Noen synes kanskje det er litt makabert, men vi elsker å gå tur på Tromsø gravlund. Det slår meg at enkelte ting var vakrere før, eller så la vi litt mer flid i ting. Med tanke på familier vil jeg ikke legge ut noen navn, selv om støttene er gamle.
Det er en fredfull følelse å gå rundt der, beskue de gamle støttende. Arbeidet som ligger bak, de flotte gamle tekstene. Titler som malemester, bokbinder, snekkermester, blikkenslager, lærer, lektor og skomaker. Yrkene og titlene hadde fokus, de ble brukt. Folk virker mer viktig på det viset, verdsatt.
Hvorfor bruker vi ikke titler lenger?
Dette må være den kuleste tittelen på hele Tromsø gravlund!
Stilig støtte som ser ut som en trestamme.
Min favoritt støtte er et smijernskors fra 1841, nydelig tekst.
De hadde bedre tekster på gravene før i tiden.
Dekorasjonen på enkelte støtter er bare et fantastisk kunststykke.
For ikke å snakke om størrelsen på noen av dem, og englene. Noen støtter er pyntet med en liten fin engel, eller kanskje en due. Andre er en hel engel i seg selv. Nå kan en gravstein være maks 150 cm og 85 cm bred (maks vekt 300 kg).
Nå skriver jeg det sort på hvitt, herved legger jeg inn bestilling på min fremtidige gravstøtte. Jeg skal ha den største og tyngste steinen (til maks vekt)! Teksten skal være oppfinnsom, helst med en humoristisk vri. Du skal ha vridd tannhjulene i alle retninger, kom med en personlig setning å smekk den opp på steinen. Jeg vil ikke ha noen kjedelig stein med med fire bokstaver nederst ‘fred’. Gravsteinen skal være et stykke kunstverk uten like, ornamenter og detaljer som roper, denne er det lagt blod og svette i.
Til vanlig bruker vi å ha litt mat med oss, da slår vi oss gjerne ned på benkene her. Der kan man nyte godt selskap og føre gode samtaler før man vandrer videre.
Før vi dro hjem tok vi turen innom krigsdelen av kirkegården. Her ligger mange utenlandske soldater begravet, noen med navn, andre uten. Her minnes også alle de falne.
En annen ting vi liker å gjøre er å se etter gamle vakre navn. Det er så mange nydelige navn som ikke brukes lengre, selvfølgelig en del gøyale navn også.
Jeg oppfordrer alle til å ta seg en kirkegårdtur. Ikke glem de som var, ikke la graven deres stå der uten å få besøk. Les navnet, når de ble født og når de døde, les ordene på steinen. Snakk om personen, selv om du ikke kjente den det gjelder. Om du er åpen for å få inntrykk av de mange eldre gravene, så vil du få det på både godt og vondt. Den delen av kirkegården som stikker mest hos meg er barnegravene, spesielt der det er flere søsken. Valgte å ikke ta bilde av dem.
Bruker du å gå tur på kirkegården?
Mvh
Mia
#tromsøgravlund #kirkegård #gravstøtte #gravstein #minner #krigsminne #kirke #død
Det er sant, det gir mye å gå på kirkegårder og undres og reflektere. Jeg liker det, jeg også. Men det blir helst bare når man steller gravene. Men tenk så mye levd liv som symboliseres på en plass for døde…
Tone: Ja, det er mye historie å finne på en kirkegård. Noen ganger undres jeg hvordan livet til den enkelte var, oppturer og nedturer.
Ja, har gått mange runder der. Ta dæ en tur på kirkegården på Hillesøya, der e det mange gamle støtter. Spesielt en fikk mæ til å flire, der står det: Denne støtten er bekostet av din ektemann. Det va nok viktigere før både med titler og størrelse på gravmonumentet (Ja, for enkelte støtter er jo reine monumenter)
Anonym: De ble vell gjerne brukt for å vise hvilken status man hadde. Men den der setningen var virkelig god! Må nesten ta turen over til øyene neste gang man er på Brensholmen 🙂
Jeg synes det er fint å titte litt på gravene i nærheten av pappa sin grav og mormor sin grav, på henholdsvis Vestre Gravlund og Grorud kirkegård (i Oslo). Har blant annet “funnet” døde fra Scandinavian Star-ulykken og en kjendis. Å gå på kirkegårder alene eller på natta tør jeg ikke, synes det er litt skummelt. Litt overtroisk. Liker forresten ikke folk som har med hund og lar de tisse for nærme gravene. Det er respektløst. Haha, det var mine tanker om temaet. Ha en god dag! 🙂
Gry: Vi bruker å ha med bikkja, men tisse i nærheten av støttene får han ikke. Triks, kort bånd. Straks en hannhund kommer nær noe som stikker opp fra bakken, så kan foten lett løfte seg i samme retning.
Oj, Scandinavian star er en trist men spennende historie. Tro om de noen gang finner ut hva som virkelig hendte.