Fortsettelse fra søndag 31.7.16 – Den usikre dagen for 2 år siden

Når man står i tvilende sko å vet at kanskje blir det en real tango med døden i tiden som kommer, så gjør man seg noen tanker. En av de var, hvorfor i helvete eksisterer det ingen bilder av meg? Dør jeg nå, eller når jeg er 90 det skal finnes spor! 

​Vi utnyttet dagene, og jeg pushet min største grense noen sinne. Det ble sommerens lengste og beste fjelltur i eventyrlig landskap. Bestemte meg for å nake på toppen, aldri hadde jeg vist hud offentlig før, med unntak av noen få svømmetak på ferie i Kiruna som barn.

Holdt meg opptatt, fikk tankene på avstand. Hodet mitt var i to verdener, den ene halvdelen forstod at kirurgen egentlig visste hva det gjaldt. Den andre holdt i håpet om at dette fortsatt var en fillesak. 

Min søster og tantungen flyttet nærmere byen, for å glede henne dro vi å kjøpte en liten overraskelse på Extra leker. Telefonen ringte, det var kirurgen. Har du anledning til å prate? Selv om det ikke var noen ideell plass, så ville jeg vite med engang, svarte kort og konsist ja. Stemmen hans var rolig og alvorlig, det er dessverre kreft. Anbefaler å ta hele brystet, og jeg vil få deg inn til operasjon så fort som mulig, tirsdag. Jeg ble stille, og stuttret fram, jaha, ok. Kirurgen spør undrende, har du forstått hva jeg har sagt? Du reagerer ikke. Joda, reaksjonen vil nok komme senere svarte jeg. Den første solide tanken jeg minnes var, faen så dårlig lotto!

La på røret, rolig, i totalt sjokk. Noen tårer begynte å trille ned kinnet. Strigråt ikke, knakk ikke sammen i fosterstilling, de bare trillet sakte ned. Alder spiller ingen rolle i slike situasjoner, 28 år gamle meg ringte mamma, fortalte henne beskjeden. Hun gråt, jeg var rolig. Sa til min samboer at vi måtte kjøre hjem. I ettertid har jeg blitt spurt hva vi pratet om i bilen, den delen husker jeg ikke. 

Samme dag startet jeg denne bloggen med innlegget, A4-livet, eller?

Så fram til en deprimerende sommer 
Det er litt merkelig, men i fjor var jeg i bedre form. Var sliten da også, men kom meg i det minste på en fjelltur. Fatiguen var ikke på nær like ille som den har vært det siste halve året. I tillegg til diverse andre plager som har dukket opp eller forverret seg etter behandlingen… Jeg tror sammensetningen gjør plagene verre, den ene forsterker den andre. Så fram til en sommer der jeg skulle bli enda mer deprimert av å se andres bilder fra toppturer enn hva jeg ble ifjor (det stakk da også). Mitt mål er å komme tilbake til den turen jeg hadde rett før den siste telefonsamtalen… det blir nok ikke i år heller. Kanskje til neste år?

Så til dere som rakker ned på Pokemon Go, det har vært min lille utvei til friskluft i eget tempo denne sommeren. Uten den spillet ville jeg blitt sittende inne å kjørt meg selv ned i grusen fordi man ikke har styrke nok til å gjøre det man ønsker. Vet jeg ikke er alene med å finne den gleden i en ellers slitsom hverdag.

Mitt år med brystkreft i korte trekk