Det føles som fremtiden min rakner, ingenting er trygt…

Da var tiden inne for nytt møte på NAV. Det er vell strengt tatt ingen som liker slike møter uansett årsak. Man er alltids nervøs i forkant, men samtidig fylt med litt håp. Min saksbehandler er ei hyggelig dame, det skal hun ha. Men frustrasjonen rundt systemet blir ikke mindre uansett hvor smørblid og hyggelig hun måtte være.

Planen er at jeg skal begynne å studere til høste, problemet er at jeg ikke vet hvordan formen er så langt fram i tid. NAV ønsker visst at jeg skal hoppe og klinke hælene og si at alt blir bra. Jeg spurte hvorfor noen får innvilget 5 år med studier fra dag en, og andre må søke etter 3 år. Etter litt om og men rundt at de kanskje hadde andre grunner, svarte jeg oppgitt, de har fatigue… Nevnte forøvrig at det var juristene hos Vardesenteret som hadde oppfordret meg til å stille akkurat det spørsmålet. 

Opplevde at det egentlig ble forsøkt å gjøre fatiguen min til en “ikke sykdom”, bagatellisert og at den ville magisk forsvinne over natten. Følte meg veldig liten og sår i stolen. Om det var muligheter for at man ble helt bra, så måtte man vente til den tid for å søke om å få siste året innvilget til studier. Og jeg burde allerede nå begynne å tenke på hvordan jeg kunne dekke år 4(-5) økonomisk. Demningen brast, jeg blir aldri 100%!! Siste kontroll hos kreftlegen sa han akkurat de ordene “Du blir nok aldri som før”. Men han sa det på en betryggende måte, en måte som skulle få meg til å senke de strenge kravene jeg har om å bli den jeg engang var. Saksbehandleren så lettere sjokkert ut… Jeg var ikke sint på henne, men frustrert. Veldig, frustrert.

Som om ikke det ikke er utrygt nok å ikke vite hvordan formen blir, så ønsker de altså at jeg skal kunne hoppe ut i studier uten å vite om man får hele løpet dekt. For jeg KAN IKKE gå ut 100%, og velger derfor et deltidsstudie over 4 år. Hele grunnlaget mitt for å strekke studiet lengre er jo helsen. Nå fikk jeg også vite at de har fjernet muligheten til å få 5 år dekt. Så min back-up plan med å strekke studiet enda ett år in worst case går rett ut vinduet. 

Det føles som fremtiden min rakner, ingenting er trygt

1. Kan ikke studere om det blir økonomisk utrygt år 4
2. Kan ikke studere om muligheten til å strekke studiet ett år ekstra frafaller
3. Så hva er min framtid? Utrygg.

Hun ba meg sette helsen først, helt enig med henne. Men det er ikke lett. Kreftlegen ønsker at jeg skal reise på rehabilitering, noe som blir vanskelig å kombinere med studier. Hadde jeg hatt en jobb kunne man ta sykemelding, så dra tilbake. Med studier må jeg ta igjen det tapte, noe jeg ikke har kapasitet til. Eller kanskje det er noe obligatorisk akkurat da? Man får virkelig ikke i både pose og sekk, men her virker det som jeg ikke får noe av ingenting. Hvordan skal jeg velge, framtiden med studier eller kanskje 4 uker rehabilitering? 

Makter ikke ta valget, tror jeg bare melder meg ut…

En oppgitt hilsen

Mia

#helse #fatigue #nav #framtid #oppgitt #usikkerhet

23 kommentarer

Siste innlegg