Det hender jeg fått spørsmålet om å beskrive Vardesenteret, både fra pasient perspektiv og som frivillig. Det er et vanskelig spørsmål, for hvordan beskrive en plass som dekker så mange områder? Hvordan beskrive en plass som betyr så mye forskjellig for den enkelte?

Jeg liker å tenkte at Vardesenteret har en trygg ramme, med frivillige som gir fra hjertet og setter pasienten i sentrum. Sammen dannes et fristed for de som er kreftrammet eller pårørende.

Mitt første møte med Vardesenteret var som pasient, kommer aldri til å glemme den dagen. Jeg var i en ny og skummel situasjon, med en ganske fersk kreft diagnose beveget jeg meg i ukjent farvann. Jeg og min samboer gikk inn døren til Vardesenteret, der møtte en frivillig oss. Han satt forøvrig å leste i et blad, hilste og spurte om vi ville ha kaffe. Jeg takket ja til kaffen. Det første jeg følte var en ro, noe annet enn sykehuset. Noe annet enn det å omgås familie, som gjerne var like opprørt om ikke mer enn meg. Vi småpratet om alt annet enn sykdom egentlig, det var godt å bli forstått på en annen måte. Det var godt å føle at man kunne være seg selv med sykdommen. Som mange av dere forstår ble Vardesenteret hurtig en plass jeg brukte ofte, mitt fristed under behandlingen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Pasienten i sentrum
Om dere ser på illustrasjonen øverst så er det slik jeg visuelt ser for meg Vardesenteret, meget forenklet. Pasienten er i sentrum, det er de som skal ivaretaes på mange områder. Hos Vardesenteret er det langt fra bare sykdom som står i fokus, men hele mennesket. De gode samtalene om alt mellom himmel og jord. Pasienten er omsluttet av de frivillige og ansatte, som gjerne bretter vingene litt ut og tar ekstra vare på de som trer inn i den trygge rammen. Det kan være så enkelt som å bli bydd en kaffekopp. Tenk så lite som skal til for at noen andre kan føle at her, dette stedet er mitt fristed. Her kan man senke skuldrene, være seg selv med kreften. Her kan man både le eller gråte, og ingen vil tenke at det er rart. Her er det rom for alle.

Den frivillige
Det føltes veldig naturlig å tre over i rollen som frivillig når min tid som pasient var over. Det er vanskelig å beskrive den følelsen man sitter med når man jobber som frivillig. Man føler seg både ydmykt og glad for å kunne ta del i noe som gir så mye til de som trenger det. Kanskje fordi jeg vet hvor viktig det var for meg selv å møte de frivillige og ansatte når jeg var pasient. Håper de som kommer inn døren får den samme opplevelsen jeg fikk når man byr de på en kopp kaffe. Jeg har mange frivillige som forbilder, disse damene og mennene som gir av sin tid. Du trenger ikke å ha vært berørt av kreft for å bli frivillig i kreftforeningen, her er det rom for de som ønsker å gi av seg selv. På Vardesenteret vil du finne alle variasjoner av mennesker, kvinner som menn. Noen er kanskje pensjonister, andre er studenter. Hvor man står i samfunnet har ingenting å si på en plass som dette. Det er ikke penger som teller, men at man ønsker å være tilstede, lytte, gi av sin tid, vise omtanke og medmenneskelighet. 

Ønsker du å gi litt av din tid som frivillig, meld din interesse til Kreftforeningen.  

Varden leder vei
Før jeg startet behandlingen min i fjor skrev jeg et innlegg med tittelen Varden leder vei. Det handlet mye om usikkerhet og mangel på trygghet, men det å kunne guide seg etter varden på fjellet. Slik er det også på Vardesenteret. Der kan man få litt guiding, litt hjelp på veien. De kan ikke gi noen medisinsk veiledning, men de kan lytte. De har frivillige jurister, spørretime med klinisk ernæringsfysiolog eller stråleterapaut. Treninger som ivaretar både det fysiske og mentale. Les gjerne mer om tilbudene ved ditt lokale Vardesenter. Lik de frivillige som reiser vardene som møter oss i naturen, består Vardesenteret av mange som jobber der frivillig og gir av hjertene sine. Vardesenteret står like støtt uansett vær og vind!

Koppen din står klar