Under behandlingsforløpet benyttet jeg meg tidlig av Vardesenteret. Glemmer aldri første møte der, den første frivillige og den første andre pasienten. Vardesenteret for meg har vært et fristed på sykehuset. En pust i bakken fra hvite frakker, operasjoner og cellegift. Hit kunne man komme både med bekymringer og gleder, eller bare for å ta en kaffe. Kunne prate om vær og vind, lytte på andres historier, le eller gråte en skvett. Ingen reaksjoner blir ansett som unormalt, ingen ser rart på deg om du har noen fysiske skavanker. På Vardesenteret dannet man nye vennskapsbånd, med andre i lik situasjon. Man fikk anledning til å ta flere kurs, hjelp fra jurister, turer og ikke minst trene fysisk!
Gammelt bilde fra en av de første gangene jeg stakk innom Vardesenteret.
Vardesenteret er med andre ord en allsidig plass for kreftpasienter og pårørende. Det er vanskelig å sette ord på et sted som har betydd så mye. Uten å ha muligheten til å ha et felles fristed, så hadde det vært mange kreftpasienter som hadde følt seg ganske så ensom, meg inkludert.
Jeg liker å si at på Vardesenteret fikk jeg være meg med kreften. Ingen skydde temaet, men det trengtes heller ikke å prates om konstant. Ble møtt med forståelse, men ingen var redd for å stille spørsmål. Jeg ble behandlet som et likeverdig menneske, ikke som om jeg hadde en dødsdom hengende over hodet. Ikke minst fikk jeg le mye og godt sammen med andre. Noen ganger valgte man å bare lytte, andre ganger prate. Det var forståelig om man var sliten, like så godt som at man var kvikk.
De frivillige inspirerte meg, de brukte av sin tid på oss. De alle var så forskjellige, men hadde en ting felles, de ga av seg selv. Jeg takker både ansatte og frivillige for at de ga av seg selv på dette viset i så mange måneder, å fortsatt gjør det til de som kommer etter.
En varde fra en fjelltur (rundfjell, sommeren 2014. Blåfjell i bakgrunnen)
Jeg er friskmeldt fra kreften, andre i samme løype som meg begynner nå å trekke sånn smått tilbake på jobb. Jeg har ikke arbeid, det blir enda vanskeligere å finne en når man er ganske redusert. Ganske tidlig i forløpet bestemte jeg meg egentlig for at frivillig, det ville jeg også bli. Vardesenteret er en plass som gir energi, ikke tar. Det er også et sted jeg kjenner godt, så det falt veldig naturlig at man ønsket å bli frivillig akkurat der.
Fri fra trollet, men fortsatt engasjert, vil påstå jeg er mer engasjert nå. Kan gi noen eksempler, men skal jeg skrive alle blir det en bok.
Jeg brenner for:
– at alle skal ha rett til riktig behandling, et menneskeliv kan ikke måles i kroner og ører.
– at alle kreftpasienter skal ha det så enkelt som overhodet mulig under behandlingen, der tanken om hjelpeposen kommer inn. Dette gjelder også f.eks. NAV.
– å bryter tabuer, man skal ikke være redd for å vise at man er menneske, og mennesker kan bli syke. Om det er å miste en pupp, pose på magen, eller vekt økning/reduksjon spiller ingen rolle. Du skal bli møtt med forståelse, du skal ikke trenge å føle skam eller gjemme deg.
– Vardesenteret, Kreftforeningen, Brystkreftforeningen og deres frivillige/likepersoner <3
– at pårørende skal bli sett å hørt.
– avliving av gamle kreft myter. F.eks. Ingen skal trenge å tro at det er deres feil at de fikk kreft, fordi de spiste kake som inneholdt sukker.
– å kunne hjelpe andre, noe jeg har sagt er håpet mitt med bloggen også. Frivillighet, lytte og være tilstede.
And the list goes on!
Broderi jeg laget til Vardesenteret under FEC100 kurene.
Det er vell derfor ikke så rart at jeg meldte meg som frivillig til Kreftforeningen nå i høst. Jeg har også meldt min interesse til å starte som likeperson til Brystkreftforeningen, de trengte noen under 40. Siden jeg har kjent på kroppen hvordan det var å være ung kreftrammet, så kastet jeg meg fort med på den. I går hadde jeg min første vakt/opplæring som frivillig på Vardesenteret. Nå gjenstår det kursing, så er alt i boks!
All ære til de frivillige som jeg har møtt, både på Vardesenteret men også likepersoner. Det er takket være deres gode vesen at man selv ønsker å bli frivillig. Håper jeg kan leve opp til deres standard, får observere nøye, å ta lærdom fra dere som har vært her en stund.
Mvh
Mia
#vardesenteret #kreftforeningen #frivillig #kreft #brystkreft #medmennesker #pasient #helse #kreftrelatert #tilbaketillivet
