Slet med å få sove i går kveld, siden jeg skulle på trening idag måtte jeg ty til en sovepille. Liker ikke tabletter, men alternativet hadde vært null søvn. Har vært ganske trøtt den siste tiden, slitt med å få sove. Det går seg nok til.
Følte meg litt zombiefisiert i morges, men kom meg avgårde. Det var godt å få rørt litt på kroppen, begynner å bli en stund siden sist man var på lett fysisk aktivitet. Har vært rød-dag og avlysning, så ikke noe man kunne gjøre noe med. Kroppen trengte å få litt bevegelse. De siste dagene har jeg merket at kneet ønsker å låse seg, liker ikke. Når tilogmed samboeren hører kneppet idet kneskjellet sklir ut fra “skålen”, da sier det seg selv hvor irriterende den har vært. Trodde det var gått over til idag, men når jeg skulle gjøre knebøy kom det tilbake. Kneppelyden var ikke der, men følelsen av at kneet ønsket å gli ut. Tok det derfor litt med ro idag. Det siste jeg ønsker er ett låst kne!
Under avspenningen holdt jeg på å sovne av. Plutselig skvatt jeg til, – Oj, er vi kommet så langt på CD platen? Før jeg visste ordet av det var timen over.
Avspenning (illustrasjonsfoto).
Etter treningen bar turen ned på Vardesenteret. Måtte ta meg en kaffe, selv om jeg forsøker å kutte ned på koffein. Lettere sagt enn gjort. Det ble noen timer med gode samtaler, latter og noen tårer. Jeg er så steike følsom for tiden, så skal ikke så mye til før tårekanalene skrues på. Ikke at jeg var noe stein-hjerte fra før.
Man møter så mange skjebner, alle som en setter sine spor. Godt er det egentlig, for man skal kunne se andre mennesker. Se deres styrke og svakheter. Jeg blir like paff hver gang over hvilken mental styrke de fleste innehar. Sier ikke at de aldri er lei seg, det kan vi alle være. Men deres vesen. Det er noe helt spesielt ved måten syke mennesker opptrer. Det er noe eget med hvordan de ser på livet, hvordan de ordlegger seg. Ei dame på 60 og en gutt på 20 er ikke så forskjellig når det gjelder deres vinkling på akkurat det. Om man ser bort fra logiske forskjeller vell og merke.
Fikk meg en søt liten sommerhatt på Vardesenteret. Har begynt å få litt hår, men det er ganske tynt enda. Har ett ganske lite hode, men denne passet perfekt på skallen. Nå slipper jeg å bli solbrent på toppen! Tusen takk til alle heklere og strikkere fra Kjærlighet og warme på veien.
Søt sommerhatt.
Senere tok jeg bussen inn til byen, samboeren skulle plukke meg opp ved nerstranda. Når jeg kom til kirkeparken så jeg ett menneske vinke, tenkte først ikke større over det. Men fyren fortsatte å vinke, så mennesket på meg? Hadde tenkt å snu meg for å se om det var noen bak. Han går imot meg, -Hei! Jeg ser noe fortumlet ut. Han presenterer seg, da slår det meg som lyn fra klar himmel hvem han er! Er det mulig å være så treg? Teite hodet mitt. Jeg kan være ganske surret fra før, men det finnes da grenser. Stakkars, han må jo ha trodd jeg var helt borte vekk.
Nerstranda, Tromsø.
Samboeren kom omsider å plukket meg opp, turen bar deretter til butikken. Vi kjøpte oss taco i salatbaren, og wraps. Hvem skulle tro taco kunne gjøres enda kjappere? Taco og siste episode av Arrow på skjermen, kan det bli bedre?
Nå skal vi ut i godværet (les regn), så blir det avslapping resten av kvelden.
Nyt dagen!
Mvh
Mia
#trening #fysioterapi #vardesenter #brystkreft #kreft #tilbaketillivet #arrow #hodeplagg #chemobrain