Det hjelper så lite å bli invitert til en aktivitet, som min kropp ikke klarer, å derfor blir sittende tilbake alene. Når følelsen av å være tilovers, iveien, er det siste jeg trenger.
Det hjelper så lite å høre om hvor rimelig den boligen er, de skoene, eller den jakken. Når summen du snakker om er en mengde penger som virker ganske fjern fra min virkelighet.
Det hjelper så lite å rakke ned på det dumme uintelligente neket bak kassen på Obs, som sikker ikke har noen utdannelse. Når det kanskje blir min eneste mulighet.
Det hjelper så lite å snakke om den perfekte kroppen, eller vise meg hvor lekker din ferskeste skjønnhetsoperasjon gjorde deg. Når jeg sitter her uten bryst, og resten av kroppen svinner hen.
Det hjelper så lite å vise meg ditt perfekte liv. Når mitt er så usikkert…
Det ville hjulpet…
Hvorfor tar du deg ikke tid til å prate om andre gleder i livet? Det ville hjulpet å vite at de små tingene teller.
Hvorfor tar du deg ikke tid til å inkludere, kanskje må du senke ditt nivå for å nå mitt? Det ville hjulpet å føle at man ikke er så alene.
Hvorfor kan vi ikke heller gå til salgstativet, sammen? Det ville hjulpet å ikke føle meg underlegen deg, og fattig.
Hvorfor tenker du ikke på at han i kassa kanskje har sitt å stri med, eller studerer han? Det ville hjulpet om du lot vær å tråkke på både min og hans intelligens.
Hvorfor kan vi ikke snakke om hvor flott mennesker er på innsiden? Det ville ha hjulpet å føle man strekker til, selv om kroppen ikke er som før.
Hvorfor våger du ikke å vise den virkelige deg? Det ville hjulpet å se at ikke alt er glansbilde hos deg også.
Hvorfor tar du deg ikke tid til se, til å lytte. Det ville hjulpet…
Mvh
Mia
Noen ord for å forklare tanken bak teksten:
Dette er noe av det mest personlige jeg har delt på bloggen, med unntak av mitt første innlegg. Det er lenge siden teksten ble skrevet, men jeg har vært alt for feig til å legge den ut. Egentlig ødelegger det å skrive dette, men for å unngå missforståelser eller misstolkninger ser jeg det nødvendig. Det handler om omtanke, medmenneskelighet og empati… den handler om å SE personen som står fremfor deg. Den handler om å tenke før man taler eller gjør. Dette går mye lengre tilbake i tid enn brystkreften, det er tanker og følelser jeg har gjort meg igjennom et Alt annet enn A4 liv.
Noen ganger får jeg en følelse av å ha sagt noe galt. Denne følelsen kommer som oftest snikende på kvelden, å jeg blir liggende å gruble over dagens samtaler. Grunnen er enkel, jeg sier mye feil. Har du noen gang opplevd at jeg sa noe som ikke hang på greip, brukte feile ord, feil navn, eller rett og slett sa noe som ikke egnet seg. Vell, da gjorde jeg mest sannsynlig det.
Hvorfor sier jeg så mye feil? Vet ikke om det er kjemohjernen som har klamret seg fast såpass lenge, eller om det er fatiguen. Muligens en god blanding, ikke vet jeg. Vi kan vell greit konkludere med at hodet mitt ikke har vært det samme etter behandlingen. Til tider føler man seg stokk dum! Jeg kan plumpe ut med ord og setninger som ikke henger på greip. Eller så finner jeg ikke ordene i det hele og store. Man blir frustrert og forbanna til tider, men hva nytter det å kjefte på et hode som ikke fungerer?
Prøv å se for deg at du plutselig mistet evnen til å tenke, snakke tydelig og finne ord, formulere deg forståelig. Det er verst når man er sliten… har ikke tall på hvor mange ganger jeg har lett etter et ord så febrilsk at jeg har blitt frustrert på min stakkars samboer -Hjelp meg da, vet jo ikke hva det heter! Han kan ikke gjøre stort, han vet jo ikke hva man prater om. Når han ser jeg sliter, så fullfører han setningen min på autopilot nå.
Jeg har blitt flinkere å kamuflere når jeg ikke kommer på noe, det handler om å tenke setningen før man taler den. På det viset har jeg en sjanse å omformulere, uten å virke som et nek. En annen metode er å skifte ut ordet jeg ikke finner med et helt annet, dette kan ende opp komisk til tider. Det tar store doser energi å gjøre slikt over lengre tid, å man kjenner hvor mye energi som renner ut. Jo mer sliten jeg blir, mindre konsentrasjon har jeg å bruke. Når jeg begynner å ta lengre pauser under samtalen, så vet man at prosessoren begynner å jobbe tregere.
Man lærer seg taktikker, overlevelsesstrategier i samfunnet. Survival of the fittest ligger nok i oss alle, ingen ønsker å skille seg ut for mye.
Det er ikke alltid jeg legger merke til at ting kommer ut på helt feil måte, noen ganger kan man nok virke en smule merkelig. Andre ganger sier man ting før man rekker å tenke i det hele og store!
Jeg er frisk, men som med mange andre er det ettervirkninger som sitter i. De 3 T’er, Ting Tar Tid. Det er en realitet mange sliter med etter kreftbehandling. Det er en realitet som ikke bør tabubelegges, men snakkes høyt og tydelig om.
Så ha meg unnskyldt om jeg sier noe helt på tverra, eller som kan missoppfattes. Ha meg unnskyldt om jeg stopper opp midt i en setning, jeg tenker…
Jeg har ingen nyttårsforsetter i år, jeg ser egentlig ikke vitsen. Hvorfor skal man love seg selv å slutte å røyke, spise sunnere eller trene mer? De fleste vet at de kommer til å bryte dem tidlig, all motivasjon forsvinner, å de neste ordene blir ‘fuck it!’
Anbefaler heller å gjøre det beste for deg selv, om du trår feil så gjør det ingenting. Få bedre fotfeste å gå videre, du er bare menneske. Jeg skal ihvertfall forsøke å være en bedre meg, men vet jeg kommer til å trå feil mange ganger. I fjor hadde jeg et mål, det var å trene meg opp igjen. Skal sies det ikke gikk helt etter planen, men kom meg ihvertfall på en liten fjelltopp i sommer. Kan vell greit si at nyttårsforsetter ikke har den samme klangen etter å ha danset med døden, det finnes en viktigere ting… å leve!
Hvorfor skal vi styre livet etter en hard lovnad som de fleste ender med å bryte, hvorfor holder det ikke å gjøre sitt beste?
Lev livet for faen!
Vært valg du tar er et veiskille, velg din vei. Ikke la andre diktere valget for deg. Dette gjelder ikke bare store avgjørelser, men alt som kan gjøre deg lykkelig. Om du trives med noen kilo ekstra, så gi en lang faen i hva samfunnet sier at du skal veie. Om du liker å tilbringe tid på et treningsstudio, så gjør det. Ingen andre enn deg selv bør velge hvordan du skal leve livet ditt.
Vi lar oss alt for lett bli påvirket av bildet av den perfekte A4 tilværelsen.
Mye har gått regelrett ræva i livet mitt (A4-livet, eller?), men det betyr ikke at man setter seg ned å gir opp. Livet er alt for verdifullt til det. Den beste følelsen er å kunne gi noe videre til andre, den følelsen kan jeg leve lenge på. Og akkurat det skal jeg fortsette med så lenge energien strekker til. Den hjertevarme og gode følelsen, den anbefaler jeg flere å kjenne litt ekstra på.
Jeg skal ikke love meg selv noe, men jeg skal forsøke mitt beste i året som kommer. Det finnes ingen garantier her i livet, det må leves når man enda har muligheten.Jeg kunne ha skrevet mange flotte og gode klisjé setninger, som å tilbringe mer tid med de nær eller lignende.Men alt dette er innbakt i å gjøre det beste for meg. Jeg kan fylle den esken med hva enn jeg ønsker! Hva jeg trenger kan endres iløpet av året som går, jeg kan legge ting til i esken og ta ting ut etter behov.
Godt nyttår til dere alle sammen, håper du bruker 2016 til å være en bedre deg. Nyt livet!
Jeg ser tilbake på jula i fjor, så mye som har endret seg på ett år. Så mye erfaring man har sanket på godt og vondt. Selveste lillejulaften 2014 satt jeg å fikk runde fire med Taxol. Tok på meg nisseluen for anledningen, min tantunge og søster kom innom poliklinikken. Det var bare meg igjen som pasient, de andre var ferdig med kuren. Pleierne fikk litt tidligere ferie, sjefen sjøl ble igjen for å koble meg av. Belysningen var senket og tantungen fikk lov å prøve ut cellegiftsstolen ved siden av meg. Det var aldri gøy å få cellegift, men det kunne på en merkelig måte være koselig.
Minnes hvor vanskelig det var å finne et passende antrekk første jula uten pupp. Lite visste jeg at det faktisk kunne bli enda vanskeligere, i fjor kunne man i det minste bruke protese. Håret var aldri noe tema hos meg, følte meg ganske fjong med et flott hodeplagg. Husker hvor bekymret jeg var for at maten skulle være for salt, men Taxol kurene var alt annet enn FEC. Var noe redusert i slimhinnene, men kunne nyte maten bedre enn om FEC var i bildet. Julaften 2014 kommer jeg nok aldri til å glemme.
Hva er poenget med å se tilbake? Jo for å se hvor man har vært og hvor langt man har kommet. Det å kunne sette pris på de små tingene, som å kunne spise pinnekjøtt uten bekymringer. Se endringene hos meg selv fra uten hår til flott hårmanke på hodet. Noen ganger må man se tilbake på andre tider for å verdsette det man har idag. Ønsker å minne meg selv på at å le av ens egen situasjon gir styrke, hva nå enn man måtte råke utfor. De små gode øyeblikkene, som å kunne slenge ut de samme spøkene år etter år når min samboer kaster seg over julemiddagen som en utsultet hund. Aldri har jeg sett ett menneske spise som han! Her snakker vi om en som ikke puster i det han kaster maten inn i gapet, svelger som ei måse, for så å komme med neste gaffel i det den første såvidt har begynt turen mot magesekken.
De som har fulgt meg den siste tiden har nok lest at energien min ikke er på topp. På grunn av julestress og julekos velger jeg å ta meg en liten ferie. Det vil si dere hører nok fra meg i mellom helgene. Men lillejulaften og julaften velger jeg å ikke blogge, usikker på første juledag. Alt avhenger av mengden kos og familyehygge som står på planen. For vet dere hva, jeg setter tid med tantebarnet foran alt annet! Jeg er en nostalgiker som elsker tradisjonell julekos. Minner skal skapes, og koselige tradisjoner skal videreføres til barna.
Jeg lider av det som gjerne kalles tunnelsyn på folkemunne, kan ikke påstå jeg er stolt over det. Det trer ofte fram i forbindelse med handleturer der store folkemengder kan forekomme.
Nå er tunnelsyn et vidt begrep, i denne sammenhengen gjelder det ikke den versjonen som går på å ikke kunne se utenfor egne meninger. Men det å faktisk ikke se utenfor sitt eget synsfelt.
Understreker at dette ikke må forveksles med sykdommen tunnelsyn/kikkertsyn.
Det er ikke meningen å passere deg, det er ikke meningen å ikke hilse, det er ikke meningen å være overlegen. Det er faktisk sammensatt av flere årsaker. For det første er jeg svært dårlig til å gjenkjenne ansikter, blir tvilende. I mitt stille sinn surrer det da gjerne -Det er noe kjent ved det mennesket, men hva? For det andre, jeg ser deg rett og slett ikke.
Dette kan forekomme med hvemsomhelst, en gang så jeg visst direkte på min bror, i øynene. Han vinket, noe jeg ikke fikk med meg. Han vinket med en enda større bevegelser, jeg så han fortsatt ikke. Min bror og hans kone begynte å le, ingen reaksjon i mitt hode. I det jeg skulle passere han sier han høyt -Er du blind? Ja, ikke langt ifra.
Satser safe.
Noen ganger lar jeg vær å hilse kun for å unngå å tråkke i salaten. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hilst på totalt fremmede, i den tro om at det var noen man kjente. Har alle en tvilling? I så tilfelle møter jeg på disse tvillingene titt og ofte. Kan du be tvillingen deres om å kle seg på et vis du aldri ville ha gjort?
Tror jeg ser igjennom mennesker.
Det er ikke rent sjeldent folk dulter borti meg, eller hever stemmen noen hakk idet de roper mitt navn -Ser du meg ikke? Gjør nok ikke det nei. Føl deg derfor ikke truffet om jeg stirrer deg rett i øynene, men fortsatt vandrer straka vegen forbi. Liker å tenke på det som et kjøpesenter fenomen, men tror gjerne det skjer andre plasser også.
Har nevnt det tidligere, jeg er ikke så glad i folkemengder. Merker det også bedre når man er sliten, tror hjernen min siler ut det jeg oppfatter som unødvendig informasjon (støy og uro). Den siler derfor dessverre ut større forsamlinger, deriblant deg.
Si gjerne høyt -Hei! Jeg vil nok skvette, men det ville jeg uansett om jeg plutselig la merke til at det stod et menneske foran meg.
Har du tunnellsyn, eller kjenner du kanskje noen som har det?
Jeg er ikke døpt, og ei heller konfirmert. Ikke har jeg vært medlem i noe annet trossamfunn, jeg har ingen religiøs tilhørighet. Fra jeg fylte 15 år har jeg mottatt disse Kirkevalg kortene i posten, har småkjeftet og stusset litt over dem. Jeg skal da ikke ha slikt?
I år har det vært litt småprat i media rundt akkurat dette, det skrives at ikke-medlemmer har mottatt disse kortene. I kommentarfelt fløt det over av frustrerte folk som aldri hadde vært medlem, men også mottatt disse kortene i flere omganger. Noen hadde forsøkt å melde seg ut gjentatte ganger, uten hell. Altså, var det ikke noe nytt fenomen at de mottok disse valgkortene.
I media oppga de problematikken med at ikke-medlemmer hadde fått valgkort. Var jeg en del av en gjentatt problematikk, eller faktisk medlem? Jeg vil påstå at sistnevnte faktisk er verre. For et teknisk problem kan oppstå, kan beklages, rettes opp i, og forhåpentligvis ikke gjenta seg.
Ved flere anledninger undersøkte jeg hvordan man melder seg ut, men selvfølgelig, som mye annet var det papirarbeid. Det høres kanskje lettvint og lite ut for noen, men det går også på prinsipp. Det bør ikke være min oppgave å betale porto for en utmelding til noe jeg aldri har meldt meg inn i. Bør det ikke være Den Norske Kirkes oppgave å ha medlemslister som inneholder faktiske medlemmer? Verken jeg eller mine foreldre har samtykket til at jeg skulle stå som medlem fra fødsel.
Jeg kom over en app som heter utmelding.no, tenkte jeg skulle gi det et forsøk.
Den går i korte trekk ut på at du skriver følgende på et ark: Jeg melder meg herved ut av den Norske Kirke. Navn, folkeregistrert adresse og fødselsnummer. Signatur og selvfølgelig dato. Du tar bilde av det du har skrevet via appen, og sender det inn.
Sommeren passerte, jeg glemte hele greia. Plutselig kom et brev i postkassen!
Så da har jeg faktisk vært medlem, uten å ha meldt meg inn. Nå venter jeg i spenning på neste Kirke valg, vil jeg da som mange andre motta nytt valgkort? Det vil tiden vise. Jeg er ihvertfall endelig utmeldt!
Det er en kjent at at før i tiden ble man automatisk medlem om en av foreldrene var det. Vell, tider forandrer seg, vi er i 2015 nå. Kirken burde ha tatt hintet når foreldrene velger å ikke døpe sine barn, de burde da ha blitt slettet. Ihvertfall rundt konfirmasjonsalder, velger barnet å da ta stilling til å ikke melde seg inn, så burde kirken automatisk slette vedkommende fra listen. Det er jo fra denne alderen de også vil kunne ha påvirkning til kirkevalg. Se der, jeg har funnet løsningen til dere. Nå, sett igang å gjennomgå bøkene deres. Alle som ikke ikke ble døpt og konfirmert bør få skriv i posten der det opplyses at de vil automatisk bli utmeldt av grunnene ovenfor, om de fortsatt ønsker å være medlem kan de sende inn ett eller annet ark dere koker ihop.
Aldri mer bør dere automatisk sette folk som medlemmer! Det er juks, uansett hvordan dere vender og vrir på det. Samtidig ønsker jeg å si at jeg ikke har noe imot kirken generelt, men slikt som dette bør ikke forekomme. Og jeg er uendelig glad for at vi nå i 2015 begynner å snakke om temaet.
Til dere i diverse kommentarfelt rundt på nett som sier det bare er å kaste valgkortet i søpla, og til dere som sier -Men hva er forskjellen? Det er jo bare navnet deres som står der. Og ikke minst til dere som sier det koster ingenting å stå som medlem… Nei, det er ikke så enkelt. Det er snakk om prinsipper, om tro eller ikke tro. Like mye som noen tror på Gud, tror jeg ikke på Gud. Kirken får penger per medlem (se link fra nettavisen nederst), jeg ønsker ikke at verken mine eller dine skattepenger skal gå til medlemsjuks!
Jeg respekterer andres religion, syn og tro. Likeså bør de respektere at jeg ikke tror. Gjensidig respekt ovenfor hverandre, uavhengig av religiøs tilhørighet.
Etter en vinter med utallige bilder av meg selv vil du kanskje ikke tro at det finnes veldig få bilder av meg før kreft diagnosen. Spesielt for de som har blitt kjent med meg i ettertid. Det er mange innlegg som er vanskelig å legge ut, men jeg forsøker stadig å utfordre meg selv. Fjerne filteret totalt, fortelle den ekte historien om mitt liv.
Sannheten er at jeg aldri har likt meg selv. Det stammer nok fra en tid med mobbing på barneskolen. En tid der jeg var liten, puslete, sykelig, svak og var eier av ett sett store dumboører. En tid der man ble sett på som en tosk. Når man endelig turte å være seg selv, så var det en kropp full av hormoner. I tenåringsfasen opplever man gjerne ett ytre press om å se bra ut. Fra andres ståsted kunne det kanskje se ut som man ga blanke faen, men jeg slet. Jeg hatet kroppen min, jeg hatet meg selv. Små pupper, lite feminine kurver. Når man til tider fikk kommentarer fra den eldre generasjon -Hvem sin lille gutt er du? Ja, da er det ikke rart man merket det på selvbildet.
Hvordan løser man slike problemer? Man kler på seg en jeg gir faen maske, man setter opp muren. Når jeg ser på gamlebilder ser jeg også hvilke år som var gode. Alle de vonde årene har jeg gjerne ikke stort med bilder fra, de eneste som er å oppdrive har andre ‘snik tatt’.
Tross dårlig selvbilde var faktisk ungdomsskolen en god tid. Ikke heng dere opp i sminken, den var frivillig og jeg trivdes best slik. Se heller på brystkassen, en slik brystkasse for en ung jente er et ganske sårt tema. Det var ikke så veldig mye å hente der, aldri noen kløft. Jeg har aldri fått oppmerksomhet for puppene mine… Kanskje derfor jeg ikke sliter like mye med at den ene er borte?
Videregående for meg var ikke den beste tiden, noe som gjenspeiler seg i antall bilder. De fleste er tatt av en og samme person, takker og bukker. Uten deg ville jeg ha hatt minimalt med bilder. Jeg spilte et stort skuespill på denne tiden, der andre kunne tro alt var flott. De som var nært, daværende kjærest så nok en helt annen side.
2003/2004, VK1 Høgtun.
For å illustrere hvor dårlig selvbilde jeg har hatt opp igjennom tiden tok jeg et screenshot fra profilbildene mine på facebook. Det første bildet er lagt ut i 2007, neste bilde i 2010. Men de begge er tatt i 2003/2004. Kan vell greit si at 2004 ikke var mitt år, fra der og ut har det vært turbulent. Når man opplever traumer i livet fester de seg, for min del er det slik jeg tidsregner. Om jeg skal frembringe ett minne går jeg alltid tilbake til 2004.
Screenshot av profilbilder fra facebook.
Se nøye på bildet ovenfor, viser det til noen som er stolt av seg selv? Nei, de eneste bildene jeg har er flere år gammel i forhold til når profilen ble opprettet. De andre bildene skjuler jeg meg selv på, eller bruker bilder av bikkja. Som forsåvidt nå er 5 år nå, altså ikke så veldig gamle bilder.
Bak bildene som ikke eksisterer er en historie som få vet av. De fleste husker meg som hun lille tynne jenta fra ungdomsskolen og videregående. Det er ikke mange sjeler som vet hva som skjedde etter 2004. Det var år med mobbing på barneskolen som nå nådde meg igjen, det var tapet av min far som åpnet øynene mine. Jeg trengte hjelp. Noen venner frafalt naturlig, andre turte ikke opprettholde kontakten etter min fars død, de visste ikke hvordan. Jeg ble isolert fra omverden, fikk sosialangst. Noe jeg enda sliter med, men utfordrer meg selv der også. Destruktive tanker og mistro til seg selv, -Sa jeg noe dumt nå? Jeg begynte på antidepressiva, gikk til samtaleterapi i flere år. Men medisinene, depresjonen og angsten gjorde at jeg la på meg. Ble overvektig, hatet jeg bar til meg selv om min kropp ble enda sterkere.
I 2006 ble jeg sammen med Sigurd, min samboer. Her om dagen gikk han igjennom gamle mobilbilder, han hadde flere av meg. Litt småsjokkert utbrøt jeg -Når tok du disse? Hvorfor tok du dem? Han så på meg, – jeg måtte jo snike meg til å ta noen bilder. Ellers ville jeg aldri ha fått et bilde av deg. Det gikk et lys opp, han hadde rett! Jeg tillot aldri noen å ta bilder av meg, spesielt ikke på denne tiden.
Jeg vil derfor vise noen bilder som INGEN har sett. Fra en tid der jeg ble overvektig som følge av medisinene, fra en tid der jeg hatet meg selv intenst. De årene som det ikke finnes spor av ellers. Disse bildene er fra 2010 til 2013, men som nevnt startet det lenge før.
Bilder fra 2010 til 2013. En tid som jeg har holdt skjult.
Jeg var ikke klar over at noen av disse bildene ble tatt. Å det bare fordi min kjære samboer ønsket ett og annet bilde av meg. Det i seg selv er ganske trist, hvorfor lot jeg han ikke ta et ordentlig bilde? Hvorfor tok ikke jeg noen bilder? Svaret har jeg jo allerede gitt, jeg hatet meg selv.
Vinteren 2014 begynte jeg å legge om livsstilen min, sluttet å snuse og spiste sunnere. Var langt fra fornøyd med meg selv, men merket en endring i humøret. Seponerte derfor meg selv fra antidepressiva sakte men sikkert. Det fungerte, jeg ble bedre, muntrere! Begynte å miste litt vekt, noe som oppmuntret meg til å fortsette.
Vi tok vår første SELFIE sommeren 2014. Aldri hadde jeg frivillig stilt meg slik foran kamera. Aldri hadde jeg tatt et bilde av meg selv på den måten. Vi hadde akkurat vandret opp til fjellheisen i Tromsø, det var tåke og klamt i lufta.
Første selfie i historien, sammen med samboeren og bikkja. Sommeren 2014.
Så oppdaget man kulen… diagnosen ble stilt, hissigpropp av en troll-kreft. Det å bli konfrontert med døden gjorde noe med meg. Det var som om noe i meg sa, -om jeg skal dø, så skal det faen meg være noen ferske bilder. Jeg gikk ut av min egen komfortsone samme dagen, la ut bilde av meg selv naken. Aldri hadde jeg likt å vise hud, så dette var en terskel som det var vanskelig å trå over. Men det hjalp meg i det som skulle komme. Det hjalp meg til å møte alle utfordringer med operasjon og behandling.
Sommeren 2014, før puppen ble operert bort.
I månedene som fulgte har det blitt mange bilder, ikke bare for bloggen. Mest for min egen del, det er nesten som min egen versjon av kognitiv adferdsterapi. Det er en måte å overvinne min egen frykt for å vise meg fram. En måte å dokumentere endringer som foregikk under behandlingen. Det er en måte å se hva jeg har klart, å derfor legge løypa videre til hva jeg faktisk kan klare. Det er en måte å si føkk off til mitt eget tankemønster.
Noen bilder igjennom behandlingen.
Mange kan nok synes det blir litt vell mye, forstår de godt.Men vet dere, det driter jeg i. Jeg velger å utfordre meg selv videre, daglig. Jeg velger å våge fremfor å gjemme meg. Jeg har blitt tøffere, men jeg har enda ikke oppnådd målet mitt. Å like meg selv for den jeg er, å tro at ikke alle anser meg som en fjott. Gjemmer jeg meg nå, så rekker jeg aldri dit jeg ønsker å nå. Stopper jeg nå mister jeg mye dokumentasjon fra min prosess.
Jeg er nå i den situasjonen at kroppen har endret seg mer drastisk enn jeg noengang kunne forestille meg. Vekta er såpass lav at den friske puppen er redusert til størrelse 70AA. Rumpa som jeg faktisk likte før, er nå borte. Kroppen eier ikke muskler, hodet er surrete. Jeg er ikke meg selv. Selv om jeg tar bilder, missliker jeg fortsatt min kropp og min situasjon.
Nå skal jeg komme meg tilbake, å det skal jeg faen meg ta bilder av! Om dere ikke liker mine utallige selfies og annen dokumentasjon, så bryr jeg meg midt i stumpen. Dette er MIN prosess, dette er mitt oppgjør med meg selv.
Som avslutning legger jeg med en sang som jeg lyttet en del til i ungdomsårene.
Vi hører stadig om den perfekte sommerkroppen, men finnes den? Vi leser om den i magasiner, ser reklamer og andre innslag på tv. Ja, tilogmed i nyhetene finner vi den perfekte kroppen. Begge fløyer føler seg mobbet, uglesett og trakassert av motparten. I det ene hjørnet ropes det – Naturlig kropp! De fleste har noen valker! I motstående hjørne hører vi – Tren mer, bli flott! Det er SJALUSI om du ikke er enig!
Jeg er enig med begge. Trening er bra for kropp og sjel, men ikke alle som trener uansett hvor mye kan få den perfekte kroppen. Vi er mennesker, som mennesker er vi også forskjellige. For meg virker det som folk velger å missforstå hverandre med vilje, bare så de kan krangle litt. Naturlig kropp vil ikke si en usunn kropp. Litt håndtak, strekkmerker, rundere kanter, uansett fasong kan være både naturlig og sunn.
Men nå vil egentlig ikke jeg snakke om den debatten. Eneste grunnen til at jeg nevner den er for å belyse hvor UNØDVENDIG det er å krangle om noe slikt. Jeg vil heller stille dere følgende spørsmål, om du mistet en arm, en pupp, eller kanskje måtte få pose på magen. Hva hadde da vært viktig for deg? Å se vakker ut, eller å føle deg vell med deg selv? Høres det hele utenkelig ut, sitter du med den tanken som 99% gjør -Det skjer bare med andre. Tenk om igjen, saken er den du vet ALDRI når slikt kan skje. Tenker du nå -Slikt skjer bare med usunne mennesker. Jeg spiser økologisk og trener. Bit i deg de tankene med en gang, uansett hvor sunn du er så kan slikt skje akkurat deg. Kreft diskriminerer ikke.
Hvilket syn vil du ha på kropp når den fratas deg? Når du mister styringen. Når kroppen ikke eier hormoner lenger, når du plutselig befinner deg i overgangsalderen. Når kroppsdeler blir skåret bort. Når du står igjen med arr både fysisk og psykisk.
Er dette bildet relevant for deg. ‘Stjel’ det gjerne 🙂
Kanskje har du stoppet å lese, kanskje tenker du -Hva er det hun vil frem til? Hvorfor skal jeg bry meg når dette ikke gjelder min kropp? Nei, du skal ikke leve i påvente av at noe muligens kan skje en eller annen gang. Da ville de fleste av oss vært ganske så paranoide, å hatt lite livslyst generelt. Det eneste jeg vil frem til er… se på deg selv, er du egentlig så ille? Vær glad for det du har, nå idag!Vær glad i deg selv.
Tidligere i vår hadde ungdomsgruppen i kreftforeningen en kampanje gående angående det å fjerne tabu rundt arr. Den het #deldittarr og foregikk for det meste på instagram. Det var mange innsendere, for hvert ett bilde jeg så fikk jeg en klump i halsen. For hver historie jeg leste falt en tåre. Jeg var både trist og lykkelig på deres vegne. Trist for at de i det hele tatt måtte oppleve den traumen i livet, uansett alder. Jeg ble lykkelig for at de fleste hadde kommet seg videre. Men også lykkelig og stolt for at de våget. De våget å gå sammen til å rive av tabu plasteret. De våget å vise hvem de er.
De viste det perfekte i det uperfekte. De viste livet.
De har nylig laget et album der de har samlet noen av de mange bilde som ble sendt inn. Sterke, flotte ungdommer og unge voksne. Historiene deres er rørende, så ekte. Jeg anbefaler dere å ta noen minutter, se på albumet. Les historiene og inntrykkene synke inn.
Nå når du er ferdig å se i albumet til ungdomsgruppen… Tenk på hvor heldig akkurat DU er. Kanskje er du missfornøyd med puppene dine, kanskje har du uren hud? Vi alle liker å se bra ut, ellers hadde ingen brukt sminke eller kledd seg anstendig. Det er ikke det dette handler om. Det handler om å innse hvor heldig du egentlig er, tross små skavanker. Hvor heldig du er som har TO pupper. Slutt å gi deg selv dårlig selvbilde ved å måle deg opp mot retusjerte bilder i media. Du er bedre enn som så.
Jeg har en sommerkropp som er langt fra perfekt. Endte med å miste mer vekt enn jeg burde under behandlingen, og etter. Har derfor ‘mistet’ det lille som var igjen av den friske puppen. Som kirurgen sa, det finnes ikke brystimplantat som er så små, det sier litt. Men jeg har ihvertfall en frisk pupp!
Min sommerkropp 2015!
Uønsket vektnedgang i seg selv kan få kroppen til å ‘forsvinne’. Ikke enkelt å finne BH i 70AA.
Hva får vi av å jage etter sommerkroppen 2015? Trim og ett sunt kosthold? Det kan vi ha uansett. Utseendet på kroppen bør ikke være målet, det å føle seg vell er grunn nok til å leve sunt. Å leve sunt betyr ikke diett, ingen mennesker kan leve evig på en diett. Finn din naturlige levemåte, det kan ta tid å søke seg fram til. Så lenge sluttresultatet ender med livsGLEDE!
Vi er så missfornøyde med oss selv i dagens samfunn, ingenting er godt nok. På det viset blir vi aldri oppriktig glade. Det virker som samfunnet har en giv etter at alle skal passe inn i en og samme mal. De som ikke får presset seg inn i denne malen ender opp ulykkelig, i ett evig jag etter det perfekte. Bør det være slik?
I sommer anbefaler jeg samtlige å legge vekk samfunnets glansbilder. Lukk øyne og ører for medias mas rundt den perfekte kroppen. Ikke les kommentarfelt som får sinnet til å koke. Vær deg selv. Nyt Norsk natur sammen med nære og kjære. Om det er i fjæra rundt ett bål, eller en tur på fjellet er helt opp til deg selv. Lev sunt, men ikke manisk. Nyt en is i sommervarmen når du føler for det, du fortjener det. Ønsker du å bruke bikini, gjør det! Det er mange av oss som ikke kan bruke slikt like enkelt. For min del blir det vanskelig å finne en som er liten nok, og som jeg kan slippe å bruke protese i på den ene siden.
Dette er et rop til alle som eier en kropp!
DU er vakker med eller uten arr, og du er enda vakrere når det vises at du er glad i deg selv.
DU har den flotteste sommerkroppen 2015 av dem alle!
Kom over en artikkel fra ScienceDaily som tar for seg senskader etter mobbing. De sier faktisk at mobbing kan gi verre senskader enn mishandling (merk, kombinert kan det være enda verre). Senskader kan komme mange år etter at mobbingen faktisk fant sted!
Professor Wolke said: “The mental health outcomes we were looking for included anxiety, depression or suicidal tendencies. Our results showed those who were bullied were more likely to suffer from mental health problems than those who were maltreated. Being both bullied and maltreated also increased the risk of overall mental health problems, anxiety and depression in both groups.”
Jeg er en av de som fikk senskader etter intens mobbing på barneskolen.
Jeg har derfor en bønn til dere foreldre med barn og tenåringer i hus. Har fortalt om dette før, så vi tar en kjapp oppsummering. Oppsummeringen er ment for å gi dere ett tydelig bilde av hvordan livet kan arte seg etter man har vært utsatt for mobbing. Eller, senskader som psykologen min kalte det.
Barneskolen var for meg ett rent helvete. Jeg ble mobbet på skolen daglig, alt fra stygge bemerkninger til utfrysning. Det var veldig mye psykisk mobbing. jeg var liten og tynn (4 år i klær og 9 kg som 7 åring). Og tok veldig lett til tårene, det gjør jeg den dag idag også. De elsket det, de frydet seg når jeg gråt. Det var som om målet deres var å få meg til å gråte. Jeg trenger ikke lukke øynene for å få den samme følelsen i brystet, den vonde smerten. Den smerten bør ikke barn trenge å føle. Du kan lese mer om hva de gjorde fra ett tidligere innlegg om saken, her. Følelsen er vanskelig å beskrive til en som aldri har vært utsatt for mobbing. Følelsen av å være alene, smerten, tårene som trenger seg på, ingen som forstår. Man føler seg verdiløs. Ett lite barn skal ikke slite med slike tanker.
Ungdomsskolen var de beste årene i mitt liv, venner og alt var flott. Jeg bygget meg opp, det tok tid og viljestyrke utav tusen! Men jeg fikk det til, ene og alene fordi mobberne ikke var i min klasse. En ny sjanse. Så kom videregående, vi ble splittet på ny. Jeg ble aldri mer mobbet, jeg stod opp for de svake. Ble regelrett forbanna om jeg så noen harselere med andre. Men jeg falt sammen, ble deprimert. Visste ikke hva det dreide seg om på den tiden, bare at noe ikke var riktig. Angsten kom, depresjon ble verre. Selvskading ble min måte å kontrollere smerten. I 2004 døde min far, jeg seilte rett utfor. Samtidig som jeg dalte mer fikk jeg også hjelp. Innså hvilken vei jeg var på tur ned.
Vennene forsvant. Delvis fordi pappa døde, og de var for unge til å vite hvordan de skulle forholde seg til meg i etterkant. Og delvis fordi noen flyttet tilbake til hjemstedet sitt, eller lengre sør i landet for videre skolegang. Slik er det den dag i dag. Mange bekjente, ingen kaffebesøk venner. Har egentlig ikke tort å etablere alt for sterke vennskap, da jeg er vant til at man plutselig sitter igjen alene. Nå har jeg heldigvis Vardesenteret, en av grunnene til at jeg har kommet meg igjennom behandlingen.
Egentlig skulle jeg ha fortsatt lengre med terapien i første omgang, men jeg ønsket å fullføre videregående. Fraværet steg, jeg hadde erklæring fra legen om hvorfor. Jeg sov hver andre natt, det var eneste måten å få blund på øynene. Dårlig hukommelse og møkk sliten, men jeg kom meg igjennom det. Det tok noen år ekstra, men jeg fikk fullført tegn form farge og generell studiekompetanse var i boks.
Resten kan vi oppsummere enda kortere: Terapi og medisiner igjen. Forsøk på videre skolegang (lærerskolen). Mer terapi og medisiner. Endelig seponert fra medisinene, fikk meg jobb. Sluttet å røyke og forbedret livsstilen. Brystkreft! Nå skal jeg jobbe meg tilbake, på nytt! Men min CV vil for alltid være hullete.
Min bønn til dere foreldre
Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om deres barn blir mobbet, ta det seriøst. Få det til å stoppe!
Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om deres barn er en mobber, ta det seriøst! Få han/hun til å stoppe!
ALDRI bruk denne setningen “mitt barn gjør ikke slikt”. Ditt barn kan være den mest perfekte engel hjemme, men den trenger ikke være det mot andre barn.
Du ønsker ikke, att ditt barn skal slite senere i livet.
Du ønsker ikke, att ditt barn skal være skyld i å ødelegge en annens liv.
Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om å være et godt forbilde for barn og unge. Ikke sjikaner andre verken muntlig eller skriftlig (netthets/sms).
Leste idag en artikkel i Nordlys om Magnus Jackson Krogh som måtte avlyse bokbad på grunn av “truende” melding. Nå ble jeg kanskje litt vell engasjert i kommentarfeltet, og meningene mine kom kanskje ikke helt riktig fram.
Jeg forstår godt faren, og jeg oppfattet ikke meldingen som truende. Men mer en der han setter øynene litt i han, skremmer han litt med personlig oppmøte. Jeg vet ingenting om datteren, om hvordan hun har det idag. Men jeg vet hvordan det er å leve med ettervirkning av mobbing.
Jeg ble mobbet igjennom hele barneskolen. Det var ingen lykkelig barndom. Jeg var mye syk, jeg var liten og tynn. Jeg brukte 4 år i klær, veide 9 kg og gråt lett når jeg begynte på skolen. Med andre ord, jeg var et lett offer. Det verste er når de få vennene man har snur ryggen til straks mobberne kommer. Den følelsen glemmer man aldri, uansett hvor gammel man blir.
I kommentarfeltet til saken jeg leste tidligere i dag sier de man må gå videre, ikke dvele ved fortiden. Det er ikke så enkelt når man får ettervirkning av mobbing. Og ettervirkning kan komme som lyn fra klar himmel, uansett alder. Min kom en tid før pappa døde, men etter at han gikk bort innrømmet jeg for meg selv at det var noe som skurret. Jeg fortalte mamma om sårene på armen, at jeg trengte hjelp. Det har tatt meg mange, mange år å komme dit jeg er idag. Og er det noe jeg er ekspert på, så er det å sette på tøff maska. Late som verden er en ok plass å leve. Sannheten er at man fortsatt sliter med de samme tingene, man har bare fått noen hjelpemiddel til å komme seg igjennom dagene. Man kan greit si at mobbingen på barneskolen faktisk har ødelagt resten av livet mitt. Ettervirkningene fikk meg inn i psykiatrien, jeg fikk hjelp, medisiner, samtaleterapi. Men følelsene går aldri bort. Følelsene av ensomhet i en båt med masse folk.
Det er meget vanskelig for folk som ikke har opplevd dønningene mange år etterpå å faktisk sette seg inn i hvordan det er. Det er ikke bare å gå videre. Det er ikke bare å ta opp en egen kamp, be om en unnskyldning. Det er ikke bare… uansett alder. Er man langt nede, så skal det så uendelig mye mer til for å drege seg opp av gjørma!
I denne saken innrømmer han at han både ble mobbet og var mobber. Når først det steget er tatt, når han først sier det til media.. så ville han fått så mye mer respekt om han beklaget seg i samme slengen. Beklaget det han påførte jenta. Det han heller gjør er å gjemme seg bak diagnosen sin. Ja, det var nok ikke like enkelt for han heller. Men det er nok en grunn til at hennes far, såpass mange år etter faktisk ber om en unnskyldning for hans datter.
Er det noe jeg intenst hater, så er det mobbing. I kommentarfeltet føltes det som jenta fikk enda mer dritt mot seg. Som om hun skulle ha spurt etter unnskyldningen selv, ikke hennes far. Som om han ikke kan klandres for det han gjorde, fordi han var et barn. Både sant og ikke sant. Han var et barn den gang, han visste nok ikke konsekvensene av det han gjorde da, men han vet de nå! Nå bør han vite hva mobbing kan gjøre mot et menneske, han bør derfor også ha selvinnsikt til å kunne si unnskyld. Han er sikkert en grei kar. Jeg håper bare artikkelen er litt skjevt skrevet. I kommentarfeltet blir hun bedt om å gå videre, ikke leve i fortiden. Det er enklere sagt enn gjort. Lever man med ettervirkningene, så slipper man ikke unna fortiden.
Jeg klarte ikke la vær å stå opp for jenta. Jeg tenker hva føler hun når hun leser kommentarene, når hun leser at folk mener hennes far gjorde noe enormt feil. Når hun ser at mange støtter en kjendis, og ikke henne. Fordi det hele skjedde for lenge siden. Jeg følte noen måtte være på hennes side! Så får bare folk tolke meg feil, legge meninger i min munn som ikke har blitt talt, de får trampe over meg istedet.
De eneste jeg har fått unnskyldning fra er gutta, de beklaget det hele på ungdomsskolen, de var passive mobbere og innså det allerede da. Jeg glemmer aldri den unnskyldningen. De skulle bare ha visst hvor mye det egentlig betydde for meg. Jeg husker hvem som var tilstede og hvor, kommer aldri til å glemme de ordene. De blir noen gode fedre som hadde såpass innsikt allerede på den tiden! Fra trekløveren av jentene uteblir den. Jeg forventer heller aldri å høre noe fra den kanten. Det eneste jeg kan håpe på er at de har lært av egen erfaring. At de ser når barn blir mobbet, at de forstår at egne barn også kan gjøre slik. Den er en klassiker, og kom ofte igjen -Nei, mitt barn gjør ikke slikt mot andre! Jo, akkurat ditt barn driver med psykisk og verbal mobbing mot en annen elev.
En av de hendelsene som har brent seg inn på netthinnen. Jeg og noen venninner hoppet strikk. Trekløveren kom syklende, de stopper på veien. Begynner å rope meget slemme ting, ting som man ikke skulle tro barneskole jenter kunne noe om. De roper -Du har sex med bikkja og brordin! De jentene som hoppet strikk sammen med meg trekker seg tilbake, stille. Jeg forstår hvorfor, de ønsket nok ikke å bli et offer selv. De ønsket ikke å assosieres med meg i den situasjonen. For den populære trekløveren hadde nok sikkert rett.
En annen hendelse er når en av de utagerende guttene (som flyttet før ungdomsskolen) kastet en isklepp på vinduet. Pappa sprang etter han, nådde han rett før han skulle inn til en av trekløver jentene. Han fikk tak i jakken hans, det var eneste måten å stoppe han fra å løpe. Moren til en av trekløver jentene sa at hennes barn ikke gjorde slike ting! Hun skulle også anmelde pappa.
En tredje hendelse, husker ikke hva som ledet opp til den. Husker bare jeg løp, løp så fort jeg kunne. Så bak meg, masse folk kom etter. Jeg løp enda fortere. De stoppet før de nådde slutten av lilleskogen. Jeg løp hjem, gjemte meg på boden. Livredd, gråtende og lei meg. Så kom ei av trekløverne sammen med læreren, hun visste hvor jeg bodde. De fant meg. Nå var hun i lærerens øyne den snilleste jenta i hele klassen. Hun viste jo vei, hun fant meg jo. Hun måtte jo bry seg om meg. Sannheten var at hun var pådriveren, sjefen av trekløveren.
Det er mange, mange flere hendelser som jeg aldri kommer til å glemme. Følelsen jeg hadde da kan jeg mane frem å kjenne på den dag i dag. Den kommer ofte frem når det er snakk om mobbing. Eller som i kommentarfeltet i denne saken, når det for meg virket som jenta og faren ikke fikk noe særlig støtte. Jeg så for meg hvordan det ville vært å lese etterpå. Hvor uendelig mye mer sårende det må være for henne, og faren. Jeg syntes hun og faren også fortjente en stemme som støttet dem.
Jeg er en meget følsom person. Jeg gråter ved tanken på hvordan hun må føle det etter å ha lest kommentarfeltet.Fordi jeg vet hvordan det føles å bli tråkket på når man allerede ligger nede.
Jeg håper de fleste foreldre idag har innsikt til å se at selv deres egne barn kan ta del i mobbing. Om en lærer forteller dere om slikt, ikke gå i forsvar -Mitt barn gjør ikke slikt! Snakk heller med barnet, forklar barnet hvorfor man ikke gjør slikt. Lær barnet at mobbing er galt. Gå i dialog med mobbeofferets foreldre, vær åpen og ærlig med hverandre. Gå sammen om å løse problemet i stedet for å jobbe imot hverandre. Skolen kan ikke løse alle verdens problemer, de trenger å ha foreldrene til å spille på deres lag når noe oppstår. Det er alt for enkelt å kun skylde på skolen, når store deler av ansvaret ligger hos foreldrene. Det er dere som skal lære barnet empati, medmenneskelighet. Barn tester grenser, de trenger dere foreldre til å guide dem igjennom jungelen, på både godt og vondt.
Nå leser jeg kommentarfeltet på nytt, og endelig får jenta og faren litt mer støtte! Følte meg ganske alene i kommentarfeltet en stund.
Ja, han var et barn når mobbingen fant sted. Men han er nå voksen å vet hva konsekvensene av mobbing kan være. Det er aldri for sent å si unnskyld. Det er et tøft ord å si, men det betyr så utrolig mye for den som trenger å høre det!
