Steg 1: Operasjonen og uken etter

Første oktober, starten på rosa sløyfe, men også dagen da jeg skulle trilles inn på operasjonsstuen. Dagen der jeg skal starte prosessen med å bli hel, rekonstruere det brystet kreften tok. Nervene i høygir, hvordan skulle det bli? Ikke var det på sykehuset heller men en privatklinikk inne i sentrum. Så uvant. Lokalet var ryddig, litt mer varme enn kalde sykehuskorridorer. På bordet lå en bok om botox, hvordan se vakrere ut. Ganske tydelig at dette ikke var sykehuset nei, her var plastic fantastic i fokus. Ikke helt min greie, egentlig noe jeg tar avstand ifra. Et usunt og urealistisk bilde av skjønnhet som kun kan oppnås ved å tukle med det naturen har gitt oss. 

Mamma er sammen med meg, greit med støtte. Vi er de første på plass og omsider kommer kirurgen min inn døren med skjerfet om halsen. Morgen. Han stopper ikke opp men skynder seg videre. Omsider roper han oss inn på kontoret sitt. Han er munter, kanskje fordi det er mandag? Eller kan det komme av at han ikke er i de kalde sykehuskorridorene? Praten går, han forklarer og viser. Tusjen kommer fram, på tide å bli tegnet på. Jeg spøker om at halve kunstverket blir satt før de tar kniven fatt. Han sier seg enig.

Nå var det ekte, nå skulle det begynne! Først en prat med anestestilegen, aldri har de satt seg ned og personlig pratet med meg før. Fra sykehuset er jeg vandt til at man legger seg i en seng, tar to smertestillende og venter. Her var det smertestillende, muskelavslappende og en morfintablett, deretter rett inn på operasjon. Jøss, så fort alt går!


 

Plutselig var det gjennomført. I det man våkner kan ting føles litt merkelig, denne gangen snakket jeg engelsk. En stemme i hodet mitt sa “snakker jeg engelsk?”, så spurte jeg om akkurat det på engelsk “am I speaking english?”. Sykepleierne lo litt og jeg beklaget så mye for omlegging av språk. Noe var annerledes denne gangen enn ved andre operasjoner, skalv så jeg dirret. De sa det var normalt, men jeg likte det ikke. Spiste litt mat sakte, gikk på do. Alt føltes som det gikk saktere enn ved tidligere operasjoner. Omsider fikk jeg reise hjem.

På vei hjem stoppet mamma for å handle litt garn. Jeg er vandt til å være i høvelig grei form etter operasjoner så det var helt greit for meg. Idet hun starter bilen for å kjøre videre så kommer en ubeskrivelig kvalme over meg, åpner vinduet, føler all farve forsvinner fra ansiktet. Mamma måtte få legitimasjonen min for å hente ut smertestillende. Når jeg omsider kom hjem kastet jeg jakken på soveromsgulvet og kravlet i seng. Hvile ville nok hjelpe. Åh nei… noe kommer opp. Ropte etter mamma, hun hørte ikke. Hoppet opp og strakk armen etter søppelbøtten, glemte i øyeblikket at jeg var operert. Spydde som en gris. Slik gikk resten av dagen, sov og spydde helt til kvelden omsider kom. Aldri har jeg før vært så dårlig etter en operasjon. Men det som slo meg mest var at jeg fikk flashback til cellegiften. Følte meg like elendig, med unntak av jeg ikke kjente noe gift herje i kroppen. Gråt ved tanken.

Neste dag ble mest brukt til soving og resten av uken ble forholdsvis rolig. Gjorde alt jeg kunne for å ikke stresse meg selv, det siste jeg ønsket var en kraftig fatigue smell midt i det hele. 

FREDAG, tid for DUSJ og fjerning av bandasje!

Endelig kom dagen da jeg kunne dusje, og med det fikk jeg også fjerne den enkle stive bandasjen. Om du ikke liker operasjonssår så stopp å lese her. Gledet meg til å endelig få bandasjen bort, mer bevegelighet skulle bli deilig!


Det skulle også bli utrolig godt å kunne puste litt etter så mange dager med sportsbh på, den skulle forøvrig også få seg en real vask. Følte alt stinket.

Fjerning av bandasje

 

Skal si det var godt å få av bandasjen! Huden har blitt ganske sår både fra den og konstant bruk av sportsbh. Befriende å ha den av en kort stund. Måtte flire litt, den ekspanderprotesen med smålige 40ml er nesten like stor som mitt friske bryst. De ser lik ut når jeg har sportsbh på som klemmer det friske litt inn. En merkelig følelse å ha to små kuler i stedet for en. Siden det gjenværende brystet er så lite skal de forstørre det for å skape mer symmetri. Spent på hvordan det hele ender opp. Før operasjonen fryktet jeg at kanten på protesen skulle vises kjempegodt, foreløbig kan jeg ikke se antydning til den. 

Jeg er heldig! Mange damer må igjennom en mye større operasjon enn dette for å bli hel igjen. Siden huden min ikke har vært strålet og derfor tåler å bli strekt kunne de legge inn eskapanderprotese. Den skal fylles gradvis inntil de oppnår ønsket størrelse. Noen får den lagt under muskelen, men i følge kirurgen min har de gått mer over til å legge den rett under huden.

Forsøkte å kamuflere friskpuppen litt. Er det nødvendig egentlig, eller tåler dere såpass? Stiller spørsmålet fordi den skal også opereres nær slutten for å få symmetri. Så selv om den har blitt spart er den en del av historien. Puppehistorien, for en merkelig tanke. 

Hvorfor blottlegge meg selv igjennom prosessen?


Grunnen til at jeg deler prosessen er todelt. For det første har jeg fått alt for mange kommentarer som “har du fått deg nye pupper nå?” eller “du burde be om kjempestore!”. Det virker som friskuser tror det er en vanlig brystforstørring, en av de mange plastic fantastic operasjonene. De forstår ikke at mitt bryst vil aldri se eller føles normalt ut. Og prosessen i seg selv er ikke så rett fram som en vanlig puppejobb, selv om jeg har en av de “enklere” metodene. 

For det andre ønsker jeg at damer som skal igjennom det samme kan se prosessen fra start til slutt. Både på godt og vondt. Selv er jeg en person som liker å være forberedt og da er det fint å høre fra noen som har vært der. Nå er det slik med brystrekonstruksjon at alle resultatene kan bli svært forskjellig, men det gir ihvertfall en indikasjon på hva man muligens kan forvente. Og jeg vet at jeg ikke var alene med å lure på hvordan ekspander direkte under huden ville se ut.

Siden jeg er litt Quasimodo for tiden klarer jeg ikke sitte så lenge ved dataen, men det blir bedre for hver dag som går. Må nevnes at jeg kjeder meg utrolig fort, så dette er delvis tortur for en gamer. Forsøker å unngå ekstra stress siden jeg kjenner kroppen tåler mindre enn vanlig før fatiguen griper tak, så her er det rolige dager med Netflix og Life is strange. Er det noe du ønsker at jeg skal ta mer opp angående rekonstruksjonen så legg gjerne igjen en kommentar eller send meg en epost

En puppete hilsen

Mia

#brystrekonstruksjon #brystkreft #tilbaketillivet #rosasløyfe #kreft #operasjonsarr #gledermegtilåblihel #minhistorie

 

25 kommentarer
    1. Hei
      Har fulgt din blogg i etapper.
      Den er veldig fin og ekte og jeg takker deg for at du legger alt ut, slik det virkelig er. Fortsett med det! Lykke til videre. Stor styrkeklem fra meg.

    2. Tusen takk for at du setter ord og bilder og følelser på dette 🙂 Jeg håper mange leser det med rette øyne. Det er så dønn ærlig, men likevel kan man bare ane historien som ligger bak. Alle de følelser for deg og dine, før du kom så langt som nå. Jeg har alltid vært motstander mot å tukle med det som er gitt oss. Men det er og må alltid være unntak. Og du har så tydelig demonstrert og vist oss et av de. 🙂 Enda en gang, tusen takk, og jeg spør forsiktig om jeg kan dele dette innlegget ditt ? Lykke til videre 🙂

    3. Så bra du er i gang! og det må da være flott at du viser den siden av sykdommen, og dette er da ikke noe galt i å vise…..BRA du står frem og viser…og masse lykke til!

    4. Så bra du er i gang! og det må da være flott at du viser den siden av sykdommen, og dette er da ikke noe galt i å vise…..BRA du står frem og viser…og masse lykke til!

    5. Du er tøff som står fram slik du gjør, og jeg syns det er flott!
      Veldig bra at du gjør det, for jeg tror nok det er mange med deg som skulle ønske de visste mer om hva de står overfor om de må utføre slike inngrep.
      Har ikke lest hele din historie, men forstår at du har vært igjennom mange tøffe tak før du kom dit du er nå. God klem fra meg <3

    6. Du vet at jeg beundrer deg for ditt pågangsmot og din åpenhet. Beundringen blir ikkemindre nå. <3 Stå på, Mia!

    7. Synes det er fint du forteller om prosessen jeg. VI har jo fulgt med deg hele veien nå, fra en stund tilbake. Fint å se at du er i gang, selv om det var litt kjip ettervirkning av narkosen. Noen blir veldig dårlig av det. Jeg slapp det når jeg opererte vekk skjoldbruskkjertelen. Ikke syk etterpå. Men ganske RAR.. klem til deg <3

    8. frodith: Har aldri vært syk etterpå, å jeg har noen operasjonen i fortiden. Skal si ifra til dem neste gang, så kanskje de kan gjøre noe for å lette kvalmen 🙂 Tusen takk for gode ord <3 God klem

    9. Susanne Moen Øy: Tusen hjertelig <3 Ja, for meg var det veldig ukjent terreng. Takket være flotte damer på nett ble jeg mye roligere før operasjonen (grudde meg fortsatt, men ikke i samme grad). Men det er i ei lukket gruppe, så tenkte det kan være greit for alle å se hva vi gjemmer bort under lag av klær

    10. Så bra at du deler 🙂 Det ser jo ut til å bli kjempebra. Jeg trodde for to år siden at jeg hadde fått brystkreft, heldigvis var det ikke noe, men allerede hadde hjernen begynt å se for seg scenarioet. Lykke til med å komme tilbake til gamer-.form.

    11. Ja du fikk en sterk reaksjon etter operasjonen, huff det hørtes fælt ut…. jeg synes det er fint at du deler din historie – og det er nok mange der ute som kjenner seg igjen <3 masse lykke til videre <3 god klem 🙂

    12. Hei Mia.
      Lurer på (om hvordan du ordnet det, og)hvorfor du er på privat klinikk å ikke på sykehuset? Jeg skal til tromsø på sykehuset for vurdering og rådgivning om ikke så lenge, for akkurat dette. Har vært/er så skeptisk til flere opperasjoner.
      Kjempflott at du legger ut dette(alle dine innlegg), slik at andre kan lese om realitetene og kampene vi har, også med oss selv. 💜 Trur at det kan hjelpe både deg selv og alle oss andre. 😍

    13. Gøril: Kirurgene som jobber på UNN i Tromsø jobber også ved Volvat som er en privatklinikk. Man møter derfor de samme folkene uansett om det er offentlig eller privat. Viser seg at sykehuset leier lokaler på Volvat. Mulig med tanke på kapasitet og slippe unna en del dagkirurgisk på sykehuset. Var nylig å fylte på, da hadde jeg time på sykehuset med samme kirurgen som opererte meg på privatklinikken 🙂 Håper det besvarte litt av spørsmålet <3 Lykke til på vurderingen!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg