Begynner å bli en stund siden sist jeg var innom kunstterapien på Vardesenteret i Tromsø. Hadde hørt rykter om at de gjorde litt forskjellig fra gang til gang, så var ganske spent. Vi startet med å varme rolig opp, beveget kroppen del for del. Alt fra knær til skuldre ble løst opp.
Det ble lest opp et dikt som het Bønn av Helene M. Dahl, gjengir det ikke med tanke på copyright. Ut fra dette diktet skulle vi tegne det som falt oss inn. Arvet aldri det tegne-genet, men noe ble det.
Skal ikke gå i dybden her på bloggen, det blir litt vell personlig. Gråt en god skvett når jeg skulle fortelle om tegningen min, ikke noe man er forberedt på akkurat. Som sist la jeg merke til hvor mye ubevisst som ligger i en slik tegning, ting man ikke legger merke til der og da. Det jeg kan nevne som ligger i min tegning er ensomheten, frustrasjonen og fortvilelsen man føler på når man er fastlåst i en situasjon med senskader som virker uløselig. Den kjærligheten man ønsker å gi til andre, men ikke klarer av til seg selv. Det lyset som har et sterkt ønske om å skinne mørket bort. Vi skulle gi et navn til bildet, min fikk navnet Låst.
Byttet bilde med en annen dame, hennes var fargerikt med en solid mur. Jeg lo litt, det kunne vært min tegning midt i behandlingen. Trygghet og livsmot, rart så fort frustrasjon kan melde sin ankomst når endring til det bedre blir fraværende over tid. Hun følte for å endre litt på min tegning, selvfølgelig fikk hun lov til det.
Hun laget nye veier for energi og næringen. Nye veier igjennom mørket som ville gjøre meg godt. Ja, for kanskje måtte jeg se helt andre plasser etter en ny vei. Kanskje var ikke den gamle stien den riktige. Men hvor henter de næringen fra? Ubevisst hadde jeg laget litt rødt helt på enden av arket, vises nok dårlig her. Kunne jeg tenke meg å tegne inn hvor næringen kom fra, kanskje nesten som en morkake siden linjene nærmest ser ut som røtter eller navlestreng? Følte ikke den skulle være på arket, den passet ikke inn der. Den er lengre unna.
De merket seg at den ikke hadde noe ansikt, hva kunne det komme av? Forklarte at det blir vanskelig når man smiler utenpå, men ikke like mye innvendig. Kanskje kunne den få det ansiktet jeg hadde akkurat der og da. En annen artig forbindelse de andre så var at figuren min kunne ligne et nøkkelhull, noe jeg ikke tenkte over når den fikk navnet Låst. Men hvor er nøkkelen til den låste døren?
Nå vet jeg at siden bildene er det som hovedsakelig blir presenter her i bloggen, så kan det fortsatt for mange virke litt høytflygende. Ikke overtenk, bare tegn. Det blir til mer enn du tror. Og ikke minst så har jeg nevnt meget lite fra den terapautiske delen siden det hadde blitt alt for personlig. For meg er det mer terapi enn kunst, tenk gjerne på tegningen som et hjelpemiddel. Det fine med å ha en tegning er at man kan hente den fram å lettere huske hva man pratet om, nesten som et kunstnerisk fotografi.
Vi avsluttet økten med avspenning, så godt at jeg kunne ha duppet i stolen. Gu så anspent man egentlig er i hele skrotten.
Anbefales på det sterkeste!
En litt lettere hilsen
Mia
Her kan du lese sist jeg var på kunstterapi, da et mer farverikt bilde
#vardesenteret #unn #kreftforeningen #kunstterapi #universitetssykehusetnordnorge #terapi #livetetterkreft #senskader #tilbaketillivet #helse #psykiskhelse #personlig
Så utrolig fin tegning, å lærerikt innlegg 🙂
lisarorvik: Tusen hjertelig <3
Høres herlig ut <3 Er litt morsomt å prøve å se ting i bilder, prøve å tolke det <3 Kjempe fin tegning <3
Tegning er godt, uansett hva som er årsaken til man tegner. Jeg bruker jo ikke det som noen terapi, men det fungerer litt som det likevel. For jeg koser meg så og slapper av når jeg tegner, så det funker litt sånn likevel 🙂 Godt du føler at det funker bra 🙂
Wow så utrolig mye en kan lese utifra en tegning! Dette var interessant lesing <3
Søtmonsen ): Ja, lærer så utrolig mye om en selv samtidig 🙂
frodith: Er en veldig fin terapimetode. Vi tegner mindre enn vi prater, så terapien er faktisk den største biten 🙂 Men tegningen utvikler seg gjerne underveis, legger til eller trekker fra. Man kan på en måte fysisk se hvordan man kan endre ting i livet. Herlig måte å gjøre det på 🙂
spisogspar: Det er to dyktige kunstterapauter som vet å stille de riktige spørsmålene når man skal se nærmere på tegningen 🙂 Og det beste er vell at man kan legge til eller trekke fra for å virkelig se hva som skal til for å få endring.
Så spennende! og ja, jeg vet også at tegninger avspeiler litt av ditt indre..lærte det når jeg malte litt..ble mye mørkt..og da var jeg litt “i mørket” osv.. Sikkert veldig flott måte å oppsummerer litt.. flott hvordan dere tolket det syns jeg..:-) Herlig!!
Artig så mye av det indre som kom ut på papiret. Og likte så godt de strekene, eller “nye veiene” som gikk ut i mørket. Ja noen ganger må en finne helt nye veier å gå. <3
dvergpinschere i mitt hjerte: Er et fantastisk tilbud til de som er berørt av kreft 🙂 Finnes så mange hjertegode mennesker der ute som bidrar med det de kan. Og kunstterapi må være noe av det beste (og viktigste) jeg har vært borti! 🙂
spisogspar: Ja, fint å kunne hjelpe hverandre til å se nye muligheter også 🙂