2 år siden siste giftdose - Har enda ikke akseptert mitt "nye jeg"

I dag er det 2 år siden siste giftposen ble presset inn i veneporten, 2 år siden jeg ble ferdig med alt av behandling. Noen vil nok anse det som grunn til å feire, men jeg jublet ikke da og jubler ikke nå. Er nok ikke den rosenrøde kreftpasienten som danset på en sky av lykke når alt var overstått. Ikke lever jeg opp til idealet om å hoppe tilbake til en aktiv hverdag så hurtig som overhode mulig, helst før noe på toppen hadde begynt å spire.



Den gang gikk det i at arsenalet med støttende leger og sykepleiere plutselig var borte. Man stod igjen alene uten noen faste rutiner med behandling. Det føltes som man hadde blitt mørbanket og overlatt til seg selv. Synkende ned i et sorthull av forvirring, hva nå? Jeg var rett og slett pissredd for hva som skulle komme i neste kapittel. Kavet meg sakte men sikkert opp av hullet.

Hadde en forestilling og drøm om at straks man var ferdig så skulle jeg bli den samme gamle, skulle trene meg opp til slik jeg var før kroppen fikk smake på giften. Så feil kan man ta, det skjedde aldri og jeg satt skuffet tilbake. Ikke en kjeft fortalte meg hva man hadde i vente. Håpet brant i over 1 år, forsøkte og feilet gang på gang. Den første sommeren fikk jeg virkelig smake på hvor redusert kroppen var. Fikk meg et slag i trynet, en reality check ut av tusen, det ble en fjelltur fylt med nordnorske gloser og hjelpeverb. Glemmer ikke når jeg satt bak en stein å grein over at kroppen ikke ville samarbeide. Det ble den siste lille fjellturen jeg har hatt siden... 


Bilder kan bedra...

Som sagt behold jeg håpet, og det ble kursing i øst og vest. Mestringskurs og to kurs på Montebellosenteret, fortsatt fant jeg ikke veien til denne "nye meg". En ny kamp hadde startet, nå sloss jeg mot senskadene. Skal de virkelig få definere meg, skal virkelig livet måtte omstilles helt? Verstingen er fatiguen som slår ut både kognitivt og fysisk. Enda kjemper jeg imot og ikke med den. Innerst inne vet jeg at det ikke er riktig vei å gå, men jeg klarer ikke å akseptere at kroppen og toppen er redusert i en alder av 30 år. 


Har et ønske om å få livet tilbake...


Uansett mengde sminke klarer jeg aldri helt å skjule posene under øynene helt. Skjev sminke har vi klart da!

De fleste friskuser ser kun at man er ferdig behandlet, men ikke hva man egentlig sitter igjen med. Når jeg klistrer et smil på fjeset så sier det ingenting om hvor sliten jeg egentlig er. Det sier ingenting om hvor vondt man har i muskler og ledd, hvor tung øynene føles, eller hvor mye energi man bruker på å følge med i samtalen. Det er en sorg å miste seg selv slik man brukte å være, denne sorgen er ikke så ulik når man mister en nær. Forskjellen er at du ser spøkelset av deg selv i speilet hver eneste dag.


En god ting er at jeg ikke blir sittende hjemme å tenke idag, men skal tilbringe dagen sammen med ei hyggelig dame fra England og hennes mann. Det blir nok en fin måte å tilbringe en dag jeg ellers ikke bruker å glede meg til. Denne gangen skal den fylles med hyggelige minner! 

En smålei hilsen

Mia

#tilbaketillivet #helse #kreft #brystkreft #senskader #fatigue #undervekt #2årsmarkering

14 kommentarer

Iselin Renée

24.02.2017 kl.10:32

<3

Mia - Alt annet enn A4

24.02.2017 kl.20:23

Iselin Renée: <3

Yvonne Jensen

24.02.2017 kl.10:46

Det er vondt å akseptere at kroppen ikke er som den en gang var. Nå kan ikke jeg forestille meg hvordan det er å ha opplevd din kamp, men jeg vet hvor vondt det er for min egen del å innse at jeg aldri vil bli som jeg var for 10år siden. Det er bittert å svelge at jeg har begrensninger jeg helst ville leve uten. Lykke til, en dag finner du nok frem til et kompromiss med egen kropp du kan leve med :-) Og husk at et er lov å være sliten og lei, og bilder kan lyve hos de fleste av oss. Hvem har ikke slengt ut bilder med falske smil hvor du egentlig vil grine på innsiden?!

Mia - Alt annet enn A4

24.02.2017 kl.20:24

Yvonne Jensen: Vanskelig å akseptere, men det kommer seg nok med tiden vil jeg tro :) Ikke så dumt å tenke på det som å inngå et kompromiss med seg selv og kroppen. Helt sant, for hvem vil virke lei, sliten og gretten offentlig?

Nyt de gode dagene <3

Victoria Larsen

24.02.2017 kl.11:15

Jeg ønsker deg en god helg :-)

Mia - Alt annet enn A4

24.02.2017 kl.20:25

Victoria Larsen: God helg til deg også <3

frodith

24.02.2017 kl.12:08

Jeg skjønner godt at man ikke feirer, når ting ikke føles greit overhode. Men fint du kommer deg ut i dag, og finner noe hyggelig å gjøre :-) God klem fra meg <3

Mia - Alt annet enn A4

24.02.2017 kl.20:25

frodith: Var kjempekoselig å danne noen gode minner til datoen :D For noen flotte folk! Noe godt må komme av sykdom, og møter som dette er absolutt en av dem <3 God klem

dvergpinschere i mitt hjerte

24.02.2017 kl.19:38

Uff..ja det er nok mye som står igjen når man er ferdig behandlet..man har jo slått ut kroppen..så den trenger jo å komme seg igjen..Jeg kjenner den følelsen å miste meg selv..den jeg var..er ikke lengre..og ikke kommer den tilbake ser det ut til..sorg..og oppgitthet! Stå på! du klarer dette også! Stor klem fra meg!

Mia - Alt annet enn A4

24.02.2017 kl.20:27

dvergpinschere i mitt hjerte: Det er absolutt en stor sorg å miste seg selv, uavhengig av hvilken type sykdom eller skade. Kampen mot fatiguen er vanskeligere å svelge, for det er på et vis å kjempe imot sinn "nye selv". Aksepterer nok med tiden, men det kommer ikke over natten. Man skal jo omlegge et helt liv! Nyt de gode dagene <3 God klem

spisogspar

24.02.2017 kl.20:55

Ja det har lenge vært tøft for deg, først sykdom og så ettervirkningene /bivirkningene av medisiner og alt du har gått gjennom. Det er nok vanskelig å akseptere det "nye livet" og det skjønner jeg godt, unner ingen å ha det sånn som dette....Håper og ønsker at du vil føle deg bedre og bedre i tiden fremover. God klem <3

Mia - Alt annet enn A4

24.02.2017 kl.21:17

spisogspar: Det blir nok bedre den dagen jeg klarer å akseptere livet slik det er. Eller for å si det på en annen måte, finner ut hvordan man skal leve slik det er nå uten å overkjøre meg selv i hverdagen. Energibalanse <3 God klem

Wenche vik

25.02.2017 kl.00:14

Ja KREFT er en jævlig sykdom.Fikk diagnosen 3 april 2014.begynte med cellegift først i mai på Radiumhospitalet men uten gode resultater.Måtte da amputere venstre ben å bekken da svulsten satt i gjennom bekjen beinet helt inntil isjasnærven.Lå på operasjonsbordet i 12 timet.Startet m trening dagen etter operasjonen,d var en seier da jeg klarte å gå " hoppe" 1 m m prekestol😄👍Så ble d bestilt rullestol,kjenner enda etter snart 3år at d er dager jeg synes d er vanskelig å skal sette meg i den.Tenker at d et bra urettferdig at den er blitt endel av mitt liv,men sånn er d😤Tenker og hver dag hvor heldig jeg egentlig er oppi all elendigheten at jeg får være med å oppleve at mine 3 barn vokser opp,at jeg får fortsette å leve med min mann som er den beste kjæreste og støttespiller i verden❤️Ble cellegift forgiftet og svevde mellom liv og død i flere dager.Sliten ja d er jeg og d er som du sier ingen som egentlig ser d.Mennesker ser bare at man smiler og ser fornøyd ut,d et og sikkert mange som tenker hvorfor er ikke gu/han i jobb som ser så bra ut?D er d faktisk ingen som tenker om meg for de ser jo at jeg har vært/er syk pga at jeg mangler en fot å sitter i rullestol.Nei Mia stå på og lev hverdagen som du klarer,tar lang tid men d er noe som heter" man skal skynde seg langsomt"D var egentlig veldig godt å lese d du har skrevet,kjente at d traff meg midt i hjertet for jeg har prøvd å holde hode langt over vannet nå i snart 3 år.Tenker at jeg ikke kan tillate meg å synke ned i d hullet som hele tiden er foran meg da jeg har mine 3 barn som trenger meg å kanskje enda mere nå enn før,men kjenner at jeg tar veldig lett til tårene hvis noe blir sagt el gjort feil.Må hele tiden fortelle hvor jeg skal/er til enhver tid.Lykke til med hverdagen og du skal se at plutselig så ser du at livet begynner å komme tillbake til nokså nært d du var.Kjenner at jeg kan skrive side opp å. Side ned bare på grunn av at jeg har lest d du har skrevet.godt når mennesker kan betro seg til andre slik du har gjort,d løsner mange tanker sikkert hos flere enn bare meg.

Ha ei fin å god helg

Mia - Alt annet enn A4

25.02.2017 kl.18:16

Wenche vik: Tusen takk for gode ord, og for at du deler din historie <3 Jeg tror innerst inne at dagene blir bedre straks man finner ut hvordan man skal akseptere tilværelsen slik den er nå. Men samtidig føler jeg at man da på et vis "gir opp" sitt gamle jeg, gir opp å komme seg tilbake. Så kjemper litt til! Da kan ingen si at man ikke har prøvd :)

Nyt de gode dagene Wenche <3 Ha ei kjempefin helg

Skriv en ny kommentar

Mia - Alt annet enn A4

Mia - Alt annet enn A4

30, Tromsø

Er en gigantisk nerd på 30 år som har levd et alt annet enn A4 liv! 4 august 2014 fikk jeg diagnosen trippel negativ brystkreft. Nå er kreften behandlet og livet skal taes tilbake! Har fjernet filteret og skriver om temaer som gjerne går usagt, som er tabu å snakke åpent om. Skriver fra levra, vær derfor forberedt på velvalgte ord og litt galgenhumor. Ta gjerne kontakt på ingebrigtsen.mia@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits