Når jeg ber deg lytte til meg og du begynner å fortelle meg at jeg ikke burde føle slik jeg gjør, tramper du på mine følelser.
Når jeg ber deg lytte til meg og du mener du må gjøre noe for å løse problemene mine, har du sveket meg – så rart det enn kan høres ut!
LYTT! Alt jeg forventer er at du lytter! Ikke prater eller gjør – bare hør på meg! Jeg kan klare meg selv, jeg er ikke hjelpesløs. – Kanskje motløs og i ubalanse, men ikke hjelpesløs.
Når du gjør noe for meg som jeg kan og trenger å gjøre selv. Så bidrar du til min redsel og min svakhet. Men når du aksepterer som et faktum; at jeg føler slik jeg gjør, uansett hvor irrasjonelt det kan være, først da kan jeg slutte å forsøke å overbevise deg – og begynne å jobbe med å forstå hva som ligger bak mine irrasjonelle følelser. Når det er klart, er svaret også der og jeg trenger ingen råd. Irrasjonelle følelser blir forståelige når vi forstår hva som ligger bak dem.
Så vær så snill og LYTT – bare hør på meg. Om du vil snakke, vent en stund – på din tur, så vil jeg lytte til deg…
Etter en knall uke sammen med flotte mennesker, fylt med både fagstoff, latter, tårer og glede. Så ser jeg nå at det trengs litt tid på å bearbeide inntrykkene, reflektere over hva man har lært under foredragene, men også av hverandre.
Jeg tok notater hver eneste dag under kurset, på det viset skal jeg forhåpentligvis huske det meste. Selv om mye allerede var borte når kvelden kom. Forstår hva hun mente når vi fikk beskjed om å ta det med ro når vi kom hjem, ikke legge så alt for mange planer. Både hodet og kroppen er sliten etter en rakett uke.
Det er nå man kunne trengt å lukke døren til avslapningsrommet, med rolig musikk og levende lys. Det hadde gjort seg!
Vi har for kort tid siden landet i kalde Tromsø, det ble en del forsinkelser med flyet dessverre. Jeg kommer senere til å lage et lengre innlegg beregnet på de som måtte lure på hva Montebellosenteret egentlig er, hva de kan forvente når de reiser dit med mer. Og ikke minst litt om kurset Brystkreft – ‘Kreft hva nå?’.
Skal ellers ikke si så alt for mye, begynner snart å grine bare av å skrive.
Ønsker å takke dere flotte damer som jeg fikk æren av å bli kjent med i løpe av uken. Skulle ønske det varte lenger, slik at jeg hadde fått tid til å bli like godt kjent med dere alle. Kanskje man får snakket mer på nett? Dere har alle som en vært med på å gi av dere selv, tatt en plass i hjertet mitt. Det er et hjørne der som nå alltid vil være deres, som er reservert til Montebello-boblen.
Tusen takk for at jeg fikk være en del av deres fellesskap, tusen takk for at jeg fikk bli kjent med dere og deres make, venninne, mor eller datter.Slet med å holde tårene tilbake, spesielt under taxi turen på vei til togstasjonen i Lillehammer. Det ble så virkelig da, nå skulle man faktisk forlate dere. Reise til hver sin kant av landet, tilbake til hverdagen. Dere som jeg nå var blitt så glad i, på så kort tid. Jeg skal aldri mer fnyse av reality program der de gråter når de må forlate hverandre etter en knapp uke. Nå vet jeg hvor lite som skal til før man er så sammensveiset med noen, spesielt når vi deler noe så personlig sammen.
Dere ga meg nye verktøy til å fortsette å komme meg tilbake til livet. Montebellosenteret ga det faglige stoffet, og gjorde det mulig for oss alle å få et fellesskap. Men dere gjorde hele opplevelsen. Uten dere hadde det bare vært et tomt hus. Tusen takk for hjertevarme, latter og tårer.
Noen bilder fra Montebello-boblen!
Nydelig område rundt Montebello senteret
Hele stedet levde. Sommerfugler, humler, fugler, ekorn og frosker ga oss gleder med å vise seg litt ekstra for oss.
Vakker og harmonisk vann.
Ei maurtue på størrelse med meg!
Solnedgang <3
Blir å lage et eget album med flere bilder fra Montebellosenteret på facebook-siden til bloggen. Bilder av andre deltakere blir ikke lagt ut verken her eller der, men heller der dere vet.
Det har vært en fantastisk opplevelse å være litt i boblen sammen med dere. Ta godt vare på dere selv, håper vi sees igjen.
Pakker kofferten og blir borte en ukes tid, herlige Montebello venter meg! Det er ihvertfall det ryktene sier, at plassen er fantastisk. Gleder meg til en hel uke sammen med brystkreft-søstre og deres maker. En hel uke der man er omringet av mennesker i samme situasjon. En hel uke med kursing og aktiviteter, men også mulighet for avslapping.
Det jeg ikke gleder meg til er selve turen, har aldri vært noe glad i å reise. Liker ikke engang å ta bussen her i byen, om jeg ikke er 100% sikker på hvor jeg skal plinge av. Mitt indre kompass fungerer ikke, har aldri eksistert egentlig.
Ryktes at de ikke har verdens beste internett der. Noen sier man ikke skal tenke på det, men nyte her og nå. Forstår tanken, men det er mye man trenger nett til. Blant annet må jeg få sendt meldekort iløpet av oppholdet. Er man vant til mamma-nett, så legger man kanskje ikke så godt merke til om det er i tregeste laget. Mamma har helt forferdelig tregt internett! Jeg mener det ikke skal gå evig lang tid før man faktisk kan navigere på en nettside. Nok om internett!
Jeg har laget en plan om oppdatering når jeg kommer tilbake. Mye så andre kreft rammede skal kunne lese hva oppholdet går ut på. Savnet litt nærmere forklaring, vet jo enda ikke om det er noe for meg. Anser at jeg selv har taushetsplikt, slik at ingen private historier skal bli nevnt og gjenkjent. Mange har nok allerede lagt merke til at jeg ikke legger ut bilder av andre mennesker som kan identifiseres, med mindre jeg har fått tillatelse. Spesielt ikke av en så sårbar gruppe.
Er det noen som blir knipset av meg på turen, så er det nok mer til private minner.
Det sies at et bilde sier mer enn 1000 ord, så skal forsøke å oppdatere jevnlig på instagram i løpet av turen. Følg meg gjerne der under navnet Lilleskygge.
Det tyngste blir å forlate denne sjarmøren hjemme. Vet han blir til å ha det fint sammen med mamma og senior, men kommer jo til å savne han.
Det blir nok en lang dag i morgen, men en flott slutt når man endelig når destinasjonen.
Man vet ikke hva man har før man mister det. Gjorde meg ikke stort å miste hodehåret under kurene, det verste var øyenbrynene. Selve rammen til ansiktet. De kom helt plutselig tilbake, men de er ikke som de engang var. De er tynne og pistrete, må derfor enda tegne over dem for å få de markert.
Et naturlig og et påtegnet øyenbryn.
Her kan dere tydelig se hvordan det egentlig ser ut, og hvordan det er når man får markert med sminke. Det virker som jeg er påvei å miste de igjen, når jeg tegner over er blyanten dekt med øyenbryn tuster. Må renske den for hver strek jeg utfører…
Jeg har alltid hatt tykke og markerte øyenbryn. Her er et usminket bilde fra ifjor sommer, før man begynte med kurer og den slags.
Slik skal øyenbrynene mine egentlig være.
Inntil videre får jeg bare fortsette med påtegningen. Noe varierende resultat fra dag til dag, alt etter hvor stødig denne dama er på hånda. Her er dagens resultat av blyantstrøkene.
Savner å ha markerte bryn som ikke krevde noen påtegning.
Idag er den egentlige dagen, men som dere så ble filmsnutten lagt ut en dag for tidlig. Ikke bare snutten, men jeg hadde mentalt forberedte meg på at mandag var dagen. Dette hadde jeg gjort over lengre tid… fikk meg et lite sjokk kan vi vell greit si.
Godt eksempel på hvor surrete hodet er i etterkant av behandlingen. Lurer på hvor lenge det kan henge i, noen damer rapporterer at de sliter i årevis etter behandlingen. Ikke at jeg hadde noen super hukommelse fra før, men nå er den så rotete som det bare går an å få det. Har da sett på kalenderen opptil flere ganger, men aldri registrert at dagen var feil i mitt hode.
Jeg tror det er en sammensatt greie, fatigue, kjemohjerne forsterket av stress. Denne tiden har som nevnt årsdager på rekke og rad. Ett år siden…. Det har nok satt dypere spor enn hva jeg hadde trodd.
I går smakte jeg på det, idet jeg la merke til feilen knakk jeg sammen. Luften gikk helt ut av ballongen, det var så viktig at det innlegget havnet på riktig dag. Det var så viktig at den dagen var, idag (igår altså). Jeg hadde mentalt forberedt meg på at disse dagene er nå, slagplan på hvordan å avlede meg selv fra triste og dumme tanker. Slik ble det ikke… Etter jeg hadde gitt gulvet en ‘god klem’ satte jeg med ned for å skrive akkurat disse ordene. Før jeg glemte dem… Ja, for det skjer oftere enn du skulle tro. Jeg kommer på noe jeg ønsker å skrive, i neste øyeblikk er det borte.
Så her sitter jeg, med snørrpapir og tårer. Bare for å egentlig si ifra til dere alle… idag er dagen, idag er det ett år siden. Ikke i går.
Jeg sitter her også for å minne dere på at det er en tid etter behandlingen, en tid som for de utenfor kan virke lett. Vi er da frisk, fra kreften. Men man føler seg ikke frisk, man føler seg konstant sliten, glemsk, manglende konsentrasjon, vondt i muskler og ledd. – Men aktiv, det er du! Ja, for å sitte inne ville bare gjort vondt verre. Noen dager har man på sofa, andre dager bruker man vær en bit av seg selv for å komme seg litt ut. Det sies at fysisk aktivitet skal kunne hjelpe, få fortgang i å bli bedre. Når jeg sier fysisk aktivitet, så betyr ikke det å ta seg en joggetur, eller trimme stumpen av seg på et treningsstudio. Nei, det betyr å gå en tur, å være ute.
Derfor er også dette innlegget skrevet så som så, ingen korrigeringer. Det orker jeg ikke. Nå skal jeg opp å fikse trynet, før jeg starter dagen igjen. Det var godt å gråte det ut, kjefte litt på gulvet.
Dette innlegget ble skrevet igår, men lagt ut på den rette dagen. Det er forøvrig også ett år siden jeg startet bloggen, med følgende skriverier A4-livet, eller?
I morgen 4 august er det ett år siden telefonen fra legen med endelig diagnose. Omlag en uke etterpå, 12 august er dagen da brystet ble fjernet. Som nevnt har jeg aldri likt bilder av meg selv, men etter funnet av kulen endret noe seg i meg. Det ble viktigere å dokumentere, viktigere å våge, pushe grenser. Jeg begynte smått før timen hos BDS, utfordringer har stått i kø siden da.
Du kan lese mer om hvorfor det tidligere manglet bilder av meg her.
Mitt år, på både godt og vondt.
Jeg hadde ett mål, å komme meg på fjellet neste sommer, altså denne sommeren. Det ble kanskje ikke det fjellet jeg hadde håpet på, men fjell ble det. Det var både bannskap og tårer mot toppen, men min kjære hjalp meg på veien. Med en støttende hånd i korsryggen og gode ord kom man seg opp! Beste mannen i mitt liv som har hjulpet meg igjennom det hele, og fortsatt hjelper meg nå i etterkant.
Om sangen jeg har valgt til videoen. Jason Mraz laget denne sangen til en kompis av seg som fikk kreft og måtte gå igjennom behandling. Det som slår meg er hvor feel good den er, men samtidig alvorlig. Se gjerne intervjuet med Jason og hans inspirasjon bak sangen her.
Well, if you’ve gots the poison, I’ve gots the remedy The remedy is the experience, this is a dangerous liaison I says the comedy is that it’s serious This is a strange enough new play on words
Tusen takk til alle som har vært der for meg iløpet behandlingen og tiden etter. Tusen takk til Vardesenteret og Kreftforeningen som har gjort at man har truffet mange gode sjeler. Mennesker man kanskje aldri ellers ville ha truffet. Gode samtaler og latter såvell som alvorlige øyeblikk. Dere er gulle god alle sammen <3 Tusen takk til Brystkraft på facebook, dere har vært en plass å søke råd, lette trykket eller dele gleder.<
Godt eksempel på kjemo-hode, dette innlegget ble postet en dag for tidlig. Skulle bli lagt ut 4 august… forbanna kjemo-hode.
Igår tok vi turen til Brensholmen for å møte familien. Vi tok oss en kjapp rundtur på øyene (Sommarøy og Hillesøy) bare for å se hvordan det stod til. Sykt med biler, men hvor menneskene egentlig befant seg, hvem vet?
Egentlig skulle vi grille, men værgudene ønsket ikke at vi skulle fyre opp med kull. Det ble derfor middag laget i steikepanna. Godt ble det uansett! Og enda bedre siden jeg har drømt om koteletter i flere dager nå.
Jesper fikk rast litt rundt med Theo, hunden til min onkel m/fam. De to gikk rundt å skygget hverandre, humpet ikke den ene, så gjorde den andre det. Tror egentlig aldri de fant ut hvem som var sjef.
Litt lek ble det også.
Theo er bra nydelig.
Lenny tok ikke del i verken lek eller rangering. Han er pasifist, å skyr alt som kan lede til konflikt av noe slag. Blikket hans sier det meste… -Må dere? Slutt, off….dette gidder jeg ikke.
Jesper ble så sliten at han forsøkte å søke tilflukt flere plasser. Under trappa fant Theo han. På et annet rom, fant Theo han. Siste forsøk var bak en gardin, også der ble han funnet.
Omsider sloknet alle hundene på gulvet.
Hadde jo håpet på godt vær, grilling og masse vakre bilder. I stedet ble det mest bilder av bikkjene innomhus, og noe av maten. Skal ikke klage, godt selskap, gode samtaler og magen ble mett. En trøtt og meget fornøyd hund i bilen på vei hjem.
Når vi ankom byen stakk jeg nesen innom hos min bror. Der ble jeg møtt av en meget blid baby som danset på fanget hans. Hvem blir ikke glad av et slikt syn?
