Eller slik denne gamle stubben spirer og gror nye greiner, tenk at noe tilsynelatende dødt kan våkne til liv på det viset
Bikkja storkoste seg når han fikk løpe litt sammen med matfar, helt rakett når han fikk snø under labbene
En liten pause før vi ruslet tilbake, Jesper kunne gjerne blitt liggende i snøen resten av dagen
Det er mye som til vanlig er skjult bak skog og kratt. Jeg synes det er vakkert når naturen legger krav på det vi har lagt igjen. Nesten som den alltid har vært der, den skal være der, brua tilhører skogen med noen grønne moseflekker.
I bilen oppdaget vi hvor skitten Jesper egentlig var. Kom ikke på tale at han skulle få drege all den sanden innomhus, mot hans vilje ble det dermed en god dusj
Nå er denne skrotten sliten, den turen holdt i lange baner. Bikkja er snurt, men så ren som det gikk an å få han. Godt med frisk luft!
Stakkars lille senior på 12 år var hos dyrelegen i går, det er jo ikke merkelig at en eldre hund kan være litt pjusk. Tidligere har gamlingen trukket 4 tenner, han har også vært plaget med betennelse i munnen. Noe som igjen har gått utover matinntaket til gamlingen, selv om han alltid har vært kresen og småspist. Det blir en vond sirkel, en hund som ikke gnager får dårlige tenner. Det var derfor overraskende når mamma fortalte at gamlingen hadde gått opp til hele 6 kilo! Slettes ikke værst.
Så var det den munnen da… han ble dopet godt ned. Hele 7 tenner til måtte ut av gapet, å da så det enda ikke bra til med det resterende tannstellet. Gamlingen må jo snart anskaffet gebiss om han skal få i seg mat med noe konsistens. Totalt har han mistet 11 tenner, litt googling sier en voksen hund med fullstendig tannstell skal ha 42. Dyrelegen var litt forfjamset over at obersten enda hadde alle fortennene oppe, de brukte visst å ryke tidlig hos den typen hund.
Stakkars obersten som har så vondt i munnen sin at han ikke klarer å lukke den ordentlig.
Rumpa bare henger på gamlingen, han kom seg heller ikke inn i kassen igjen. Så ble sittende eller stående slik med et sørgmodig blikk.
Hjelp meg inn i kassen da, jeg får ikke til søster… Lenny føler seg tryggest i hulen sin.
Ville kose, men ønsket samtidig ikke å bli tatt på. Det er ikke lett å være en liten groggy hund med rød bandasje på foten.
Mamma hadde kjøpt han litt snop som trøst, hjemmetørket lammelever. Nevnte jeg at gamlingen er småspist? Han har en tendens til å stå lenge å tenke før han i det hele tatt smaker på maten, spiller ingen rolle om det er leverpostei, pølse eller vanlig hundemat. Han brydde seg katta i våtfòret som mamma satte fram, men lammelever det spiste han uten å tenke. Nå blir det hestekur med antibiotika på gamlingen for å bli kvitt betennelse i munnen.
Av andre plager har gamlingen patella som er helt fastlåst i en stilling. Det må ha skjedd ganske hurtig siden det ikke er så lenge siden han ble tøyd og bøyd på sist. Ikke rart han snubler i sine egne føtter stakkar.
Nå venter mamma bare på svar fra blodprøvene, dyrelegen hadde misstanke om feil med nyrene… håper alt er i orden.
Det slår meg etter utallige kommentarfelt og andre plattformer at mange er nedlatende mot de som har en tøff fortid. Det verste er at mange av disse er akademikere med nesen stukket alt for langt opp i skyen. De er nedlatende og ignorant ovenfor de som ikke har hatt muligheten til skolegang, de som gjerne har ‘livets harde skole’ på facebook. Livets harde skole blir ansett som mindreverdig, en gjeng idioter, deres påstander holder ikke stand eller er til å bli trodd. For en tid tilbake skrev jeg flere positive ting på jodel om livets harde skole, kall det gjerne et lite sosialt eksperiment. Det bekymrer meg at så mange som er under utdanning kunne komme med de groveste oppgulp om en allerede sårbar gruppe.
Dessverre velger noen fremdeles å sette likhetstegn mellom intelligens og utdanning
Hvor er evnen til å forstå medmennesket, til å sette seg inn i andres situasjon?
Livskompetanse
Hvor er evnen til å se at mange har en livskompetanse som dere kun har lest om i bøker. Disse menneskene har faktisk LEVD det livet, de har sett samfunnsproblemene på yttersiden av permen til boken. Denne kompetansen vil dere aldri kunne få. En kreftlege eller en kreftsykepleier kan kun si hvordan kreft er, men de vil aldri vite hvordan det føles på kroppen. De vil aldri bli det samme vandrende leksikonet som mange av oss ender opp som. Vi har det ikke på papiret, men vi har den selvlærde erfaringen, livskompetansen. Denne velger mange å bruke for å hjelpe andre som ender i samme situasjon. Dette er noe sykepleier Øyunn Granerud fikk erfare, enda hadde hun selv lang fartstid innen kreftomsorg.
Usynlige lidelser
Mange lider av såkalt usynlig sykdom, sykdom som ikke vises for omverden. Det kan være psykiske lidelser, fibromyalgi, andre revmatiske lidelser, fatigue, med mer. Er det noen som vet hva hardt arbeid er så er det mennesker med usynlig sykdom, de arbeider ikke bare med seg selv, men også mot et samfunn full av fordommer. Hver eneste dag kjemper de en kamp mot kroppen eller psyken, en kamp du heldigvis ikke trenger å bekymre deg over. Visste du at mobbing ofte fører til senskader hos offeret?
Klok eller uklok
Jeg blir regelrett forbanna av alt oppgulpet folk presterer å komme med i diverse kommentarfelt. Jeg har møtt mennesker i alle samfunnslag, og tro meg vi er mer lik enn dere ønsker å vite av. Du finner ingeniører som tror på de fleste kreftmyter, og du finner kantinedamer som er en vandrende fremmedordbok. Et eksempel på en smart mann som tok et uklokt valg er Steve Jobs, grunnleggeren av apple. Han skulle bruke alternativ medisin for å kvitte seg med kreften, når han så at det ikke fungerte var det for sent.
Hersketeknikk
Så hva gir dere rett til å snakke nedlatende til noen som har gått livets harde skole? Støtt og stadig ser jeg det brukes som en hersketeknikk i kommentarfelt, som om det er en årsak til å ikke ta vedkommende seriøst Bente, jeg ser du har gått livets harde skole. Du har ikke peiling. Jo, Bente kan faktisk ha mer peiling enn deg. Bente har kanskje vært innom NAV, kjempet med nebb og klør for det hun har krav på, satt seg inn i paragraf etter paragraf. Hun har kanskje vært syk over lang tid og erfaring fra å gå inn og ut av dørene på sykehuset i årevis. Hun kan en mengde medisinske uttrykk på latin som hun bruker med den største selvfølge. Bente er dyktig til å føle press både fra offentlige instanser men også med seg selv, og ikke minst fra samfunnet. Hun kjemper for sin psyke, sin kropp, sitt liv, hun sitter på kunnskap du forhåpentligvis slipper å føle på. Men Bente er rak i ryggen, hun er en superkvinne som står på samme faen hva! Også våger du å bruke hersketeknikk mot en kvinne som daglig kjemper den tøffeste kampen et menneske kan utkjempe, det å leve et så verdig liv som mulig.
Utdannelse gjør deg ikke til et bedre menneske, det gir deg heller ikke større rett til å uttale deg.
Overraskelse! Samfunnet består av mer en bare deg og dine høyt utdannede kolleger.
Det at Bente velger å offentliggjøre at hun har gått livets harde skole bør anses som en styrke, ikke en svakhet. Skal ærlig innrømme at på grunn av samfunnets nedlatende holdning til de uten skolegang ville aldri jeg ha turt å føre det opp. Bente kan ha opplevd mer enn du vil på en livstid. Kanskje har hun vært utsatt for noe traumatisk, eller kanskje har hun vært syk halve livet? Hva gir deg rett til å forhåndsdømme Bente som dum, hva gir deg rett til å se ned på andre mennesker? Trekk nesen ned fra skyen og se personen som står framfor deg, vis at du bryr deg. Lytt til deres historier, kanskje vil du lære en ting eller to.
Jeg håper de med slik innstilling ikke skal arbeide med mennesker, de bør evne å sette seg inn i en annens situasjon, de bør være empatiske. Du bør kunne vise medmenneskelighet, forståelse og omsorg.
Disse lærerne ved Alastad ungdomsskole er gode eksempler på mennesker som vet å se hva som virkelig betyr noe, all ære til dem!
Da har jeg kommet hjem fra en flott tur til Casa Del Ystnes i Øksfjord, nærmere bestemt hos bestemor og bestefar. Kjenner jeg er mektig sliten nå, tross kost og losji en hel helg. Siden kroppen sier man trenger hvile idag, så får det holde med å fortelle om helgen i (mobil)bilder.
Lykta på Ystnes
Det ble en del spaserturer ut, temperaturen var god tross overskyet. Jeg synes det er koselig å vandre slik, balansere fra stein til stein. Finne skjulte skatter i fjæra.
Grønn stein
Vi fant kjempemange fine steiner i fjæra, grønne, lilla og rosa. Noen rundsteiner som havet hadde slipt i myke former, andre harde med kvasse kanter. Den grønne steinen var så fascinerende at jeg måtte ta bilde.
Spor fra krigen
Det hender man finner spor fra krigens dager slengende rundt i Øksfjord. Piggtråd er vell det mest vanlige å snuble over, å ha sko på føttene er vell en god regel.
Avslapping
Jeg klarer ikke like mye som før, blir fort sliten. Når resten av huset sov middag benyttet jeg anledningen til å se litt serie, slurpe energidrikk og koble helt av. Kan ikke sove, da ødelegger jeg nattesøvnen. Uansett hvor trøtt man er i øyeblikket.
To flotte gutter
Mammas hund Lenny var med, fra vi kom inn døra satt han å nistirret på den. Kommer ikke Theo snart? Han ble en lykkelig liten kar når Theo kom springende inn døren. Theo ville mest bare ha kos, sjekk det blikket -Kooos med meg!
Ny brystvorte
Min tante fant et toppskjell i fjæra, vi lo å tenkte på brystvorte. Hun fant også en fin liten rosa stein, som vi tenkte kunne symbolisere brystkreft. Jeg la de i lommen og tok de med hjem til Casa Del Ystnes for å få tatt noen fine bilder av protesen.
Ingen bekymring
Det er ganske flott å kunne gå midt på veien, uten bekymring for at biler plutselig skal komme. Det er så lite trafikk at kommer det noen, så drukner de ikke i støy slik som i byen. Herlig stillet, med noen hunder som bjeffet i det fjerne.
På vei hjem
Hva ser du på? Det mest irriterende med rein er at de absolutt skal gå rett framfor bilen. Det tar sin tid før de forstår at det kanskje kunne vært en idé å svinge ut i veikanten istedet.
Gjengen
Når man ser på dette bildet kan man kanskje tenke, nåååh så tørst de var da, så koselig at gjengen er samlet. Det var nok ikke like koselig for den utmagra stakkaren i veikanten lengre opp, eller han som lå død litt bortenfor det igjen… Har alltid stortrivdes hos bestemor og bestefar, er utrolig glad i gamlingene. Eller som mitt søskenbarn sier -Ho e no litt søt ho gamla. Det var kjempekoselig å se familien igjen, lenge siden sist man var der. Men kjenner at idag skal det bli godt å slappe ordentlig av, den tar på en sliten skrott å være borte ei hel helg.
Om hukommelsen ikke holder meg for narr, så har jeg ikke vært på besøk hos bestemor og bestefar i Øksfjord siden før jeg ble syk, nærmere bestemt juli 2014. Det var bare noen dager igjen til mammografien, gikk stadig å kjente på den merkelige kulen som murret i brystet.
Det var deilig å være totalt uvitende om at man egentlig var kreftsyk
Litt absurd følelse å dra tilbake til en av de siste plassene jeg anså meg som frisk. Knappe fire dager etter man kom hjem var jeg på BDS å fikk puppen klemt flat og stukket med nåler, selv da tenkte jeg det bare var en fettkul. Det er veldig godt å ha mange bilder fra tiden som friskus, der man enda levde med det beryktede ‘det skjer ikke meg’ filteret.
Flashback til friskus tilværelsen i Øksfjord
Jeg og ungene tok oss noen småturer slik at vi kunne nyte utsikten over Ystnes og knaske litt kjeks
Fra rusleturen til Rassevaggi, varmt med evig tåkehav
Jeg og tantungen plukket masse blomster i veikanten, bestemor måtte jo ha pynt på bordet til bursdagen sin
Jeg og ungen tok oss en liten rast for å nyte utsikten på en av de mange turene våre
Naturen viser seg fra sin beste side
Hadde meg en liten stirrekonkurranse med denne karen, brydde seg lite om at kompisene ikke orket å vente. Tror han ønsket å være med til Tromsø i hengeren
Hadde glemt penklær til bestemor sin bursdag. Fikk låne kjole hos min søster, belte og skjorte hos tantungen og smykke fra mamma
Jeg er ikke i like aktiv form nå som da, så blir nok ikke mye løping i fjellsiden akkurat. Men det skal bli veldig godt å dra på besøk en tur. Ikke minst tror jeg at man har godt av å komme til litt andre omgivelser, bort fra byens fjas og mas. Skriverier får også vente til jeg kommer hjem.
Tro om det er lov å legge inn bestilling på fersk fisk tilberedt ute i forhåpentligvis godt vær?
I går fikk vi testet ut litt Overwatch (beta), det nyeste spillet til Blizzard entertainment. Kort fortalt er Overwatch et 6 mot 6 lag basert first person shooter.
I morgen 5-9 mai er det FREE open beta, så hvorfor ikke spille litt i helgen?
Det er ikke rent få karakterer du kan velge iblant, å alle har en mengde forskjellige egenskaper. Ingen grunn til bekymring, du kan skifte underveis om den du har er møkk i sammesetningen med resten av laget. Trykk F1 og du vil få en fin liste over hva den valgte karakteren har av egenskaper.
Det finnes noe for alle, faktisk så mye at det kan være vanskelig å velge. Liker du å snipe, eller rå muskler som bare knuser alt på sin vei? Kanskje er du den som liker fart, klatre og hoppe på bygninger, eller er flyging mer din greie? Pil og bue, laser, eller dual pistol?
Tre av mine favoritter til nå
Pharah
Pharah er av den enkle typen å kontrollere, men samtidig gjør hun super skade med sin rocket launcher.
Tips: Bruk barrage kombinert med jumper jet, ideelt sett bør det være en tank i bildet. Hun er best mot fiender som ikke kan skyte så langt, de når henne ikke i luften.
D.Va
D.va er en herlig liten tank, som fungerer mest som en pest og plage. Ødelegg battle suiten hennes, D.va står der like hel. Hun tåler en slikk og ingenting uten battle suit, men det hjelper en lang vei siden hun har mulighet å få den tilbake.
Tips: Bruk booster for å komme deg midt inn i klyngen av fiender, bruk så self-destruct. Løp som faen, du tåler ikke en skit. Husk at booster kan knocke fienden bakover.
Mercy
Mercy er engelen vi alle trenger, ikke bare healer og resser hun, men gir laget DPS boost.
Tips: Spar resurrect til flere på laget dør! Ikke glem å gi DPS boost når healing ikke er nødvendig. Finn de spillerne som gjerne trenger det lille ekstra. Eksempelvis er Mercy en god kombinasjon sammen med Pharah.
Nå er det godt over 1 år siden dere begynte å spire, optimisten i meg jublet av glede. Men dere bare terget meg… faktisk begynte dere å falle av igjen underveis, ikke helt, men flekkvis.
Frekkskiter!
Hmf.. joda, de er der… men ikke slik som de skal være. Nå ser det mer ut som jeg har vært mildt utsatt for skabb, pjuske og flekkete bryn.
Påtegnet ser man ihvertfall at det eksisterer bryn der. Men jeg liker strengt tatt ikke å være så forfengelig, ønsker helst å kunne spare de minuttene på morgenkvisten. Lenge leve latskapen!
Slik skal mine øyenbryn egentlig se ut!
Ironien er at disse bildene er fra september og oktober 2014, håret falt på toppen, men øyenbrynene klamret seg fast. Why the change of heart? De skal vell ta igjen det tapte, merksnodige greier.
Tar meg lov å småkjefte litt på øyenbrynene, når de har hatt godt over 1 år på å snaske seg fram! Om noe skulle bli permanent borte (eller mindre), så kunne det heller ha vært hår på legger, armhulen eller andre steder solen aldri skinner. Jeg kunne godt ha lagt inn ønskeliste.
Det er faktisk lov å klage over de mindre viktige tingene også!
Vi prøver pent en gang til, kjære øyenbryn jeg savner dere. Kom tilbake slik at jeg kan kaste den forhatte blyanten i søpla en gang for alle.
På vei hjem fra Brensholmen aka Yttersia fikk vi et nydelig skue. Det ene var finere enn det andre, mamma stoppet –Du løper over veien å tar bilde! Gjorde som jeg pent ble bedt om med min lille samsung i hånden.
Håja er rammet inn av fjell og speiler seg i vannet
Når vi nærmet oss byen så vi at himmelen brant i rosa, mamma ønsket å stoppe for å få tatt bilde. Jeg stilte meg frivillig til å løpe ned i fjæra. Møtte en hyggelig kar på vei ned, flere som skal ta bilder sa han. Ja, men ikke med så flott utstyr svarte jeg kort tilbake. Måtte si han hadde vært uheldig med fuglene på Oimara (vraket), ingen skarv bare måser.
Virkeligheten var enda mer fantastisk enn hva mobilen kan knipse av bilder, ingen filter og null redigering. Herlighet vi er beriket her nord med fantastisk himmel året rundt!
