Når døden banker på = Livsglede

Det er en ting som slår meg… de menneskene jeg har møtt til nå, de som også har stått på stupet. De som også har fått den grufulle beskjeden om kreft. De har slik en utrolig glede! Hva bunner denne gleden i, denne gnisten som vises i øynene deres? Jeg har møtt folk som er midt oppi det, og de som har kommet seg igjennom det hele, de fleste har denne gleden. Selvfølgelig ikke konstant, vi er da for faen ikke roboter! 


Bildet er tatt av tantungen på 9 år i Øksfjord, Finnmark. Den beste sommeren på evigheter!

Hva er det som skjer med oss mennesker når vi stirrer døden i hvitøyet? For ja, det er en tanke som har surret hos samtlige vil jeg tro. Døden. Vi forbinder gjerne kreft med døden, og det er dessverre mange som må gi tapt. Som bare må takke ja til invitasjonen døden sendte dem engang, om de vil eller ikke. Det er ikke noe vi råder over, det er ikke noe vi bestemmer.  Jeg har selv gjort meg noen tanker. Blant annet tviler jeg sterkt på at jeg får et langt liv. Når man først har fått kreft, så er oddsene så stor for at den en eller annen gang kommer tilbake. Å da når jeg får den såpass ung, så er vell oddsene større? Hva vet vell jeg. Det jeg vet angående den krefttypen jeg har, er at man har størst sjanse til å få tilbakefall de første 3-5 årene. Jeg kommer sikkert til å gå på eggeskall de årene, men jaggu skal de feires når fem år har passert! Man kan ikke gå rundt å tenke på tilbakefall, da nekter du deg selv å nyte livet. Nyt det mens man kan er viktigere enn å bekymre seg over noe som kan skje i fremtiden.

En ting som er sikkert, jeg legger meg ikke ned. Jeg har rett og slett ikke tid til å legge meg ned, jeg nekter å gå i kjelleren. Isåfall så blir det av helt andre ting enn kreft. Det er så mye som skal gjøres, så mye som skal oppleves. Jeg er en person som trives hjemme, liker meg i mitt eget selskap. Jeg har slitt med sosialangst, og deltar ikke på fester med store folkemengder. Fra jeg fikk kreft har jeg pushet også disse grensene, jeg har vært på Vardesenteret så ofte tiden tillater. Det har hjulpet utrolig mye! Disse glade menneskene, samtalene om absolutt alt. Men også de mer seriøse temaene. Vardesenteret er en trygg plass, man får en ro over seg av å gå inn der. 

Når vi sitter rundt bordet, og alle bortsett fra de som jobber der har kjent kreft på kroppen. Alle smiler, alle ler. Noen er under behandling, andre er ferdig. Denne gleden de viser gir meg et energiboost. Vi er forskjellige, men samtidig så like. 

Kanskje gir dette møtet med kreften oss en reality check. Vi innser hvor skjørt livet faktisk er, hvor mye som må nytes. Jeg er sikkert et irritasjonsmoment for enkelte, for de som ikke har det så greit. Det er faktisk lov, å ikke ha det greit. Empati går begge veier. Det å kunne sette seg inn i både sorger og gleder. Jeg må nok innrømme at jeg elsker gleder mest, når noen får en glad nyhet. Når noen har fått beskjed fra legen sin -Du er ferdig! Da jubler jeg for den personen, jeg smiler fra øre til øre. Å se noen så glad er det beste som finnes! Å høre at noen har fått livet sitt tilbake, det er som en ny gave. 

Det kan kanskje for noen virke som en god klisjé, men jeg lover deg… lever du i det hele, så er det så mye mer virkelig. Jeg er ingen maskin, jeg har også dårlige dager. Selv friske mennesker kan ha dårlige dager, det er tillat. Forskjellen på før og nå, er at jeg gråter meg ferdig, så fortsetter jeg livet. Jeg går ikke i dager, uker å irriterer meg over småting. Jeg har ikke tid til det.

Jeg har møtt personer som er over the top negativ. De som knuser gleder. De som ikke liker at vi bruker humor som overlevelses mekanisme. Det er ved flere anledninger jeg, eller andre har vært litt morsom. Vi har delt av oss selv, blottet oss for verden. Det er faktisk ikke alltid like enkelt. Vi har vært lykkelige, badet i at andre også har tatt del av gleden. Så kan ett menneske snu det hele, ett menneske kan vippe noe fantastisk positivt over til negativt. Disse menneskene påstår at det er et hån å ha det gøy med kreft. De liker absolutt ikke at vi gleder oss. Disse menneskene gjør at den personen som la ut den gøyale saken, blir lei seg. Knuser dem, tråkker på dem. De klarer ikke å forstå at glede er det som får oss til å komme oss igjennom faenskapen! 


Før operasjonen valgte jeg å flytte den største grensen av dem alle! Bildet er tatt kort tid før mastectomy av høyre bryst.

Er det ikke ironisk at den beste sommeren på evigheter var også den sommeren som tragedier falt over oss. Først mistet vi nesten leiligheten, noe som tærte kraftig på. Jeg fikk avslag etter avslag på utallige med søknader på jobber (den siste fikk jeg avslag på i september). Så fikk jeg kreft. Verden braste, fremtiden ble enda mer usikker. Men sommeren var fortsatt den beste på lenge! 


Tegnet av Sigurd 27 år. Det er en gravstøtte, ikke et hus.

Jeg har fjernet filteret, jeg orker ikke trippe rundt diagnosen min. Om noen ikke liker det, så får det være deres problem. Jeg velger å leve i den virkelige verden. Jeg lever med saueskit, kviser, skalla og plastpupp! Jeg velger også å ha det gøy på min egen bekostning, og det er ingen problem om andre også ser det gøyale i det hele. Det er lov å spøke med ens egen situasjon. Det er lov å nyte hverdagen. Det er lov å være GLAD!

Jeg velger livsglede, hva velger du?

Mvh

Mia

 #brystkreft #døden #livsglede #nytlivet #kreft

2 kommentarer
    1. Etter å ha lest dette sitter jeg igjen med mange tanker om livet og døden. Det er bra tøft av deg å sette ord på det folk ikke en gang tørr å tenke på. Jeg bøyer meg i støvet for deg Mia 🙂 Du er helt konge! stå på!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg