En ting som slår meg i etterkant av kreftsykdommen er samfunnets forventning til at man skal være fort frisk igjen. En ting er at man presser seg selv, men må alle rundt gjøre det samme? Vi er vår egen verste pisk, vi trenger derfor ikke at du også svinger pisken på alle bauger og kanter. Det klarer vi utmerket selv. Vi trenger ikke føle friskpresset, men forståelse
Licensed from: stevanovicigor / yayimages.com
Vi sykeliggjør oss ikke, de fleste gjør totalt motsatt. Det er kanskje derfor du og så mange med deg tror vi er friskere enn det vi egentlig er. Syke mennesker skal da ikke virke energisk og smilende, ja tilogmed gapskratte. Men hva er alternativet? Du stiller oss opp mot veggen med dine spørsmål “Du ser så frisk ut, er du er bra nå?” Hva skal man svare, hva er å være frisk når kroppen ikke henger med. Frisk fra kreften, men…
Det ironiske i det hele er at vi ble syk for å berge livet. Selvfølgelig er vi uendelig glade for å kunne trekke pusten, for å leve. Men en ting skal og bør ikke forties, livskvalitet er viktig! Alle mennesker har et behov, det å leve for noe. Å føle seg iveien, unyttig eller en byrde er en følelse vi strengt tatt ikke trenger fra samfunnet. Vi har nok med å kjenne på lengselen og sorgen etter å ikke kunne bidra. Det at du legger mer tyngde på skuldrene våre gjør ikke prosessen verken kortere eller enklere. Hvorfor ikke oppmuntre og motivere, glede deg over den fjellturen man mestret istedet for å bruke turen imot en? Det er ikke rent sjeldent man ser vonde kommentarer under saker som dreier seg om sykdom, ufør og nav
Hvordan ville du ha reagert om du våknet en dag og noen sa, nå kan du ikke leve slik du er vandt til. Kroppen din skal stritte imot, hodet ditt skal ikke klare å følge enkle tankerekker. Du er plutselig ikke deg lenger, du er et helt annet menneske. Hvor lang tid ville du brukt på å omstille deg det nye livet, samtidig som lengselen etter det gamle halte og dro i deg. Visste du at det å miste seg selv er som å begrave en du har kjær, problemet er bare at du møter gjenferdet av den du var i speilet hver morgen.
Det er årene etter behandling vi trenger din største støtte og forståelse!
Neste gang du møter noen som har vært igjennom steintøff behandling, ikke se på de med skråblikk selv om tiden har tikket og gått. Det er en grunn til at det heter senskader…
For å nevne det gjelder dette ALLE kroniske og usynlige sykdommer, ikke bare oss som har hatt kreft.
Har du følt på friskpresset?
En fatiguebefengt hilsen
Mia
#friskpress #senskader #kreftrelatert #kreftbehandling #cellegift #samfunn #fatigue #helse
Kjenner til det du skriver om ja..kan man ta det i eget tempo blir det så mye mer positivt..og kanskje man alltid må ta det litt med ro…
Man føler mange ganger at folk syns man skulle prøve det ene og det andre… men når man prøver å være litt “aktiv” så lurer jo folk på om man er syk… så ikke lett det der nei..Man må stole på det en selv kjenner er riktig.. Klem til deg <3
Det er helt utrolig at folk skal bruke ting i mot en. Om man klarer noe. Og de evige forventningene. Jeg blir sint på dine vegne, på at folk skal mene så mye om andre, det er jeg lei. Jeg synes du er sterk, og flott at du snakker om dette, for man skal få være den man er i sitt tempo <3
Nei det skal ikke være enkelt, det er ihvertfall sikkert og visst! Kanskje de som sier dette egentlig mener det godt, de prøver å si noe positivt…. Møter mye av det samme selv… Idag har jeg lagt hele formiddagen, føler meg helt ødelagt i kroppen og hodet aner jeg ikke hvor jeg gjorde av, hehe. Nei det beste er nok å prøve å ikke bry seg så mye om hva andre synes og være tilstede i kroppen sin og kjenne etter hva en orker idag. Ta det i ditt tempo! Fint innlegg <3
Det er helt klart en del idioter der ute ja som tror og tenker at de som ikke skjer VIRKELIG ordentlige syke ut heller ikke er det i hele tatt, men heller kanskje late eller oppmerksomhetssyke også videre..
Nå har jeg ikke hatt kreft selv før, så akkurat der har jeg ingenting jeg kan legge til, men jeg har dog sett og hørt en god del patetiske kommentarer om min egen livs-tilstand jeg også. Jeg har blant annet diagnosene aspergers syndrom og add. Sliter litt med sosial angst, jeg må gjerne få en god del nye ting som jeg ikke har lært meg enda illustrert og fortalt flere ganger, og jeg sliter også en god del med motivasjon og sånn, bare for å nevne noe. Kort fortalt så har jeg en del vanskeligheter med å tilpasse meg og forstå andre mennesker.
For å gjøre en lengre historie mest mulig kort: jeg er i dag 100% ufør. Og det er det en del som ikke syns noe om, og som ikke helt klarer å forstå. Senest for noen uker siden fikk jeg en kommentar på bloggen om at jeg var lat og at vedkommende ikke syntes noe om at jeg sløste med HANS skattepenger på unødvendige ting jeg egentlig ikke trenger. Enden på den visa ble vel egentlig at jeg slo tilbake med en aldri så liten motkommentar krydret med en god del sarkasme, som jeg tror gjorde at vedkommende ikke tenker at det er noe vits i å slenge med leppa på den måten hos meg igjen xD Er et par folk gjennom åra som nok ikke har syntes det har vært like kult å “kødde” med meg i ettertid, for å si det sånn..
Når det så gjelder det med friskpress så kan jeg ikke helt si at det er noe jeg har kjent på da jeg aldri har vært rammet av noe særlig som man man bli frisk av. Eller, jeg har jo selvfølgelig vært forkjølet, hatt brannkopper og sånn, men noe særlig mer enn det, nei. Er stort sett forkjølelse jeg først blir “rammet” av, og siden det slår ut såpass sjelden, og i og med at jeg også har såpass lite med noen å gjøre (ihvertfall face2face), så kan jeg ikke akkurat si at jeg har kjent noe på det presset, nei.
Og der har onkel Kuklinski jammen meg klart å skrive nok en lengre kommentar! xD.. Beklager det.
annebe: Ja, er det ikke rart? De blir visst ikke fornøyd om man gjør det ene eller det andre. Jeg tenker ihvertfall slik at man bør motivere, være positiv. Glede seg over andres prestasjoner. For ingen ser hvordan han eller hun har det etterpå
frodith: Tusen hjertelig <3 Gjelder ikke bare meg, men mange der ute. Vi trenger ikke å piskes av andre, det klarer vi fint selv daglig.
spisogspar: Nære forsøker nok bare å være grei, men ikke fremmede. De du ser i kommentarfeltene. Tenk om noen av deres nære med kroniske lidelser leser hva de egentlig mener? Er nok best å ta sin egen tid ja. Tusen hjertelig <3
Aylar Von Kuklinski: Takk for herlig kommentar! Min bror har forøvrig også asberger, så kjenner til den diagnosen 🙂 Det er akkurat slikt som gjør meg forbanna, selv om vi har forskjellige grunner til å ikke jobbe så er fortsatt bunngrunnen den samme -Vi kan ikke- De aller fleste ønsker å kunne bidra, tjene egne penger, man blir ikke rik av AAP eller ufør. Men er ikke muligheten der så bør man heller motiveres til å gjøre det beste ut av en kjip situasjon, ikke trykkes ned i søla.
Ha en kjempefin dag!
Flott skrevet! og ja..det presset klarer vi fint selv og lage..om ikke andre også skal gjøre det…Føler med deg, og håper du snart får litt mer energi og at du igjen kan føle at du lever!! Klem fra meg!
dvergpinschere i mitt hjerte: Absolutt, vi trenger ikke ytterligere press! Tusen hjertelig <3 God klem
Veldig tatt på kornet dette ja. Er så lei av å høre den der, at jeg er hypokonder, eller at det ser ikke ut til å feile meg noe. Eller de som står å smiler deg opp i ansiktet fordi de har sine meninger om deg når man forteller om sykdommen sin, du ser rett og slett hva de tenker. (om du skjønner hva jeg mener?). Noen har liksom et slikt glis om de står å hører på noen de mener lyver.
Prøver bare å skjule ting som best jeg kan, og holde meg unna de som tror de vet bedre enn andre, og aldri eier empati for andre..
Søtmonsen ): Forstår deg så godt! Burde være unødvendig å skjule, eller ikke våge å dele en tur man har vært på. Noen er så innsnervet i sin egen boble at de ikke evner empati for andre dessverre. God klem <3
Ja, det er trist.. Mange klemmer til deg <3
Opplever det samme i sorg. Og æ tenke på dette diktet:
Ikkje dytt!
Ikkje dytt,
eg må få gå trappa sjølv.
Vil du gå fortare med andre pausar,
så er det greit det.
Eg går ikkje fortare enn eg går, eg.
Ikkje dytt,
eg må få stå her ei stund
kvila, kava, gråta, le.
Rygga og setja den eine foten ned att
på forrige trinn – kjenne etter om eg
er ferdig til å gå vidare.
Ikkje dytt,
det er så vondt å snubla.
Eg gjer det likevel, men då er det på min måte.
Den er tryggast.
Ikkje tru at trappa er lettare å gå
fordi de veit kva neste trinn heiter.
Men det er fint at du vinkar.
Det er trygt å ha deg saman med meg,
for eg leitar etter nokon å halde i.
Fint å ha nokon stødig bak ryggen,
nokon som kjenner trappa.
Det er tungt å gå aleine,
fint å ha deg der, men ikkje dytt.
Det er fint å sjå at andre har kome seg opp.
Eg er i steget,
men ha tålmod med meg.
Klem fra mæ 💜
Sissel Aasnes Borch: Det dikter er så FINT! Hørte det første gang på Montebello senteret, nydelig <3 God klem Sissel
Søtmonsen ): Tusen hjertelig, god klem <3
Fantastisk bra skrevet Mia!
Så flott du setter fokus på dette!
Vi er alt for mange som møter dette evige presset om at man skal være friskmeldt med en gang man ser “oppegående” ut. Slitsomt å alltid måtte forklare hvorfor ting tar tid.
Som du også skriver, så pisker man jo seg selv i håp og ønske om å komme tilbake til normalen, slik ting var før. Ofte presser vi oss selv for langt i denne prosessen og får tilbakeslag.
Man kan ikke annet enn å ta en dag av gangen. Og prøve å ikke la andres meninger sette så dype spor. Til tross for at det er forferdelig vanskelig.
Håper du får en avslappet og fin sommer, og kan nyte livet “her og nå” ❤
ordeneskraft: Ikke sant, og akkurat det å presse seg over grensen gang på gang gjør ikke at man kommer seg hurtigere!
Ha en kjempefin sommer <3 Nyt de gode dagene
Janne: Tusen hjertelig Janne <3