Det romantiserte bildet av kreft

Her om dagen kom jeg til tenke p hvor annerledes jeg ser p kreft n enn fr. For vre rlig s tenkte jeg aldri p det fr jeg selv fikk kreft, det var noe "bare" gamlinger fikk. Tankene mine da gikk mer p den logiske endringer i celledeling nr man begynner ta p rene.





Etter stvet fra sjokkfasen hadde lagt seg begynte min reise, men flte aldri jeg kjempet. Tross drlige dager p grunn av behandling var humret p topp. For meg ble den innebygde overlevelsesmekanismen skrudd p, og galgenhumor var en viktig del av den. Alle rundt nikket med en forstelsesfull rynke i pannen, behandling tar p. Kroppen hadde jo tross alt blitt bde kuttet i og pumpet full av gift. Jeg godtok vre i drlig form. I etterkant godtok man ogs fle seg slapp og sliten, det ville nok ta tid fr kroppen fikk hentet seg inn igjen. Humret var fortsatt p topp, og jeg satte igang flere prosjekter for tiden til g. Og ikke minst fle at man kunne bidra, enn s lite.

Bde under behandlingen og i etterkant ble jeg kjent men mange flotte folk p kryss og tvers av landet. Man fikk et samhold og fellesskap under kreft-paraplyen, uten ord visste man hvordan den andre flte. Har aldri vrt en fan av realityprogram, men har alltid lurt p hvordan de kan bli s knyttet p ei uke at de str griner nr de tar avskjed. Det ropte fake i hodet mitt, iscenesatt til de grader. S opplevde man det selv. Trer og snrr etter kort tid sammen.

Men jeg hadde enda ikke forsttt alvoret. Jeg hadde romatisert kreften til noe alle kommer seg igjennom, som om det var alt. Bare jeg ga meg selv litt tid s ville livet g tilbake slik det var, det var bare midlertidig. Mia skulle bli den samme gamle Mia. Jeg trodde at denne ttta var flink til bde se og fortelle om virkeligheten uten filter, p godt og vondt. Men de gigantiske og naive skylappene overskygget alvoret. Ett r passerte, senskadene viste ingen endring. Derimot ble fatiguen verre enn noen gang. Fortvilelsen slo rot. Ingen hadde fortalt at livet etter kreft kunne vre en s tff pkjenning. Ingen hadde fortalt at man faktisk kunne oppleve senskader... 

Vi mistet en av vre, kreften er vond. Det romantiserte bildet klamret seg fast, vi var fortsatt mange! Vi mistet enda en, en til, og enda en... Alvoret begynte synke inn. Faen, det er for pokker meg en alvorlig ddelig sykdom jeg har hatt! En sykdom du egentlig ikke blir kvitt siden den kan komme tilbake nr du minst venter det... shit.

Det romantiserte bildet ble tatt ned fra veggen, jeg forstr alvoret bedre enn for ett r siden. Det betyr ikke at jeg tenker kreft hver dag, men er mer bevisst p virkeligheten av en alvorlig sykdom. Vet hvor vanskelig livet er fortsette med senskader som river og sliter i skrotten. Vet hvordan savnet etter det gamle livet fles, hvordan det er se sitt eget spkelse i speilet av den man engang var. Jeg vet n hvor fort kreften kan sl ut klrne og ramme de man har blitt s uendelig glad i. Det romantiserte bildet gjorde meg naiv og blind for livets harde realitet. 


Ikke sls bort tiden p romantisere rundt et bilde, bruk tiden p de du er glad i her og n!



En tankefull hilsen

Mia


PS: Ikke misstolk dette som et surkeinnlegg, det var ment for bevisstgjre at selv en med kreft kan sette p "skylappene" nr man er midt under behandling. Det er naturlig. Det er ogs ment for sette fokus p at livet etter kreft ikke er s rosenrdt som mange kanskje tror. Veldig mange opplever ettertiden som beintff grunnet senskader. P meg kom det som et slag i trynet nr det viste seg ikke vre midlertidig...



#herogn #levinuet #romantisertbilde #kreft #tanker #alvorligsykdom #ddeligsykdom #helse #personlig

18 kommentarer

Ingrid

09.03.2017 kl.17:42

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For meg tok overlevelsesinstinktet over da sjokkbeskjeden om at jeg hadde brystkreft i en alder av 29 r. Jeg var flink pike og skulle vise alle hvor sterk jeg var mens jeg ble kuttet av puppen, pumpet full i cellegift og hadde uendelige dager med strling. Folk ble imponert, og jeg flte meg nesten stolt. Tror jeg ogs tenkte p et tidspunkt at kreften var noe av det beste som kunne skje meg. At n inns jeg hvor viktig det var leve livet til det fulleste. Carpe Fuckings Diem. ;) Men brtt ble kreftbehandlingen over, og jeg skulle n vre frisk og fornyd med f livet mitt tilbake. Det kom aldri tilbake. Det ble forandret til det ugjenkjennelige. Fatiguen ble det strste monsteret som trengte seg inn i livet mitt. Ingenting er det samme. Trttheten styrer hver del av livet mitt, og lser meg til sengen med en lenke som kun jeg ser, men som ingen rundt meg forstr. Holdningen rundt meg er at "hun trenger bare litt ekstra hvile", men jeg vet at....hvile hjelper ikke. Jeg vil aldri komme ovenp igjen, snn energimessig. S, jeg forstr deg s godt, selv om hvert tilfelle er unikt. Gode tanker sendes deg. Takk som satt ord p dette<3

Mia - Alt annet enn A4

09.03.2017 kl.19:00

Ingrid: h, som lese min egen historie jo! Var 28 r nr jeg fikk brystkreft (2 r siden jeg var ferdigbehandlet). Fikk skryt i alle retninger p hvor godt jeg tok det! Alle legene hadde den samme setningen "Du er ung og i god fysisk form, du kommer deg fort". Flte at jeg skuffet dem og meg selv nr formen ikke kom som planlangt. Jeg var ikke normal, for de sa jo man skulle komme seg! P et vis godt man ikke er den eneste <3 Tusen takk for at du delte Ingrid. Nyt de gode dagene!

dvergpinschere i mitt hjerte

09.03.2017 kl.18:35

Jeg forstr deg s godt jeg..for det er sikkert snn at alle mener at man skal vre s takknemmelig fordi man overlevde!! Men de tenker ikke over ALT man sliter med! Skjnner veldig godt at du er sliten..for kroppen har vrt i helspenn i lang tid..og trenger laaaang tid p lande..om den lander..for ja, man har vrt gjennom noe traumatisk! Sikkert ikke lett nei! Men st p, og ikke gi opp..Men ta en dag av gangen..Stor klem til deg!

Mia - Alt annet enn A4

09.03.2017 kl.19:02

dvergpinschere i mitt hjerte: Tusen takk for gode ord <3 Satser p at den lander en dag, eller at jeg i det minste finner en mte akseptere det p. Energikonomisere som de sier s fint. Vanskelig omstille et helt liv. Og vet at jeg blir til flge sorgen etter mitt gamle jeg ekstra sterkt i sommermnedene nr folk legger ut bilde fra toppturer. M lre meg se mestring i det jeg klarer, og ikke mle meg etter hva jeg engang klarte. Men, vanskelig omstille seg!

frodith

09.03.2017 kl.20:13

Jeg synes du er uhyre lite surkete, at om du skulle slumpe til surke litt er det FULLT lovlig, og veldig menneskelig. Jeg fler dette var mer informasjon. Mye vi ikke vet. Jeg hper du blir bedre snart, det tar sikkert tid, men LITT bedre kunne du da bli, snn sakte men sikkert synes jeg. S man ser framgangen liksom. Jeg unner deg det s veldig Mia, hper det skjer noe mer i dette ret <3 God klem <3

Mia - Alt annet enn A4

09.03.2017 kl.21:05

frodith: Tusen takk gode frodith <3 Beholder stadig hpet om at fatiguen skal gi litt slipp, litt er bedre enn ingenting :) God klem <3

Stmonsen :))

09.03.2017 kl.20:29

Du skriver godt <3

Mia - Alt annet enn A4

09.03.2017 kl.21:06

Stmonsen ): Tusen takk ste du <3

Janne

09.03.2017 kl.23:25

du skriver veldig bra! Klarer nok ikke forst det helt siden jeg aldri har hatt kreft, men alle jeg har mistet har vrt til kreften, og det se den spise de opp p den mten... Det fles s uvirkelig tft og kvalmt p en helt annen mte enn jeg noen gang kunne forestille meg, og det er ikke jeg som ligger der en gang, s kan ikke forestille meg hvordan de m fle seg.

Mia - Alt annet enn A4

09.03.2017 kl.23:42

Janne: Faktisk, det rare er... nr man er berrt tenker man ofte ikke p seg selv, men de rundt. Jo, man er redd og man vil ikke d. Men man gjr det man kan for vrne om sine nre <3 Merkelig greie. Trist hre du har mistet mange til trollet <3 Er s alt for mange som blir berrt

Haakon wiig

09.03.2017 kl.23:32

Du skriver s virkelig. Kjenner igjen alt. Har bare lyst til svare med mange klemmer

Mia - Alt annet enn A4

09.03.2017 kl.23:44

Haakon wiig: Tusen hjertelig <3 God klem <3

Mia

10.03.2017 kl.06:54

Eg forstr deg veldig godt, og kjenner meg veldig igjen i fortellinga. Eg har vrt igjennom sjokkfasen. Den var helt grusom, med ddsangst, og prrende som sg p meg med trer i augene. Eg flte meg som et dende dyr, som dei helst ville ha avlivd for avhjelpe dei psykiske smertene. Da screeninga var unnagjort etter 2 lange mnedar (fltes som 2 lange ur!!), har eg n starta p cellegift (EC90). Humret p topp, trass kvalme, slappheit, hemorroider, skallethet og vektktning. Nyter dager med sjukmelding og savner ikkje jobb og slit. Har litt drlig samvittighet, men tenker at det er tid for egenpleie og familie (og tv-serier). Eg har i hodet mitt tenkt at nr eg er ferdig med behandlinga i august, da skal eg tilbake i jobb som vanlig igjen. Da er eg frisk!

Et liten stemme hvisker stadig til meg: "Kva om du ikkje klarer det?" Sjefen har jo ringt fleire ganger og sagt eg gjerne m f prve meg i jobb allerede n. Mannen min har sagt gjentatte ganger (2) at ei dame han kjente jobba da ho fekk cellegift-behandling (!). Skjnner dei ikkje at all kreftbehandling er individuelt tilpassa!? (Og min cellegift er sikkert sterkere enn alle andre sin...). Det siste der er nok ikkje helt sant, men det eg prver f fram er at eg fler meg tvunget til vre friskere enn eg er. Kreftlegen sa det ogs: "Det er lurt om du klarer jobbe under cellegiftbehandlingen" (heldigvis mtte eg enn anna kreftlege neste gang, som sa det motsatte).

Eg har bare mtt ei anna dame med brystkreft. Ho lg p samme rom som meg den dagen eg blei operert. Eg flte akkurat det du beskriver, en umiddelbar tilknytning! Kommer aldri til glmme ho. P kreftavdelingen der eg fr cellegift har eg ikkje mtt noen.

Eg hper eg blir frisk og slipper seinskader. Skal ha min tredje EC 21. mars, og starter p Taxotere etter EC- kurene. Strling deretter. Det er forbanna at en skal slite med drlig samvittighet for vre sjuk i dette NAV-samfunnet (Eg hadde ikkje et bedre ord. Beklager, NAV gjr mye bra).

Lykke til med dine seinskader!

Mia - Alt annet enn A4

10.03.2017 kl.15:13

Mia: Hadde FEC100, den rde djevelen ugg.. L utstrakt i ei uke! Noen reagerer nesten ikke, andre mer. Ingen er lik. Ta en dag av gangen i etterkant, trapp opp SAKTE! Er s mange som har gtt p en smell, bedre prve seg ut i det sm frst. Vi kan ikke sammenligne oss med hverandre, vi er s forskjellig. Men er nok vanskelig for de utenfra se at cellegift er s mye, og ikke bare en og samme kur.

Lykke til med all behandling videre <3 Krysser fingrene for deg at du slipper noe i etterkant

Ida verland

21.03.2017 kl.14:36

wow dette var flelsesladd lese alts. m inrmme at jeg ogs tenker n, at det somregel gr fint, sel vom jeg har enormt respekt for kreft. det er egentlig vanskelig vite hva jeg skal si, siden jeg ikke har opplevd kreft eller ha kreft blant mine nrmeste p 15 r, men vit at jeg fler mye. hvertfall nr jeg leser bloggen din

Mia - Alt annet enn A4

21.03.2017 kl.21:13

Ida verland: Tusen hjertelig for gode ord Ida <3

Ida verland

22.03.2017 kl.09:28

<3 du er flott!

Mia - Alt annet enn A4

22.03.2017 kl.13:24

Ida verland: S god du er, takk <3 Du ogs btw! :D

Skriv en ny kommentar

Mia - Alt annet enn A4

Mia - Alt annet enn A4

31, Troms

Er en gigantisk nerd som har levd et alt annet enn A4 liv! 4 august 2014 fikk jeg diagnosen trippel negativ brystkreft. N er kreften behandlet og livet skal taes tilbake! Har fjernet filteret og skriver om temaer som gjerne gr usagt, som er tabu snakke pent om. Skriver fra levra, vr derfor forberedt p velvalgte ord og litt galgenhumor. Ta gjerne kontakt p ingebrigtsen.mia@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits