Sommer, sol 24 timer i døgnet. Nydelige sommernetter, turer i vakker nordnorsk natur.
Ser ut vinduet, sol. Det ser så varmt ut, så sommerslig ut. Finner fram en nydelig blomstrete kjole, idag er dagen. Idag er det sommer. Setter foten utfor dørstokken, kald nordavind treffer meg rett i fleisen. Så kald at man kan risikere koldbrann på nesetippen. Synet kan bedra. I min glede over solen glemte jeg å se på trærne, glemte å se om det var vind. I min glede over solen glemte jeg å se på hvor mange grader det var ute.
Forsåvidt kan graderstokken også lyve, den viser gjerne et siffer som ikke stemmer med virkeligheten. For det første står den gjerne i sollys, for det andre måler den ikke hvordan været virker på kroppen når kald vinn taes med i regnestykket. Djevelsk kaldt er svaret.
Jeg har oftere brukt ullgenser denne sommeren enn hva jeg gjorde i vinter. Gikk også til anskaffelse av ny vindtett jakke, og en boblejakke som kan pakkes i en liten pose. Viktig å være forberedt, ønsker ikke å bli den neste ismannen Ötzi. Foretrekker å ikke fryse ihjel i vakker nordnorsk natur.
Fra de første solgløttene kom i vår har folk kastet klærne. De biter tennene sammen, hutrer og skjelver. Men faen da, det er sommer i nord! Man må faktisk lide litt her oppe for å slikke sol til tider, skal det være, så skal det være. Med unntak av de som rømte til varmere strøk så er alle like bleik som de var i vinter. Solbriller selges fortsatt som bare det, men ikke som skjerming fra sola. Her kan vi faktisk risikere å bli snøblind når alle kaster klærne i solas nærvær. Vinterblek hud lyser imot meg.
Kan ikke påstå at vi har hatt dårlig vær, det regner ikke, det er ikke storm. Det er bare djevelsk kaldt. Jeg vet at man frivillig bor på den kalde delen av landet, men om jeg hadde fått valget mellom en snørik vinter og en kald sommer. Da velger jeg vinteren, det kan jeg ihvertfall nyte.
Jeg er ikke den som er mest glad i varme, hater faktisk å svette. Men boblejakke-vær er å ta litt vell hardt i kjære værguder.
Først i august, det vi gjerne liker å kalle høst tok sola med seg litt varme. Graderstokken viste over 20 grader, folk ble spinnvill! Kledde av seg, hoppet i sjøen, solbadet, svettet. Ja, for det var faktisk varmt, noen ganger. Problemet er bare at det kan være varmt ett sted, men iskaldt fem minutter unna. Ha alltid jakken beredt, ellers kan du forvente en kald affære. Er det ikke ironisk at varmen kommer når sola skal begynne å takke for seg? Den fristerinnen sola liker å terge oss litt med sitt varmende nærvær, rett før hun pakker sekken å reiser bort i noen måneder.
Fikk plutselig helt dilla på belter, men fant ingen av den typen jeg ville ha i butikkene. Er det plutselig ut med magebelter?
Mote har egentlig aldri brydd meg, kun hva jeg liker. Og nå var det belter jeg ville ha tak i. Tok turen innom ebay, bestilte en del rimelige belter 20-25 kroner stykket. Tenkte som så, når disse fram, så kan jeg bestille mer. Nå har alt jeg bestilte nådd fram, å det på kort tid. De første beltene mottok jeg etter en knapp uke!
Vi kan vell greit si at det ble bare bedre for hver pakke som landet i postkassen!
De siste beltene.
Sånn, bare for å vise at det faktisk er et menneske som skal bruke beltene.
Dilla oppstod når jeg lånte to belter som skulle brukes til en kjole, la merke til hvor forskjellig den ble utifra beltet som ble brukt. Her kan man altså med lette grep endre et plagg i nesten det uendelige. Røft belte til hverdag, pent belte til fest. Hvor beltet er plassert, hofte eller mave kan også gjøre stor forskjell. Dette i seg selv sparer pengeboken min, for da trenger jeg kun en skjorte eller kjole. Allsidighet gir plagget mer verdi for meg.
Når du bruker ebay se etter selgere med god rating, gratis frakt og grei pris. Anbefaler å bruke paypal som bindeledd imellom din private konto og ebay, så er du tryggere i forhold til transaksjoner. Du kan bli gledelig overasket! Nå er skapet stappet med belter, dette er kun de jeg bestilte fra ebay.
Jeg er nok langt fra alene om å ha dårlig råd. Og i et samfunn som er meget materialistisk er ikke alltid det like enkelt. Man blir stadig påminnet om hvor lite man har råd til, hvor annenrangs man er i en verden der det beste kun er godt nok.
Lager derfor en egen kategori på bloggen, der jeg ønsker å vise fram rimelige innkjøp av diverse saker og ting. Håper på det viset at andre kan se at det er greit å handle billig, det dyreste er ikke alltid det beste.
Hva i alle dager mener jeg med det? Kvalitet, kvalitet, kvalitet roper du kanskje. Dyrere er jo et tegn på det, eller hva? Både ja og nei. Nå har tester blitt utført gang etter gang på blant annet klær, der det viser seg at dyrt ikke nødvendigvis har best kvalitet.
Det er vell en av grunnene til at jeg elsker tester som TV2 Hjelper deg har utført opptil flere ganger. Hva ser vi? Billig er like bra som dyrt i denne testen. Nå skal det sies at selv jeg kjøper dyrt på enkelte områder, men jeg hopper ikke ukritisk inn med en tanke om at dyrt er best. Jeg har øyne til å se med, hender til å føle med. Å jeg velger å bruke sansene i det jeg handler. Om det ikke er på nett, det er vanskelig å sanse via data skjermen.
Så her er til alle dere som må leve sparsommelig, men gjerne ønsker flotte ting. Dere er ikke alene, vi er mange i samme båt. La oss derfor handle rimelig, sammen.
Trengte meg ny datastol, men trengte også å få bedre muskulatur og ikke minst kroppsholdning. Byttet ut datastolen med en treningsball, nå klarer jeg nesten ikke sitte på vanlig stol lengre.
Med rot på pulten. Hvem rydder før man tar bilde?
Det viktigste var å finne en ball som passet min høyde, det var ikke så enkelt. Etter mye leting fant man omsider en på Clas Ohlson som ikke kostet en formue, til mitt bruk passer denne perfekt, pumpe fulgte også med.
Noen ganger hviler jeg bena på bakken, andre ganger lener man seg litt bak så man får trent magemusklene litt. Skal ikke skryte av at det er mye muskler å hente der i gården, men litt lett trening er bedre enn ingen. Hovedsaken er at jeg får bedre holdning i rygg og nakke av å sitte på ballen i forhold til vanlig stol. Med hendene på bordet går det kjempefint å sitte med bena i kors på ballen også, da kan du lette håndflaten litt i kortere eller lengre perioder for å trene balanse og magen.
Kommer det musikk på i bakgrunnen skal du ikke se bort ifra at jeg begynner å sprette som en bompibjørn på ballen!
Lynsnar og listig, durkdreven og dristig, vågal og vennlig, du vet hvem det er. Hør hvor det synger, langt inne i skogen. En etter en kommer hoppende hær.
Bompibjøøørn! Spretter fram når han vil ta sin tørn. Spør om hva du ønsker og det gjørn. Sånn er en bompibjørn.
Trylling og trolldom har fridd dem fra trelldom. For de er alene, med styrkedrikken sin.
De ønsker og være i fred for å lære, men de står dær ute, de er livvakten din.
Bompibjøøørn! Spretter fram når han vil ta sin tørn. Spør om hva du ønsker og det gjørn. Sånn er en bompibjørn. Sånn er en bompibjørn!
Alle små skritt teller i retningen til å bli bedre i formen, noen ganger kan små endringer gjøre underverker for kroppen.
Har du noen få bedre holdning og styrke magemusklene triks? Tenk på at man har null fra før.
Jeg vil forsøke så godt det lar seg gjøre å beskrive hva Montebellosenteret er, og hva som foregår der. Eller rettere sagt, hva som foregikk under kurset jeg var på. Brystkreft, trinn 1. Kreft – Hva nå? Håper det kan gi en pekepinn på hva man kan forvente når man reiser dit.
Montebellosenteret ligger ca. 15 minutters kjøring fra Lillehammer, på en liten plass ved navn Mesnali.
Gjengir første setning fra Montebellosenterets nettsider. «Kreft ? hva nå?» kursene rettes mot hverdagens utfordringer etter kreftbehandling. Hovedmålsettingen er «lær å leve med endringer som følge av kreft». Det er vell noe de fleste som har blitt berørt av kreft vil merke, vi er ikke bare fysisk endret etter operasjon og behandling, men også psykisk.
Først vil jeg skrive fire punkter om hvordan man søker og kommer seg fram til Montebellosenteret.
1. På nettsidene til Montebellosenteret finner du oppskrift på hvordan du skal gå frem med søknadsprosessen. Det første du trenger å gjøre er å velge et kurs som passer for deg, ved spørsmål er det bare å sende de en mail. Print ut søknadene, tre søknader totalt om du velger å ha med pårørende. Jeg anbefaler å printe de ut, skriv på det nødvendige og ta de med til fastlegen. Din fastlege kan da fylle ut siste bit, og du får sendt inn alle dokumenter samlet. Din fastlege skal kunne hjelpe deg med utfylling av søknaden. Les hvordan søke. Søknadsskjema kan printes ut her.
2. Du vil motta svar fra HELFO der de sier at ditt opphold ved Montebello er godkjent. Disse papirene ble sendt inn under punkt 1. Omlag en måned før kursstart vil du få vite om det ble plass til deg på angitt kurs. Får du ikke plass vil du bli overført til neste om du ønsker det. I brevet vil det også stå når du skal møte opp ved Montebellosenteret.
3. Du legger ut for reise/transport og opphold. Ta godt vare på alle kvitteringer, disse må du sende inn til HELFO i etterkant.
4. Dagen før avreise kontakter du taxibyrå i Lillehammer per mail ([email protected]), skriv dag og tidspunkt du skal være ved Montebellosenteret. Etter kort tid vil du få mail tilbake om hvor og når taxien plukker deg/dere opp. Eksempelvis fikk vi beskjed om klokken 16.00 i nærheten av bussholdeplass nummer 1 ved Lillehammer togstasjon. Der ble vi møtt av flere korthårede damer og deres pårørende, hele to maxitaxier kom å hentet oss. Kjøreturen tar omlag 15 minutter og regningen blir fordelt på alle i taxien.
Vell fremme blir man ønsket velkommen av personalet. Under innsjekkingen får man tildelt rom, kortnøkkel og en mappe med informasjon om kurset og timeplan for uken. Den første dagen går mest ut på å bli kjent på området for egen maskin. Det litt over 7000 kvm bygget tar tid å utforske, heldigvis har man kart tilgjengelig! Hele tomten er på 300 mål, så her er det plass nok i massevis. 18.30 er det middag, da får man en mulighet til å bli litt bedre kjent på en uformell måte.
Hva lærer man på kurset?
Jeg forstod det slik at det kan variere litt på underholdningsfronten, men at de forsøker å ha den faglige biten med faste foredragsholdere. Siden dette er et trinn 1 kurs for brystkreft så passet det seg fint med et foredrag fra en representant fra brystkreftforeningen på Hamar. Hun hadde med seg noen flotte puter som ble delt ut. Det slo meg at denne puten kan brukes på flere måter. Den kan benyttes rett etter operasjon, den kan brukes i forbindelse med lymfødem. Eller den kan brukes slik jeg gjør nå, for å legge press mot arret i et forsøk på å bedre følelsen i området.
Faglig påfyll.
“Brystkreft”, v/Håvard Njå (onkolog), med mulighet for spørsmål underveis. Han gikk grundig til verks, alt fra generelt om kreft og brystkreft i historien. Vi fikk lært litt om brystkreftens diagnostikk, blant annet om histologi og karakteristika for de som er interessert i å vite mer spesifikt om sin diagnose. Kan være greit å vite hva de skriver på legespråket. Vi fikk en gjennomgang av de forskjellige behandlingsmulighetene, og hva som kunne følge. Deriblant lymfødem og fatigue ble tatt opp.
“Når livet svinger av veien”, v/Sigvor Ljone (gestaltterapeut). Dette foredraget glemmer nok ingen, det kan nesten ikke kalles et foredrag. Hun berørte oss alle rett inn i hjerterota. Ved bruk av humor gjør hun det enklere for oss å gripe om et sårt tema, sorgprosess. Men ikke tro hun ler det hele bort, det er alvor iblant latteren. Sigvor snakket også en del om angst og depresjon i forbindelse med tiden etter. Hun inkluderte de pårørende, slik at vi skal forstå dem bedre og de skal likeså forstå oss. Skal ærlig innrømme at jeg bet meg i kinnet flere ganger, for å holde meg fra å grine. Til slutt sprakk også jeg, på lik linje med flere andre i auditoriet. Sigvor Ljone kan ikke beskrives, hun må oppleves. Tips, man kan nå få kjøpt Sigvor med seg hjem på DVD!
“Lymfødem” v/fysio Sabrina. Dette var ikke så relevant for min del, heldigvis. Grunnen er enkel, har bare fjernet vaktpostlymfeknuten, det er derfor meget liten sjanse for at jeg skal utvikle lymfødem, men greit å vite hva andre går igjennom. Jeg tror de fleste som har lymfødem nyttet godt av foredraget til Sabrina. En viktig ting Sabrina understrekte, selv om man ikke har lymfødem nå (etter fjerning av X antall lymfer), så kan man få det mange år etter, vær derfor obs på symptomer.
“Fysisk aktivitet”, v/Kristin Halla (idrettspedagog/sykepleier). Halla tok i hovedsak opp den daglige aktiviteten, og hvordan man kan med enkle tak forbedre den. Et eksempel er rulletrapp/heis eller vanlig trapp, det er litt enkelt å velge det letteste alternativet. Hun tok også tak i hvordan vi var før behandling, og nå i etterkant. Hun stilte oss et spørsmål -Hva er den beste treningen? Svaret var enkelt men tror ikke noen tenkte på det, den vi gjennomfører! Nå vil jeg våge å påstå at foredraget til Kristin ikke bare foregikk innomhus i auditoriet, men også utendørs der vi faktisk fikk brukt kroppen.
“Fatigue, selvbilde og seksualitet” v/Randi Gjessing (kreftsykepleier/sexolog). Gjessing tok virkelig tak i tema som man ikke får snakket så mye med legen om under behandlingen. Hun tok for seg bivirkninger fra hormonbehandling og andre forandringer som senker driften på sengeværelset. Randi tok også opp fatigue, som forekommer ganske hyppig etter kreftbehandling. Det sier vell seg selv at om man er sliten blir det lite action i sengehalmen. Et foredrag som virkelig var verd å få med seg, spesielt for våre maker. De får da kanskje en større forståelse for hvorfor vi enda ikke er som vi engang var på den fronten.
Refleksjonsgrupper.
Det høres kanskje skummelt ut, du tenker kanskje – Dette er ihvertfall ikke noe for meg. Det første du bør vite er at det ikke foregår slik man ser på film. Første dagen fikk vi utdelt navneskilt med en farve på, hver farve representerte en gruppe. Gruppene var også delt inn etter alder, med 5-8 stykker på hver gruppe. De pårørende hadde flere grupper, om man var samboer/kjærest/ektefelle, venninner, søsken, eller mor. På dette viset fikk alle noen de kunne relatere seg til. De pårørende fikk en viktig beskjed, i gruppene skulle de ikke snakke om den som hadde vært berørt av kreft, men seg selv!
Det viktigste punktet var nok taushetsplikten ovenfor hverandre, kan ikke si jeg hørte noen nevne hva som ble sagt innad i gruppene. Hva snakker man egentlig om i en slik gruppe? Før gruppesamtalene gikk vi igjennom temaet for dagen, det var altså en funksjon i hvert møte. Vi fikk hjelpeark slik at man lettere skulle vite hva som var aktuelt. Jeg regner med gruppene fant hver sin måte å skrive ned stikkord, for deretter å prate rundt det.
Her er et eksempel på hjelpeark, temaet var mestringutfordring. Hva som gir mestringsfølelse, hvordan man kan lettere få mestringsfølelse, og hva som kanskje ikke er like bra iforhold til mestring.
Hva med de pårørende? Dette spørsmålet stilte jeg per mail til Montebellosenteret før jeg meldte meg opp til kurset, hva skjer med dem? Selv om jeg fikk vite om disse samtalegruppene, så visste man ikke hvordan de var utformet. Hva man kunne forvente, eller om de pårørende ville ha nytte av dem. Jeg valgte å vente til vi kom hjem før jeg spurte ut min samboer hva han syntes (men ingen detaljer om hva de snakket om). Han fortalte at det var fint å vite hvordan andre hadde det, å se at man ikke var alene i hvordan hverdagen kan arte seg. De pårørende havner ofte i skyggen av den som er syk, men sannheten er at de faktisk tar en tung bør på deres skuldre. Jeg tror de hadde godt av å føle at de også var blant likesinnede, andre som hadde opplevd det samme som dem.
Mat/kosthold.
Montebellosenterets syn på kosthold falt virkelig i smak hos meg, de følger rådene som ernæringsfysiologene gir til kreftpasienter generelt. Spis variert, litt av alt. Det er vell egentlig det man blir lært til å gjøre fra barnsben av, slik skal vi altså fortsette å spise. Man skal ikke trenge å holde seg unna verken det ene eller det andre, med mindre det ligger andre grunner bak selvfølgelig. Kokka ga klar beskjed om at det ikke var hennes feil om vi la på oss under oppholdet, mengden mat måtte vi styre selv.
Hadde man spesielle dietter, allergi eller intoleranse så fikk man det tilrettelagt. En veldig fin ting var at kokka alltid sa hva som var på menyen før servering, da gikk hun også igjennom allergener i maten, å sa ifra om at vi som ikke tålte diverse kunne komme på kjøkkenet for å få et annet alternativ. De hadde alltid noe annet på lager, så her ble ingen gjort forskjell på. Det var også små skilt ved alt som ble servert, her påførte de hva retten inneholdt og hvilke allergener som var i den enkelte rett. Ganske greit, spesielt med tanke på oss som ikke har så god hukommelse.
Tror ikke noen gikk sulten den uken, det var alltids noe man kunne spise (valgte fritt). Til frokost fikk man gjerne smoothie, brød/rundstykker, egg, diverse pålegg, frukt, frokostblanding, yougurt, havregrøt ,eller lignende.
Til lunsj varierte det, men var alltids en varmrett man kunne velge. Grøt, fiskegrateng, suppe, rester fra middag er noen av varmrettene vi fikk servert. Jeg tok som oftest en salat, det var grei variasjon. Den ene dagen salat inspirert av havet, en annen dag kyllingsalat.
God variasjon til middag, alt fra fiskekaker til kalkun, tror vi var innom de fleste matgruppene. Men en ting var sikkert, det var ingen slankekost, heller god husmannskost. Her fikk man alt man trengte, og det var alltids godt med tilbehør å velge blant. Tror aldri jeg så en tom tallerken. Du kan berolige deg selv og din make, på Montebellosenteret serveres det god mat!
Som nevnt er det ingen slankekost her, det var ofte dessert på menyen. De dagene det ikke var ble vi nesten paff, hadde blitt så vandt til noe søtt etter middagen. Skal sies dessertene var meget gode. Er du typen som liker slikt, spar litt rom i magen, for her kan du glede deg.
Underholdning/aktivitet.
Nå var det ikke bare faglig påfyll man fikk på kurset, men også samhold med andre i lik situasjon. De satte fokus på den formelle (gruppene) og uformelle kontakten oss imellom, utveksling av erfaringer og gode samtaler. Om du ikke er av den sosiale typen, så gjør ikke det noe. Noen ganger er det kanskje godt å bare le litt, uten å prate. Det var aktiviteter som for det meste foregikk på ‘fritiden’, noen måtte man melde seg på, andre var det bare å møte opp på.
Kino med ‘Hundreåringen’, en utrolig gøy film. Om du trenger en god latter, så anbefales denne på det sterkeste.
Vi hadde besøk av en skuespiller ved navn Morten Jostad, litt av en kar. Han fortalte og dramatiserte eventyr med stor innlevelse. Det beste eventyret var om Adam og Eva, nå vet vi hvordan barn blir til for å si det slik.
Morten Jostad, bilde er lagt ut med tillatelse fra han selv.
Det var sminkekurs, toving, humorkveld der ei sprek dame fortalte vitser, bootcamp/stavgang/tur og avspenning. For ikke å snakke om alt vi hadde tilgang til utenom, svømmebasseng, nydelig natur, kanopadling, treningsrom mm. Det var altså nok å henge fingrene i, jeg fikk tilogmed lagt opp ei bukse når jeg var der. Som hun sa, føl dere som hjemme.
Bassenget holdt 31 grader konstant.
Padletur <3
Nydelig natur.
Man hadde tilgang til tørrmat, yougurt, melk, kaffe, te, frukt og nøtter hele døgnet. Rundt om på huset var det plassert koselige små kaffebarer, her var det bare å forsyne seg. De hadde også pledd tilgjengelig om det skulle være litt småkjølig. Ekstra koselig på kveldene å sitte ute på terrassen med pledd og en god kopp te.
Kaffebaren ved kjellerstua.
Det var mange stuer rundt om, så her kunne man greit velge hvor man ville være (om man ikke var på rommet). Det var to tv stuer, ei storstue, kjellerstue og bibliotek for å nevne noen.
Jeg håper dette kan gi en pekepinn på hva du har i vente om du velger å reise til Montebellosenteret. Det er vanskelig å sette ord på en plass som tar pusten ifra deg, rett og slett et nydelig sted. Gi gjerne beskjed om det er noe du følger mangler, som reisende bør få med seg. Har du spørsmål som ikke ble besvart her, spør i vei, så skal jeg svare etter beste evne.
Om du velger å ta turen til fantastiske Montebello, god tur!
Når jeg ber deg lytte til meg og du begynner å gi meg råd, har du ikke gjort det jeg bad deg om.
Når jeg ber deg lytte til meg og du begynner å fortelle meg at jeg ikke burde føle slik jeg gjør, tramper du på mine følelser.
Når jeg ber deg lytte til meg og du mener du må gjøre noe for å løse problemene mine, har du sveket meg – så rart det enn kan høres ut!
LYTT! Alt jeg forventer er at du lytter! Ikke prater eller gjør – bare hør på meg! Jeg kan klare meg selv, jeg er ikke hjelpesløs. – Kanskje motløs og i ubalanse, men ikke hjelpesløs.
Når du gjør noe for meg som jeg kan og trenger å gjøre selv. Så bidrar du til min redsel og min svakhet. Men når du aksepterer som et faktum; at jeg føler slik jeg gjør, uansett hvor irrasjonelt det kan være, først da kan jeg slutte å forsøke å overbevise deg – og begynne å jobbe med å forstå hva som ligger bak mine irrasjonelle følelser. Når det er klart, er svaret også der og jeg trenger ingen råd. Irrasjonelle følelser blir forståelige når vi forstår hva som ligger bak dem.
Så vær så snill og LYTT – bare hør på meg. Om du vil snakke, vent en stund – på din tur, så vil jeg lytte til deg…
Etter en knall uke sammen med flotte mennesker, fylt med både fagstoff, latter, tårer og glede. Så ser jeg nå at det trengs litt tid på å bearbeide inntrykkene, reflektere over hva man har lært under foredragene, men også av hverandre.
Jeg tok notater hver eneste dag under kurset, på det viset skal jeg forhåpentligvis huske det meste. Selv om mye allerede var borte når kvelden kom. Forstår hva hun mente når vi fikk beskjed om å ta det med ro når vi kom hjem, ikke legge så alt for mange planer. Både hodet og kroppen er sliten etter en rakett uke.
Det er nå man kunne trengt å lukke døren til avslapningsrommet, med rolig musikk og levende lys. Det hadde gjort seg!
Vi har for kort tid siden landet i kalde Tromsø, det ble en del forsinkelser med flyet dessverre. Jeg kommer senere til å lage et lengre innlegg beregnet på de som måtte lure på hva Montebellosenteret egentlig er, hva de kan forvente når de reiser dit med mer. Og ikke minst litt om kurset Brystkreft – ‘Kreft hva nå?’.
Skal ellers ikke si så alt for mye, begynner snart å grine bare av å skrive.
Ønsker å takke dere flotte damer som jeg fikk æren av å bli kjent med i løpe av uken. Skulle ønske det varte lenger, slik at jeg hadde fått tid til å bli like godt kjent med dere alle. Kanskje man får snakket mer på nett? Dere har alle som en vært med på å gi av dere selv, tatt en plass i hjertet mitt. Det er et hjørne der som nå alltid vil være deres, som er reservert til Montebello-boblen.
Tusen takk for at jeg fikk være en del av deres fellesskap, tusen takk for at jeg fikk bli kjent med dere og deres make, venninne, mor eller datter.Slet med å holde tårene tilbake, spesielt under taxi turen på vei til togstasjonen i Lillehammer. Det ble så virkelig da, nå skulle man faktisk forlate dere. Reise til hver sin kant av landet, tilbake til hverdagen. Dere som jeg nå var blitt så glad i, på så kort tid. Jeg skal aldri mer fnyse av reality program der de gråter når de må forlate hverandre etter en knapp uke. Nå vet jeg hvor lite som skal til før man er så sammensveiset med noen, spesielt når vi deler noe så personlig sammen.
Dere ga meg nye verktøy til å fortsette å komme meg tilbake til livet. Montebellosenteret ga det faglige stoffet, og gjorde det mulig for oss alle å få et fellesskap. Men dere gjorde hele opplevelsen. Uten dere hadde det bare vært et tomt hus. Tusen takk for hjertevarme, latter og tårer.
Noen bilder fra Montebello-boblen!
Nydelig område rundt Montebello senteret
Hele stedet levde. Sommerfugler, humler, fugler, ekorn og frosker ga oss gleder med å vise seg litt ekstra for oss.
Vakker og harmonisk vann.
Ei maurtue på størrelse med meg!
Solnedgang <3
Blir å lage et eget album med flere bilder fra Montebellosenteret på facebook-siden til bloggen. Bilder av andre deltakere blir ikke lagt ut verken her eller der, men heller der dere vet.
Det har vært en fantastisk opplevelse å være litt i boblen sammen med dere. Ta godt vare på dere selv, håper vi sees igjen.
Pakker kofferten og blir borte en ukes tid, herlige Montebello venter meg! Det er ihvertfall det ryktene sier, at plassen er fantastisk. Gleder meg til en hel uke sammen med brystkreft-søstre og deres maker. En hel uke der man er omringet av mennesker i samme situasjon. En hel uke med kursing og aktiviteter, men også mulighet for avslapping.
Det jeg ikke gleder meg til er selve turen, har aldri vært noe glad i å reise. Liker ikke engang å ta bussen her i byen, om jeg ikke er 100% sikker på hvor jeg skal plinge av. Mitt indre kompass fungerer ikke, har aldri eksistert egentlig.
Ryktes at de ikke har verdens beste internett der. Noen sier man ikke skal tenke på det, men nyte her og nå. Forstår tanken, men det er mye man trenger nett til. Blant annet må jeg få sendt meldekort iløpet av oppholdet. Er man vant til mamma-nett, så legger man kanskje ikke så godt merke til om det er i tregeste laget. Mamma har helt forferdelig tregt internett! Jeg mener det ikke skal gå evig lang tid før man faktisk kan navigere på en nettside. Nok om internett!
Jeg har laget en plan om oppdatering når jeg kommer tilbake. Mye så andre kreft rammede skal kunne lese hva oppholdet går ut på. Savnet litt nærmere forklaring, vet jo enda ikke om det er noe for meg. Anser at jeg selv har taushetsplikt, slik at ingen private historier skal bli nevnt og gjenkjent. Mange har nok allerede lagt merke til at jeg ikke legger ut bilder av andre mennesker som kan identifiseres, med mindre jeg har fått tillatelse. Spesielt ikke av en så sårbar gruppe.
Er det noen som blir knipset av meg på turen, så er det nok mer til private minner.
Det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord, så skal forsøke å oppdatere jevnlig på instagram i løpet av turen. Følg meg gjerne der under navnet Lilleskygge.
Det tyngste blir å forlate denne sjarmøren hjemme. Vet han blir til å ha det fint sammen med mamma og senior, men kommer jo til å savne han.
Det blir nok en lang dag i morgen, men en flott slutt når man endelig når destinasjonen.
Man vet ikke hva man har før man mister det. Gjorde meg ikke stort å miste hodehåret under kurene, det verste var øyenbrynene. Selve rammen til ansiktet. De kom helt plutselig tilbake, men de er ikke som de engang var. De er tynne og pistrete, må derfor enda tegne over dem for å få de markert.
Et naturlig og et påtegnet øyenbryn.
Her kan dere tydelig se hvordan det egentlig ser ut, og hvordan det er når man får markert med sminke. Det virker som jeg er påvei å miste de igjen, når jeg tegner over er blyanten dekt med øyenbryn tuster. Må renske den for hver strek jeg utfører…
Jeg har alltid hatt tykke og markerte øyenbryn. Her er et usminket bilde fra ifjor sommer, før man begynte med kurer og den slags.
Slik skal øyenbrynene mine egentlig være.
Inntil videre får jeg bare fortsette med påtegningen. Noe varierende resultat fra dag til dag, alt etter hvor stødig denne dama er på hånda. Her er dagens resultat av blyantstrøkene.
Savner å ha markerte bryn som ikke krevde noen påtegning.
