Nå skal jeg fortelle om noe som man egentlig ikke snakker om. Det er tabu, man holder stilt om det, det skal hemmelighetsstemples mer enn kreft og andre farlige sykdommer.
For en stund siden henviste kreftlegen meg til psykolog, jeg var der og da uenig i hans grunnlag. Ettersom tiden gikk tenkte jeg kanskje han hadde rett i noe? Jeg begynte å kjenne mer etter, føle mer på hvordan jeg egentlig hadde det, var ærlig med meg selv. Nei, det gikk kanskje ikke så bra som jeg ønsker å tro, ønsker å vise. Det er vell egentlig ikke så rart at frustrasjon kan gå over til en depresjon om det pågår lenge nok. Tok ut permisjon fra mitt frivillige arbeid av flere helserelaterte grunner, begynte samtidig å se frem til å få hjelp.
Licensed from: leeser / yayimages.com
Skal nevnes at jeg har slitt med angst og depresjon tidligere, kjenner symptomene når karusellen er på vei ned. I første omgang anså jeg det som en støtte til å få letter frustrasjonen, hadde aldri forutsett reaksjonen min når avslaget kom i postkassen. Jeg strigråt, klarte ikke å stoppe, innså at dette klarer jeg ikke alene. Er så møkka lei av å gå å stampe, at livet ikke går framover. Er bekymret for at jeg ikke vil takle skolegang, at jeg vil gå på en kraftig smell å deise rett tilbake i kjelleren med lukket dør.
Bestilte time hos fastlegen, han sendte ny henvisning. Aldri før har jeg hatt problemer med å få time hos psykolog, men også denne gangen kom avslaget. Min samboer er en stille og rolig kar, det er ikke ofte han blir sint…
Min kreftlege mente at depresjon og angst kunne ha en finger med i spillet på hvorfor jeg har unormal høy fatigue, og ikke ser ut til å bli noe bedre. Nå er det jo kjent at fatigue også kan lede til depresjon, sier seg selv egentlig. Til de som ikke vet hva fatigue er, det er ikke bare utmattelse, slitenhet, trøtthet. Det er en subjektiv følelse som hos meg oppleves så intens at jeg kjenner det inn til beinet, muskelvonder, dårlig konsentrasjon og hukommelse, dundrende hodepine and the list goes on. Slikt kan sette selv den beste ut av spill.
Det er langt fra enkelt å innrømme, og deretter faktisk spørre etter hjelp…
Er det virkelig nødvendig at man skal havne så langt ned i kjelleren at man må skrapes opp før man får nødvendig hjelp?
Hva skjer med alle de andre som får avslag, hvordan går det med dem? Er det meningen man skal rase totalt sammen før man får den hjelpen man trenger. Da er det jo for sent. Det ganger heller ikke samfunnet, for da må et helt menneske bygge opp igjen, sten for sten. Been there, done that. Har ikke så store ønsker om å bruke enda flere år på å bygge noe som kunne ha vært unngått.
Men mest av alt tenker man…
Er jeg ikke verdifull nok til å få hjelp?
Fastlegen godtok ikke avslaget!
Snakket med fastlegen min over telefon, han ble mutt. Har du allerede fått svar hjem? Det godtok han ikke! Han sendte sporenstreks nytt brev til dem om at jeg trengte hjelp! Det ble tredje gangen på relativt kort tid…
…
En tykk konvolutt kom dumpende i postkassen, velkommen til introduksjon til gruppebehandling ved Voksenpsykiatrisk poliklinikk, lød første setning. Jeg leser igjennom brevet, først en hel dag med foredrag og annet pjatt rundt de forskjellige gruppetilbudene. Om de tror jeg setter meg ned å forteller om mine dypeste, mest private tanker og følelser til andre… Så tar de grundig feil. Jeg forteller mye uten filter til dere, men det er en hel del jeg aldri ville ha delt med noen andre enn min samboer og bikkja.
Min egen henvisning?
Vet ikke hva intensjonen bak kravet er, men først må jeg signere å sende inn at jeg takker ja til plassen, greit nok. Deretter må jeg skrive om hvorfor jeg trenger hjelp fra voksenpsykiatrisk poliklinikk, har ikke allerede legene skrevet dette på henvisningen?
Jeg er møkk sliten fra før, dette gjør det ikke bedre, hele kroppen verker. Må bare bukke og takke for alle brevene med avslag som har trykt meg lengre ned i en negativ karusell der man føler seg uverdig hjelp.
En fortvilet hilsen
Mia
#psykiskhelse #helse #tilbaketillivet #unn #avslag #skuffet #skremmende #psykiatri #psykiater #psykolog #samtaleterapi #evaluering #vpp
Wow.. Bare wow.. Hva inni granskauen feiler det norsk helsevesen. Mye blir gjort på feil måte. Man må ville dø for å få hjelp fort nok, det er sykt at det må gå så langt. Jeg har heller ikke blitt tatt på alvor før pga depresjon og andre plager.. Så jeg føler følelsen av å bli avvist :/ den gjør vond. Men godt du har en samboer som tilsynelatende viser seg å være støttende. Hva med privat psykolog? Er vel lengre ventetid og koster vell mer kanskje? Jeg har kun gått til BUP, med henvisning fra sykehus.
Fytti!! Det er helt sykt hvordan sånne ting fungerer. At man ikke skal få hjelp, uten å kjempe så mye er helt feil. Jeg ser samme skjer med folk som trenger hjelp på andre måter..NAV.. Man skal være RESSURS-sterk og psykisk HELT sterk for å få hjelp… Og da hadde man kanskje ikke bedt om hjelp, hvis man hadde vært SÅ oppe og sterk… Jeg blir sinna på dine vegne, håper det går i orden med alle papirene og alt 🙂 klem <3
Benedikte: Har ikke råd til privat (regner jeg med), i følge fastlegen var ventetiden der også ganske lang. Heldigvis stod han på å fikk noe igjennom for meg. I brevet står det at om gruppeterapi ikke egner seg kan man få individuell etter vurdering. Jeg håper og krysser alt som krysses kan for at jeg får individuell…
Hørt den før, folk som faktisk må overdrive å si at de vurderer selvmord for å få hjelp! Samtidig forstår jeg dem, for man blir desperat. Man vet jo også at det faktisk kan ende dit om det går langt nok… å hvem vil at det skal gå såpass langt? Samfunnet får mye mer igjen for å hjelpe folk tidlig, når de enda klarer seg noenlunde. Hurtigere hjelp, hurtigere tilbake til samfunnet. Har hatt flere runder der tidligere, de har journalen. De bør kunne se at det er familiært, og at tidligere historie vil tyde på en større risiko for tilbakefall.
Forstå det den som kan.
frodith: Presis, går det for langt så ber man ikke om hjelp. Har vært der før. Mistet min far til selvmord, først da innså jeg min egen bane og sa til mamma -Jeg trenger hjelp… var da 17 år, etter det har det gått slag i slag. De skal med andre ord ha journal på meg om tidligere historie. Noen er genetisk disponibel for depresjon og angst, å vil være i risikosonen for tilbakefall… jeg kjenner når det kommer, jeg forsøkte å være føre var. Det vil gagne samfunnet best om flere fikk hjelp tidlig, før de må skrapes opp av kjellergulvet.
ja, er ofte lang ventetid hvis det ikke anses som akutt. Uheldigvis. Ja, krysser fingrene for deg for det altså!! 🙂
Ingen vil det skal gå så langt at folk tar livet sitt nei. Ja, sant.. forstå det det som kan.. Uff..
Benedikte: Tusen takk gode du <3
<3
Hei Mia! Så leit å høre at du må slite for å få hjelp. Slik burde det ikke være. Men jeg lurer på hvorfor du er så negativt innstilt til gruppeterapi? Det kan være veldig positivt å få hjelp sammen med andre i noenlunde tilsvarende situasjon. Selv har jeg også min bagasje og har i sin tid prøvd både individuell og gruppeterapi. Jeg opplevde at gruppeterapien var det som ga meg overlegent best utbytte. Det å høre andre fortelle ga mange perspektiver på min egen situasjon.
Uansett ønsker jeg deg masse lykke til! <3
Irina: Ikke direkte negativ, men vet at jeg for det første tar på meg masken. Blir ikke å vise hvordan jeg virkelig har det, da får man ikke godt nok utbytte? I årenes løp har jeg tilegnet meg den ‘overlevelsesmekanismen’ for å unngå spørsmål og ubehagelige situasjoner.
For det andre har jeg ikke tro på at alle klarer å holde stilt om hva man forteller, selv om det skal være taushetsbelagt. Et kjapt søk på internett og man finner meg overalt i diverse artikler og bloggen. Ønsker ikke sure oppgulp eller å bli konfrontert i ettertid på internett med noe jeg har sagt på et gruppemøte, noe som skulle være hemmelig. Så mye bunner i å verne om meg selv og mine personlige innerste tanker og følelser.
Finner det også merkelig at jeg må skrive hvorfor jeg trenger hjelp, noe som legene allerede har gjort. Da føles det som man må argumentere og bevise hvor ‘syk’ man er, noe som for meg blir riv ruskende galt.
Kjære deg.
Så forferdelig at det skal være slik når man faktisk trenger hjelp. Å være fysisk syk krever mye av en psykisk. Og når man da trenger hjelp for å sortere og håndtere alt som har hendt, så snur de ryggen til deg?! Kjenner jeg blir oppgitt og frustrert på dine vegner.
Og snodig at du skal skrive hvorfor du trenger hjelp. Det har jo for svarte legen skrevet i henvisningen!
Skulle virkelig ønske jeg kunne hjulpet deg med å trekke i noen tråder. Dessverre er alt jeg kan gjøre begrenset til å prøve å være en støtte på sidelinjen.
Varm klem til deg.
ordeneskraft: Tusen takk for trøstende ord <3 Satser på at man får klarhet i noe under konsultasjonstimen. Slitsom når det skal være slikt. Får se hvor det går, håper bare jeg takler skolegang midt oppi det hele.
Takk for god klem, sendes i retur <3