De fleste kjenner følelsen av å ha forberedt seg til noe, så blir det ikke helt som forventet. Kast på dårlig søvn og nervøsitet til de grader så har du meg i går…

Først startet det med at de brukte ca. 10-15 minutter på å fylt noen glass blod. Etter gjentatte stikk hentet hun endelig ei som kunne hjelpe til, to stykker for å tappe litt av ei stusselig åre. Måtte flire, tror jaggu meg blodårene mine var like trett og morgengretten som meg

Lusket meg ned på kreft poliklinikken, en times venting. What to do? Som vanlig ser “litt opp i åra” mennesker på meg med skråblikk, hva gjør du her? Kjedsomheten tok over og jeg begynte å leke meg med snapchat filter. Tenkte, føkk this, alt som kan roe nervene duger. De samme skrå blikkene ble nå enda kvassere. Men vet du, det dreit jeg i!

Ei dame ropte navnet mitt… hva ei dame? Hun forklarte at legen min dessverre var borte, så hun var vikar for han. Kjente hjertet sank, hva faen? Hvor er den snille, ærlige og rolige legen min? Var så steike forberedt på å møte han at alt annet forsvant, alle spørsmål jeg skulle stille. Ja, til og med det vanlige spørsmålet om hvordan blodverdiene ser ut. Dama var hyggelig, smilende og veldig positiv. Har ikke et vondt ord å si om henne, annet enn at hun ikke var min lege… Det er noe med å ha den faste trygge rammen. Vi snakket ikke bare om helsen min og senskadene (der fatigue er verstingen), men også NAV og økonomien. Tårene presset seg på, men klarte å holde meg. Hun bemerket hvor flink jeg var igjennom timen, ja man stålsetter seg og bruker alt man har svarte jeg. Så stilte hun det beste spørsmålet jeg har hørt, ønsker du at jeg skal kontakte nav for deg? Ja gjerne! Etter litt tafsing på brystet og brystveggen var konklusjonen ingen troll denne gangen heller. Før jeg forlot betrygget hun på samme vis som min faste onkolog, vi er positiv. 
 

Etter timen bar turen ned på Vardesenteret

Det er så godt å senke skuldrene, la nervøsiteten slippe taket litt på en trygg plass. Etter to kaffekopper (å jeg som skulle slutte) og en rikelig dose skravling bar turen hjemover

Tromsø viste seg fra sin beste side med nydelig vær

I de tidlige morgentimer idag ringte telefonen, ok var ikke så tidlig 10.00. Det var kreftlegen fra i går, hjertet sank fortere enn en stein. Alltid når en slik lege ringer kjenner jeg nervene hoppe. Har du kommet deg opp spurte hun leende? Nei, ruller nok enda, svarte jeg med et smil hun sikkert hørte igjennom telefonen. En av de mange problemene mine er å komme meg opp, må varme opp kroppen først. Hun lurte bare på om jeg hadde vært i kontakt med en kreftkoordinator, svaret var nei. Hva med en kreftsykepleier, ja under behandlingen. Hun bemerket at slikt kunne man benytte seg av i ettertid også, å siden jeg hadde senskader så kunne kanskje en kreftsykepleier eller koordinator hjelpe meg med NAV. Ja, selvfølgelig ønsker jeg all den hjelpen jeg kan få! Når batteriene er bunnflate så føles alt slikt overveldende, spesielt den siste tiden. Tårene presset seg på jeg var så glad! Flott svarte hun, da sender jeg inn så vil nok noen ta kontakt.  Hva kan jeg si…for ei dame!

Da er det bare å vente på telefon!

Neste nervøse tur innom sykehuset er på fredag. Hvordan får friske folk tid til alt? Føler jeg går imellom senga og kontroller av noe slag

En noe lettet hilsen

Mia

#helse #tilbaketillivet #kreft #brystkreft #senskader #fatigue #kreftkontroll