Her om dagen kom jeg til å tenke på hvor annerledes jeg ser på kreft nå enn før. For å være ærlig så tenkte jeg aldri på det før jeg selv fikk kreft, det var noe “bare” gamlinger fikk. Tankene mine da gikk mer på den logiske endringer i celledeling når man begynner å ta på årene.
Etter støvet fra sjokkfasen hadde lagt seg begynte min reise, men følte aldri jeg kjempet. Tross dårlige dager på grunn av behandling var humøret på topp. For meg ble den innebygde overlevelsesmekanismen skrudd på, og galgenhumor var en viktig del av den. Alle rundt nikket med en forståelsesfull rynke i pannen, behandling tar på. Kroppen hadde jo tross alt blitt både kuttet i og pumpet full av gift. Jeg godtok å være i dårlig form. I etterkant godtok man også å føle seg slapp og sliten, det ville nok ta tid før kroppen fikk hentet seg inn igjen. Humøret var fortsatt på topp, og jeg satte igang flere prosjekter for å tiden til å gå. Og ikke minst føle at man kunne bidra, enn så lite.
Både under behandlingen og i etterkant ble jeg kjent men mange flotte folk på kryss og tvers av landet. Man fikk et samhold og fellesskap under kreft-paraplyen, uten ord visste man hvordan den andre følte. Har aldri vært en fan av realityprogram, men har alltid lurt på hvordan de kan bli så knyttet på ei uke at de står å griner når de tar avskjed. Det ropte fake i hodet mitt, iscenesatt til de grader. Så opplevde man det selv. Tårer og snørr etter kort tid sammen.
Men jeg hadde enda ikke forstått alvoret. Jeg hadde romatisert kreften til noe alle kommer seg igjennom, som om det var alt. Bare jeg ga meg selv litt tid så ville livet gå tilbake slik det var, det var bare midlertidig. Mia skulle bli den samme gamle Mia. Jeg trodde at denne tøtta var flink til å både se og fortelle om virkeligheten uten filter, på godt og vondt. Men de gigantiske og naive skylappene overskygget alvoret. Ett år passerte, senskadene viste ingen endring. Derimot ble fatiguen verre enn noen gang. Fortvilelsen slo rot. Ingen hadde fortalt at livet etter kreft kunne være en så tøff påkjenning. Ingen hadde fortalt at man faktisk kunne oppleve senskader…
Vi mistet en av våre, kreften er vond. Det romantiserte bildet klamret seg fast, vi var fortsatt mange! Vi mistet enda en, en til, og enda en… Alvoret begynte å synke inn. Faen, det er for pokker meg en alvorlig dødelig sykdom jeg har hatt! En sykdom du egentlig ikke blir kvitt siden den kan komme tilbake når du minst venter det… shit.
Det romantiserte bildet ble tatt ned fra veggen, jeg forstår alvoret bedre enn for ett år siden. Det betyr ikke at jeg tenker kreft hver dag, men er mer bevisst på virkeligheten av en alvorlig sykdom. Vet hvor vanskelig livet er å fortsette med senskader som river og sliter i skrotten. Vet hvordan savnet etter det gamle livet føles, hvordan det er å se sitt eget spøkelse i speilet av den man engang var. Jeg vet nå hvor fort kreften kan slå ut klørne og ramme de man har blitt så uendelig glad i. Det romantiserte bildet gjorde meg naiv og blind for livets harde realitet.
Ikke sløs bort tiden på å romantisere rundt et bilde, bruk tiden på de du er glad i her og nå!
En tankefull hilsen
Mia
PS: Ikke misstolk dette som et surkeinnlegg, det var ment for å bevisstgjøre at selv en med kreft kan sette på “skylappene” når man er midt under behandling. Det er naturlig. Det er også ment for å sette fokus på at livet etter kreft ikke er så rosenrødt som mange kanskje tror. Veldig mange opplever ettertiden som beintøff grunnet senskader. På meg kom det som et slag i trynet når det viste seg å ikke være midlertidig…
#herognå #levinuet #romantisertbilde #kreft #tanker #alvorligsykdom #dødeligsykdom #helse #personlig
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For meg tok overlevelsesinstinktet over da sjokkbeskjeden om at jeg hadde brystkreft i en alder av 29 år. Jeg var flink pike og skulle vise alle hvor sterk jeg var mens jeg ble kuttet av puppen, pumpet full i cellegift og hadde uendelige dager med stråling. Folk ble imponert, og jeg følte meg nesten stolt. Tror jeg også tenkte på et tidspunkt at kreften var noe av det beste som kunne skje meg. At nå innså jeg hvor viktig det var å leve livet til det fulleste. Carpe Fuckings Diem. 😉 Men brått ble kreftbehandlingen over, og jeg skulle nå være frisk og fornøyd med å få livet mitt tilbake. Det kom aldri tilbake. Det ble forandret til det ugjenkjennelige. Fatiguen ble det største monsteret som trengte seg inn i livet mitt. Ingenting er det samme. Trøttheten styrer hver del av livet mitt, og låser meg til sengen med en lenke som kun jeg ser, men som ingen rundt meg forstår. Holdningen rundt meg er at “hun trenger bare litt ekstra hvile”, men jeg vet at….hvile hjelper ikke. Jeg vil aldri komme ovenpå igjen, sånn energimessig. Så, jeg forstår deg så godt, selv om hvert tilfelle er unikt. Gode tanker sendes deg. Takk som satt ord på dette<3
Jeg forstår deg så godt jeg..for det er sikkert sånn at alle mener at man skal være så takknemmelig fordi man overlevde!! Men de tenker ikke over ALT man sliter med! Skjønner veldig godt at du er sliten..for kroppen har vært i helspenn i lang tid..og trenger laaaang tid på å lande..om den lander..for ja, man har vært gjennom noe traumatisk! Sikkert ikke lett nei! Men stå på, og ikke gi opp..Men ta en dag av gangen..Stor klem til deg!
Ingrid: Åh, som å lese min egen historie jo! Var 28 år når jeg fikk brystkreft (2 år siden jeg var ferdigbehandlet). Fikk skryt i alle retninger på hvor godt jeg tok det! Alle legene hadde den samme setningen “Du er ung og i god fysisk form, du kommer deg fort”. Følte at jeg skuffet dem og meg selv når formen ikke kom som planlangt. Jeg var ikke normal, for de sa jo man skulle komme seg! På et vis godt man ikke er den eneste <3 Tusen takk for at du delte Ingrid. Nyt de gode dagene!
dvergpinschere i mitt hjerte: Tusen takk for gode ord <3 Satser på at den lander en dag, eller at jeg i det minste finner en måte å akseptere det på. Energiøkonomisere som de sier så fint. Vanskelig å omstille et helt liv. Og vet at jeg blir til å følge sorgen etter mitt gamle jeg ekstra sterkt i sommermånedene når folk legger ut bilde fra toppturer. Må lære meg å se mestring i det jeg klarer, og ikke måle meg etter hva jeg engang klarte. Men, vanskelig å omstille seg!
Jeg synes du er uhyre lite surkete, at om du skulle slumpe til å surke litt er det FULLT lovlig, og veldig menneskelig. Jeg føler dette var mer informasjon. Mye vi ikke vet. Jeg håper du blir bedre snart, det tar sikkert tid, men LITT bedre kunne du da bli, sånn sakte men sikkert synes jeg. Så man ser framgangen liksom. Jeg unner deg det så veldig Mia, håper det skjer noe mer i dette året <3 God klem <3
Du skriver godt <3
frodith: Tusen takk gode frodith <3 Beholder stadig håpet om at fatiguen skal gi litt slipp, litt er bedre enn ingenting 🙂 God klem <3
Søtmonsen ): Tusen takk søte du <3
du skriver veldig bra! Klarer nok ikke forstå det helt siden jeg aldri har hatt kreft, men alle jeg har mistet har vært til kreften, og det å se den spise de opp på den måten… Det føles så uvirkelig tøft og kvalmt på en helt annen måte enn jeg noen gang kunne forestille meg, og det er ikke jeg som ligger der en gang, så kan ikke forestille meg hvordan de må føle seg.
Du skriver så virkelig. Kjenner igjen alt. Har bare lyst til å svare med mange klemmer
Janne: Faktisk, det rare er… når man er berørt tenker man ofte ikke på seg selv, men de rundt. Jo, man er redd og man vil ikke dø. Men man gjør det man kan for å værne om sine nære <3 Merkelig greie. Trist å høre du har mistet mange til trollet <3 Er så alt for mange som blir berørt
Haakon wiig: Tusen hjertelig <3 God klem <3
Eg forstår deg veldig godt, og kjenner meg veldig igjen i fortellinga. Eg har vært igjennom sjokkfasen. Den var helt grusom, med dødsangst, og pårørende som såg på meg med tårer i augene. Eg følte meg som et døende dyr, som dei helst ville ha avlivd for å avhjelpe dei psykiske smertene. Da screeninga var unnagjort etter 2 lange månedar (føltes som 2 lange uår!!), har eg nå starta på cellegift (EC90). Humøret på topp, trass kvalme, slappheit, hemorroider, skallethet og vektøktning. Nyter dager med sjukmelding og savner ikkje jobb og slit. Har litt dårlig samvittighet, men tenker at det er tid for egenpleie og familie (og tv-serier). Eg har i hodet mitt tenkt at når eg er ferdig med behandlinga i august, da skal eg tilbake i jobb som vanlig igjen. Da er eg frisk!
Et liten stemme hvisker stadig til meg: “Kva om du ikkje klarer det?” Sjefen har jo ringt fleire ganger og sagt eg gjerne må få prøve meg i jobb allerede nå. Mannen min har sagt gjentatte ganger (2) at ei dame han kjente jobba da ho fekk cellegift-behandling (!). Skjønner dei ikkje at all kreftbehandling er individuelt tilpassa!? (Og min cellegift er sikkert sterkere enn alle andre sin…). Det siste der er nok ikkje helt sant, men det eg prøver å få fram er at eg føler meg tvunget til å være friskere enn eg er. Kreftlegen sa det også: “Det er lurt om du klarer å jobbe under cellegiftbehandlingen” (heldigvis møtte eg enn anna kreftlege neste gang, som sa det motsatte).
Eg har bare møtt ei anna dame med brystkreft. Ho låg på samme rom som meg den dagen eg blei operert. Eg følte akkurat det du beskriver, en umiddelbar tilknytning! Kommer aldri til å glømme ho. På kreftavdelingen der eg får cellegift har eg ikkje møtt noen.
Eg håper eg blir frisk og slipper seinskader. Skal ha min tredje EC 21. mars, og starter på Taxotere etter EC- kurene. Stråling deretter. Det er forbanna at en skal slite med dårlig samvittighet for å være sjuk i dette NAV-samfunnet (Eg hadde ikkje et bedre ord. Beklager, NAV gjør mye bra).
Lykke til med dine seinskader!
Mia: Hadde FEC100, den røde djevelen ugg.. Lå utstrakt i ei uke! Noen reagerer nesten ikke, andre mer. Ingen er lik. Ta en dag av gangen i etterkant, trapp opp SAKTE! Er så mange som har gått på en smell, bedre å prøve seg ut i det små først. Vi kan ikke sammenligne oss med hverandre, vi er så forskjellig. Men er nok vanskelig for de utenfra å se at cellegift er så mye, og ikke bare en og samme kur.
Lykke til med all behandling videre <3 Krysser fingrene for deg at du slipper noe i etterkant
wow dette var følelsesladd å lese altså. må inrømme at jeg også tenker nå, at det somregel går fint, sel vom jeg har enormt respekt for kreft. det er egentlig vanskelig å vite hva jeg skal si, siden jeg ikke har opplevd kreft eller å ha kreft blant mine nærmeste på 15 år, men vit at jeg føler mye. hvertfall når jeg leser bloggen din
Ida Øverland: Tusen hjertelig for gode ord Ida <3
<3 du er flott!
Ida Øverland: Så god du er, takk <3 Du også btw! 😀