hits

A4-livet, eller?

Mitt frste innlegg p denne bloggen. Vil derfor g litt i dybden p hvorfor den har ftt navnet Alt annet enn A4. Advarsel, dette blir langt!

Overalt blir hodene vre proppet full om hvordan A4-livet skal eller br leves. Man skal ha hy utdannelse, trygg og stabil jobb (100%), mann, unger, bil, eie eget hus. Det er liksom grunnpakken, dette m alle ha for vre velfungerende. For passe inn i rammen. S har man alle "smtingene". Ikke skal bare du og din mann vre vellykket, men din familie skal ogs vre like fantastisk. Det skal ikke vre noen sorte ulver, ingen som delegger statusen til resten av flokken. Du skal like trene, du skal spise sunt, du skal vre tynn. Ja, du skal vre sunn i en ellers travel hverdag. Du skal ha plettfri hud, du skal ha hvite tenner. Listen er nesten endels.

Det er mange idiotiske smting man kan stappe inn i A4-boksen. Boksen som inneholder det fantastiske livet alle streber etter. I dagens samfunn har vi sosiale medier, som gjr A4-livet ekstra synlig. Det dumme er, mange av de som lever dette livet p sosiale media, gjr ikke det p hjemmebane. Jeg kjenner meg selv igjen, enda jeg roper s hyt jeg kan at dette vil jeg ikke. Jeg vil ikke spille fantastisk p facebook, men jeg vil heller ikke virke negativ.

Mitt liv har vrt alt annet enn A4.

Fr jeg forteller om livet vil jeg bemerke at min familie er noen av de sterkeste menneskene p denne jord! Vi har alle vrt stri med, men uansett situasjon s holder vi oss oppe med en god dose humor! Jeg er ogs uendelig glad i at de er i livet mitt. Uansett hvor gammel jeg blir, er det ingenting som kan erstatte en prat med mamma.

Som liten var jeg mye syk. Husker ikke presis hva slags sykdom det var snakk om, men noe med blodet (for lite hvite eller rde blodlegemer). Som 7 ring veide jeg 9 kg, brukte 4 r i klr. Allerede her, om ikke fr begynte livet mitt ta en vending som ikke helt var som alle andre barns. Jeg hadde drlig immunforsvar og fikk ofte halsbetennelse med hy feber. En kan greit si, jeg var et magert, sykelig, blekt barn. Jeg tok ekstremt lett til trene, noe jeg fortsatt gjr. Barn er direkte jvlig mot hverandre, det er derfor voksnes ansvar flge ekstra godt med! Det at jeg var lita og grt lett var nok en av grunnene til at en treklver med jenter fikk det for seg at jeg var et ypperlig mobbeoffer. Det dumme med mobbing er at andre barn snur ryggen til, i frykt for bli mobbet selv.

I 1994 var jeg 8 r. Jeg og min bror var alene hjemme sammen med hunden. Gjorde ikke oss noe, vi satt bare lekte p gulvet som vanlig. Mamma og min sster var ikke langt unna, p butikken. S gr brannalarmen! Jeg ser opp i taket, det er tykt med ryk! Heldigvis hadde vi lrt p skolen dagen fr hva man skulle gjre nr det brant. Jeg tok med meg lillebror gikk til naboen, bikkja fulgte etter oss. Lillebror mtte stoppe i gangen redde klumpene til mamma, slik at hun hadde sko bruke p jobb. Glemmer aldri hvor hardt jeg holdt rundt Zita, hunden. Hun bare satt der, passet p oss. Vi fikk ikke se s mye av brannen, ble sendt til naboen. Avisoverskriften dagen etter ld "Vi mistet ALT!". Jeg laget denne illustrasjonen nr vi sov p gjestgiveriet i Tromsdalen.





Det er en hendelse med min far fra barndommen som jeg aldri glemmer, i mange r trodde jeg det var en drm. Min far forsvant sporlst. Rett fr politiet skulle ut med helikopter fant de han, hos en annen dame, dopet. Husker ikke alle detaljer, tror ikke jeg nsker huske alt. Men jeg husker ynene hans nr han skulle hente taxi uniformen sin. Det var liksom ikke pappa inne i dem, min bror grt ved siden av meg.

Ungdomsskolen, den beste tiden i mitt liv. Jeg bestemte meg for vre sterk! Dette skulle jeg klare! Slapp unna jentene som hadde forpestet alle rene p barneskolen, fikk nye og gamle venner. Gamle fordi en knyttet bnd til folk som man egentlig kjente fra fr. Guttene fra barneskolen, som n var mine bestevenner sa unnskyld. Unnskyld for at de hadde snudd ryggen til. Det glemmer jeg aldri, det betydde s uendelig mye for meg, hre de ordene fra dem. Det er en grunn til at man alltid har hatt flest guttevenner. Det eneste merkbare som skjedde her var da pappa tok overdose av piller. Han kom inn p rommet mitt, jeg tenkte han ville ha et pledd. Men nei, han stjal sengen min. Jeg satt livredd i et hjrne, hva var galt med pappa? Jeg spratt over han, hentet mamma. Hun fikk geleidet han i sin egen seng. Vknet igjen nr de hentet han med ambulansen. Det var et rop om hjelp, men ingen hrte han.

Videregende, her begynte det g galt igjen. Mulig nye omgivelser og nye folk satte meg litt ut av balanse i starten. Jeg begynte f svnproblemer, fikk ikke sove uansett hva jeg gjorde. Ente med at jeg var vken vr andre natt. P den mten fikk jeg ihvertfall noen netter svn. Men dette gikk hard utover konsentrasjonen og hukommelsen! Sakte men sikkert kom en depresjon krypende. Jeg tok mer og mer avstand fra folk. P VK1 begynte angsten komme til syne. Har du noen gang flt hjerte omdanne seg til en hard knute i brystet? Flt at lungene ikke fr nok luft? Eller ftt flelsen av du ikke vil vre i ditt eget skinn?


rene sneglet seg avgrde. Jeg flyttet til innlandet, kanskje en ny skole ville gjre ting bedre? Nei, jeg begynte holde mine smerter p avstand med tapetkniv. Kortvarig, men var det som funket der og da. Jeg tenkte aldri over ordet depresjon eller angst p denne tiden. Det eneste jeg ville var komme meg igjennom dagen. Jeg lrte meg skjule hvordan jeg egentlig hadde det. S skjedde det, i mars 2004...jeg hadde dratt tilbake til indre Troms, satt p hybelen med min davrende kjrest. Telefonen ringte...Pappa var p sykehus, hjertesvikt. Det sank ikke inn, jeg tenkte det gr ikke buss n, det kan sikkert vente til i morgen. Etter ha summet meg litt velger jeg reise hjem. I det jeg gr av bussen kommer min bror imot meg, han klemmer meg og sier -Det verste en kan tenke seg har skjedd... S forteller de hva som egentlig har skjedd...pappa hadde ikke ftt hjertesvikt. Pappa hadde hengt seg, i garasjen. Ganske tidlig valgte vi vre pen om hva som hadde skjedd. Som min sster sa -Jeg kunne sttt p Tromsbrua ropt det ut. Vi valgte IKKE tabubelegge det hele. Pappa var et utrolig menneske som slet med sitt...han ropte hjelp, men ble ikke tatt p alvor. Jeg hrte alle prate rundt meg om hva som feilet pappa, da gikk det opp for meg... dette skal ikke skje med meg. Jeg fortalte mamma om hvordan jeg hadde det, jeg viste henne armen. Jeg fikk hjelp!

Begynte p medisiner mot depresjon. Psykologen mente jeg hadde ettervirkning fra min barndom med mobbing, og min fars bortgang hadde gjort depresjonen verre.

En glede var nr min sster fikk barn! Jeg ble tante til en nydelig liten jente. Men min sster endte opp som alenemor, hadde sitt stri med p hjemmebane. Den ungen har alltid ftt meg til smile!

Etter frir og ett r der en strk noen fag ble man tilslutt ferdig med videregende. Jeg ble sammen med min nvrende samboer i 2006, uten han hadde jeg nok ikke klart kampen videre. Jeg husker at jeg advarte han om min tilstand. Flte meg bedre bestemte meg for at n skulle livet starte! Jeg begynte p lrerskolen, stortrivdes. Men n kom rene med drlig svn til syne, hukommelsen min sviktet. Jeg leste side opp og side ned, jeg tok notater, jeg leste notatene, jeg leste alt p nytt. Pugget dag etter dag, men husket ingenting om noen stilte meg et sprsml. Karakterene var midt p treet. Jeg flte knekken komme, jeg trengte en pause. Hente meg inn igjen. Flte meg som en taper sammenlignet med de andre. Men samtidig trivdes jeg kjempegodt i klasserommet, foran elevene. Praksisukene var den beste tiden p hele lrerskolen.

Tenkte dette skulle bli en kort pause, men nei. Jeg gikk til psykologen igjen, forskte f livet p rett kjl igjen. I mellomtiden ble linjen jeg gikk lagt ned. Allmennlrer var ikke et alternativ engang. Jeg fr fysisk vondt i hodet av tall!

S kom den lyse tiden igjen. Vi fikk oss en liten hund, Jesper. Lyspunktet mitt, er s uendelig glad i han. Flte meg topp, fikk meg jobb! Stortrivdes! Helt til det viste seg at denne arbeidsplassen ikke helt fulgte lover og regler. Meldte meg inn i Negotia, men trodde aldri jeg skulle f bruk for dem. Litt over 1 r etterp fikk jeg sparken pga. konomiske rsaker het det. Oppsigelsen var ikke utformet riktig, to kolleger fikk sluttpakker, men ikke jeg. Noe skurret, jeg kontaktet negotia. Advokaten der var en utrolig grei kar! Han skulle fly opp ha mte med sjefen, han skulle forhandle fram en god lsning. Men jeg ble syk over lengre tid, maktet ikke mer.

Dette skulle ikke knekke meg! Hadde allerede skt p skole..men glemte noen papirer, kom ikke inn. Typisk min hukommelse tenkte jeg, glemme slikt! Jeg gikk derfor i 1 r skte jobber. Skte og skte, men ingen napp. Min CV ser ikke ut p grunn av alle hullene. Skte p nytt p skole, i r skulle det skje! Da kom beskjeden, vi fikk ikke lov bo her mer p grunn av hunden. I et allerede sprengt marked s jeg muren rase rundt meg. Hvordan skulle vi lse dette? Vi forskte alt fra kommunal bolig, til ln i banken. Avslag p alt. Vi fikk lov leie hos noen i familien til min samboer, lyset skinte igjen. Hun som egentlig bodde der var p eldrehjem. S fikk vi telefonen, hun var dd. Hvordan skal man reagere p slikt? Et familiemedlem av min samboer er dd, og vi str uten hjem. Dobbel ulykke. P et vis fikk vi det til. Jeg fikk legeerklring p at jeg m ha hunden p grunn av helsen, vi fikk leie her i 1 r til. Planer om skole ble lagt p hylla. Her trengs det penger fort! Skt p utallige jobber bare i juni mned, det ble ingen napp. Jeg trenger jobb, jeg trenger inntekt, slik at vi kan f ln. Hvem vet nr vi m flytte?

N kunne vi endelig nyte sommeren! Planene var klar for hsten. Fikk jeg ikke napp, s skulle jeg lpe til NAV mase litt. Se om de kunne hjelpe meg i arbeid, eller ta noen kurs. Senket skuldrene litt imellom sknadskriving. Det ble mange fjellturer, fantastiske turer! Livet var herlig!




S oppdaget jeg en kul i hyre bryst, helt tilfeldig. Hadde det ikke vrt for at mamma sa -G til legen! S hadde jeg ikke gjort det med en gang, er ikke noe glad i g til legen. Tenkte det bare var en fettkul, gjorde jo ikke vondt eller noe slikt. 31.07.14 hadde jeg time p bryst diagnostisk senter. Mammografi, ultralyd og prver. Fltes som de skulle banke et kjttstykke mrt i mammografien. At en pupp kan bli s flat! Etter biopsien sitter jeg igjen med en gul pupp!





Hadde ftt beskjed om at man skulle f svaret med engang. Mamma var med meg, vi var der fra ca. 12.45 til ca. 16.00. Beskjed var at prvene mine var i grenseland, han virket tvilende. Han skulle ringe meg ca. 13.00 dagen etter, kanskje prvene viste noe mer da. Dagen etter hadde han fortsatt ingen klar beskjed, men han formulerte seg noe annerledes. -Det ser ikke bra ut. Jeg kjente et skk i magen, det ser ikke bra ut... Han ville ringe meg tilbake p onsdag med en sikker diagnose. Men operasjon ble det uansett, for han ville ha kulen ut se nrmere p den (samt en lymfeknute). Han sa de egentlig ikke hadde kapasitet denne mneden, eller jeg ville komme inn mot slutten. Han skulle prve f meg inn til operasjon tidligere. Etter noen trer tenkte jeg, da skal jeg nyte dagene imens! Jeg m utnytte de dagene jeg har fr operasjonen!

Vi tok oss sommerens lengste fjelltur, fantastisk! Jeg bestemte meg for nake. Tenkte som s, skal puppen min bli redusert, ja da skal jeg faen meg flytte mine egne grenser fr det er for sent. Jeg har aldri vrt glad i vise hud offentlig, s dette var ganske stort for meg!




Min sster har flyttet nrmere byen. Vi bestemte oss for dra kjpe en liten gave til tantungen, s har hun kanskje noe syssle med i den nye leiligheten. Er ikke lett for et barn flytte til en helt ny plass. Vi gr ut fra Xtra leker s ringer telefonen, det er legen/kirurgen. Tar telefonen i det jeg setter meg inn i bilen, han hadde diagnosen. Det var kreft...jeg skal opereres neste tirsdag. I september vil behandlingen starte. Strling og muligens cellegift. Skal ta prve p mandag for finne ut om det er genetisk. Jeg spurte spesifikt etter det, tenker da p resten av familien, s de fr testet seg.


Jeg er 28 r, har aldri hatt noe A4-liv. Men brystkreft skal IKKE knekke meg! Livet blir enda engang satt p vent, men jeg skal komme sterkere tilbake. Jeg vil la dere flge behandlingen og livet ellers i denne bloggen. Om bare ett menneske kan se at han/hun ikke er alene der ute med ikke komme i nrheten av A4-livet, kan finne litt trst i det. S har jeg ndd mitt ml. Jeg anbefaler forvrig en god dose humor i hverdagen, det hjelper le!

Mvh
Mia

#a4livet #mittliv #brystkreft #kreft #selvmord #depresjon #mobbing #sykdom #barndom #livet #brann

16 kommentarer

gerd kemming

04.08.2014 kl.22:49

Kjre, kjre Mia! Du rre m til tra. No forstr koffr du ikke kunne g fjelltura p ei stund. syns du e fantastisk modig og tff som e s pen, og trur du gjr veldig rett i det. Godt at dem tar d s fort til operasjon og behandling. En tff diagnose f, men no hpe vi at nettopp DU e en av de som fr en lykkelig utgang <3 Fine, flotte Mia, heie p d <3 <3 <3

steinihavet

04.08.2014 kl.23:19

Takk, takk for et pent og rlig innlegg i en bloggverden fylt av det perfektet livet der ingen mter motgang, en verden der alt skal vre A4, som du s pent beskriver det. Et innlegg som p en god mte forteller om det som er et normalt liv, men med mange utfordringer, skrevet p en mte som ikke hyler etter medlidenhet, men som ber om respekt! Endelig noen flere som kan innrmme at livet ikke er en motorvei som gr rett frem, men en kronglete landevei med sprekker i asfalten og vanskelige svinger. Heier p deg! :)

Mia - Alt annet enn A4

05.08.2014 kl.10:29

steinihavet: Takk for hyggelig kommentar! Det gleder meg at du fant essensen i det jeg forskte formidle. Er rimelig sikker p at det er ganske mange der ute som ikke har levd noe typisk A4-liv. Noen tier det ihjel, andre velger leve bak en maske p sosiale media (forstelig).

Mia - Alt annet enn A4

05.08.2014 kl.10:30

gerd kemming: Takk Gerd. Vi fr ta den fjellturen til neste r :) Jeg har bilde av hvor man skal parkere om dere vil forske dere p den p egenhnd.

Aliza Ingebrigtsen

08.08.2014 kl.14:52

Mia... jeg viste mye men ikke s mye, herregud jenta mi! du fortjente absolutt ikke den diagnosen der p toppen av alt :( men vi pleier si :gud gir deg aldri en oppgave du ikke kan klare,tror du m vre en av de sterkeste jeg vet om! foresten nr vi var sm var du den peneste i familien! alle ville vre med deg av oss barna s at du ble mobbet m jeg bare si er pur sjalusi! nsker deg virkelig lykke og go helse jeg hper virkelig du fr alt du nsker! masse klemmer fra meg!

Gry-anita isaksen

08.08.2014 kl.20:15

Mia, vet ikke helt ka skal skrive men ville bare si att tenke p d. Man e sterkere enn man sjl ane, detta skal du klare❤️ Heie p d ...

Mia - Alt annet enn A4

09.08.2014 kl.11:05

Gry: Takker for gode ord Gry-Anita :)

Mia - Alt annet enn A4

09.08.2014 kl.11:07

Aliza Ingebrigtsen: Takker for gode ord Aliza :) Mtte snnen din i gr, han s ut til kose seg bra sammen med bestefar. Fant seg noen barn leke med gjorde han ^^, Flott gutt du har!

Ellen Danielsen

29.09.2014 kl.19:46

Hei Mia! huske d akkurat som du sjl beskrev d som lita jenta! Km skulle tru at det var s mye styrke i den lille flisa!? Det her klare du, ingen tvil! Lykke lykke til!

Mia - Alt annet enn A4

29.09.2014 kl.19:54

Ellen Danielsen: Tusen takk! :D

Yvonne

30.10.2014 kl.15:24

Heier p deg! Du er en utrolig tapper jente - gremmes over meg selv og selvmedlidenheten min nr jeg leser hvordan du str p! Good klem

Mia - Alt annet enn A4

30.10.2014 kl.17:38

Yvonne: Tusen takk Yvonne :)

PS: Det er lov syte litt nr man er forkjlet el. Ingen liker vre syk :)

ordeneskraft

09.02.2016 kl.08:35

Kjre deg Mia.

Det frste som slr meg etter ha lest din historie, er at du har opplevd s utrolig mye som du burde vrt foruten. S mange tanker og bekymringer som du ikke burde ha hatt. Men vit at du er ufattelig sterk! Sterk som forteller s pent og rlig hvordan du har hatt det. Sterk som klarer tenke positivt og som er klar for kjempe. Sterk som har skt hjelp nr det var behov for det. Og sterk som til tross for alt klarer vre et fantastisk medmenneske og lytte til andre som har det vanskelig.

Takk for at jeg fikk lese din historie. Stor klem til deg <3

Mia - Alt annet enn A4

09.02.2016 kl.10:19

ordeneskraft: Tuuusen takk for gode ord, det betyr veldig mye. Stor klem tilbake <3

Anonym

27.02.2016 kl.16:21

Tror det at du har opplevd en del motgang tidliger har gjort deg sterk, og derfor har du taklet diagnosen s godt! Det samme med meg, mye motgang og har opplevd sorg og all mulig dritt,

men jeg har blitt sterk, og jeg skal ikke la meg knekke, selv om jeg vet jeg er alvorlig syk og kanskje aldri blir frisk igjen... Jeg holder hpet og motet oppe! :)

Mia - Alt annet enn A4

27.02.2016 kl.16:43

Anonym: Tusen takk for gode ord! Du har S rett, motgang gjr en sterkere. Har konkludert med det samme som deg. Det at livet ikke alltid har vrt s enkelt gjr at man bearbeider en slik diagnose p en litt annen mte. Man har gjort det fr.

God bedring til deg <3 Nyt de gode dagene!

Skriv en ny kommentar

Mia - Alt annet enn A4

Mia - Alt annet enn A4

32, Troms

Er en gigantisk nerd som har levd et alt annet enn A4 liv! 4 august 2014 fikk jeg diagnosen trippel negativ brystkreft. N er kreften behandlet og livet skal taes tilbake! Har fjernet filteret og skriver om temaer som gjerne gr usagt, som er tabu snakke pent om. Skriver fra levra, vr derfor forberedt p velvalgte ord og litt galgenhumor. Ta gjerne kontakt p ingebrigtsen.mia@gmail.com

Kategorier

Arkiv