Fortsettelse fra søndag 31.7.16 – Den usikre dagen for 2 år siden

Når man står i tvilende sko å vet at kanskje blir det en real tango med døden i tiden som kommer, så gjør man seg noen tanker. En av de var, hvorfor i helvete eksisterer det ingen bilder av meg? Dør jeg nå, eller når jeg er 90 det skal finnes spor! 

​Vi utnyttet dagene, og jeg pushet min største grense noen sinne. Det ble sommerens lengste og beste fjelltur i eventyrlig landskap. Bestemte meg for å nake på toppen, aldri hadde jeg vist hud offentlig før, med unntak av noen få svømmetak på ferie i Kiruna som barn.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Holdt meg opptatt, fikk tankene på avstand. Hodet mitt var i to verdener, den ene halvdelen forstod at kirurgen egentlig visste hva det gjaldt. Den andre holdt i håpet om at dette fortsatt var en fillesak. 

Min søster og tantungen flyttet nærmere byen, for å glede henne dro vi å kjøpte en liten overraskelse på Extra leker. Telefonen ringte, det var kirurgen. Har du anledning til å prate? Selv om det ikke var noen ideell plass, så ville jeg vite med engang, svarte kort og konsist ja. Stemmen hans var rolig og alvorlig, det er dessverre kreft. Anbefaler å ta hele brystet, og jeg vil få deg inn til operasjon så fort som mulig, tirsdag. Jeg ble stille, og stuttret fram, jaha, ok. Kirurgen spør undrende, har du forstått hva jeg har sagt? Du reagerer ikke. Joda, reaksjonen vil nok komme senere svarte jeg. Den første solide tanken jeg minnes var, faen så dårlig lotto!

La på røret, rolig, i totalt sjokk. Noen tårer begynte å trille ned kinnet. Strigråt ikke, knakk ikke sammen i fosterstilling, de bare trillet sakte ned. Alder spiller ingen rolle i slike situasjoner, 28 år gamle meg ringte mamma, fortalte henne beskjeden. Hun gråt, jeg var rolig. Sa til min samboer at vi måtte kjøre hjem. I ettertid har jeg blitt spurt hva vi pratet om i bilen, den delen husker jeg ikke. 

Samme dag startet jeg denne bloggen med innlegget, A4-livet, eller?

Så fram til en deprimerende sommer 
Det er litt merkelig, men i fjor var jeg i bedre form. Var sliten da også, men kom meg i det minste på en fjelltur. Fatiguen var ikke på nær like ille som den har vært det siste halve året. I tillegg til diverse andre plager som har dukket opp eller forverret seg etter behandlingen… Jeg tror sammensetningen gjør plagene verre, den ene forsterker den andre. Så fram til en sommer der jeg skulle bli enda mer deprimert av å se andres bilder fra toppturer enn hva jeg ble ifjor (det stakk da også). Mitt mål er å komme tilbake til den turen jeg hadde rett før den siste telefonsamtalen… det blir nok ikke i år heller. Kanskje til neste år?

Så til dere som rakker ned på Pokemon Go, det har vært min lille utvei til friskluft i eget tempo denne sommeren. Uten den spillet ville jeg blitt sittende inne å kjørt meg selv ned i grusen fordi man ikke har styrke nok til å gjøre det man ønsker. Vet jeg ikke er alene med å finne den gleden i en ellers slitsom hverdag.

Mitt år med brystkreft i korte trekk 

I år som i fjor har jeg rotet med dagene, men i år oppdaget jeg det heldigvis før man trykket publiser! Fortsettelsen fra blogginnlegget på søndag kommer i morgen, ikke idag. Beklager at jeg surrer så mye, men er litt ekstra omtåket akkurat på denne tiden…

Som et plaster på såret kan dere få se hvor sprek (med litt boost) vi har vært idag! Herlig med el-sykkel, kan bestemme så fint selv hvor tungt det skal være. Den eneste plassen jeg ikke liker å sykle må være over brua, er så sykt trangt når de proff sykelistene kommer susende i hundre og helvete. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når vi dro ut døra var det overskyet og vind, men sola kom utover dagen. Herlig temperatur i 9000-byen!

Utsikt fra brua på vei hjemover, blikkstilla og sol

Vi bestemte oss for å sykle helt opp til turistvegen i Tromsdalen, og nedover lysløypa før vi rettet snuten hjemover. En gigantisk omvei, men hvorfor ikke nyte litt ekstra når man først er ute å sykler? Fikk smake både byliv og natur på en og samme sykkeltur.

Det ble ikke så mange bilder fra turen, kan vell greit si at slikt hadde vi ikke tid til. Skal absolutt ikke klage, en fin måte å holde tankene i sjakk nå om dagen. Vell hjemme er det tid for middag og litt sofakos før vi stikker snuten ut i sola igjen. Beklager enda en gang at jeg blingsa med dagen… Men jeg beklager ikke hvordan dagen har blitt tilbringt!

Bruker du å avlede dumme tanker og nervøsitet med aktivitet?

En sykkelglad hilsen

Mia

#elsykkel #sykkel #bytur #tromsø #9000byen #beklager #bommetpådagen #turløype #lysløype #rothode #hverdag

Lille søte Jesper-gutt har vært uheldig igjen stakkars. Jeg var på besøk hos familie i går, fikk plutselig melding fra min samboer at Jesper hadde vasket seg unormalt mye og intenst på labben. Han tok hunden med seg og klippet bort pelsen for å få undersøke ordentlig, det som kom til syne forklarte hvorfor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ba han ringe dyrelegen for å høre om det holdt å rense hjemme, eller om vi måtte komme inn. Neste melding lød at han hadde fått time om 30 minutter.

Jesper er ikke noe glad i å dra på Dyresykehuset, han lukter det på lang avstand. Men må man, så må man dessverre. Veterinæren klemte på såret og puss kom ut, det var tydelig betent. Hva som har forårsaket såret vet vi ikke, men i følge veterinæren var det vanlig at de kunne få betente sår imellom tærne. Vi synes det høres litt merkelig ut… 

Hunden blir veldig stresset av å være hos veterinæren, så resten av kvelden var hunden flatet ut på gulvet. Med et valpeblikk som kan smelte selv det kaldeste og hardeste stål. Hater å være borte fra hunden når han har vondt, uansett hvor lite det måtte være.

Nå blir det ny runde med  piller på lillingen, smertestillende/betennelsesdempende og antibiotika. Såret må også renses jevnlig for å holde det rent og pent. Det største problemet blir å få i han medisinen… etter hard kamp tidligere har vi måtte tvinge det i han med sprøyte og vann.

Hadde håpet han skulle få potesokk, men det ble skjerm. Så lenge vi kunne følge med slapp han skjermen, det kom bare små ynkelige pip fra han når den var på. Ikke den vanlige surkingen, men slike som skjærer deg langt inn i hjerterota. Vi er kanskje litt for myk, men han er jo gullet vårt. 

Når natten kom oppstod problemet, hvordan få bikkja til å sove? Vi tok senga hans opp, la han fysisk ned, men til ingen nytte. Han har en tendens til å bli sittende i en stilling med skjerm, time etter time. Er jo ikke første gangen for å si det slik. Jeg fikk nok av å høre på en hund som ynket seg, peset og hørtes ut som skulle hyperventilere seg i svime. Samtidig som han hadde en tynn hvesing siden han lå ubekvemt med skjermen og fikk press på halsen. Nei, slikt takler ikke et matmorhjerte! Hentet en sokk og papirplaster, surret den godt rundt foten hans. Straks skjermen kom av humpet han seg under senga. Vi ventet lyttende.. sovesmatting, ok, da kan vi sove.

I morgentimene var sokken borte, men såret så bedre ut, ikke så åpent og blødende. Nå må vi på jakt etter en Jesper-sikker potesokk. Noen som har gode tips? Den skal kun brukes når vi ikke er tilstede å kan passe på han.

Hilsen et verkende matmorhjerte

Mia

#hund #matmor #uheldig #sår #sårstell #kjæledyr #dyrehelse