Montebellosenteret, hva er det og hvordan kommer jeg meg dit?

Jeg vil forsøke så godt det lar seg gjøre å beskrive hva Montebellosenteret er, og hva som foregår der. Eller rettere sagt, hva som foregikk under kurset jeg var på. Brystkreft, trinn 1. Kreft - Hva nå? Håper det kan gi en pekepinn på hva man kan forvente når man reiser dit. 

Montebellosenteret ligger ca. 15 minutters kjøring fra Lillehammer, på en liten plass ved navn Mesnali.

Gjengir første setning fra Montebellosenterets nettsider. «Kreft ? hva nå?» kursene rettes mot hverdagens utfordringer etter kreftbehandling. Hovedmålsettingen er «lær å leve med endringer som følge av kreft». Det er vell noe de fleste som har blitt berørt av kreft vil merke, vi er ikke bare fysisk endret etter operasjon og behandling, men også psykisk. 




Først vil jeg skrive fire punkter om hvordan man søker og kommer seg fram til Montebellosenteret.

1. På nettsidene til Montebellosenteret finner du oppskrift på hvordan du skal gå frem med søknadsprosessen. Det første du trenger å gjøre er å velge et kurs som passer for deg, ved spørsmål er det bare å sende de en mail. Print ut søknadene, tre søknader totalt om du velger å ha med pårørende. Jeg anbefaler å printe de ut, skriv på det nødvendige og ta de med til fastlegen. Din fastlege kan da fylle ut siste bit, og du får sendt inn alle dokumenter samlet. Din fastlege skal kunne hjelpe deg med utfylling av søknaden.
Les hvordan søke.
Søknadsskjema kan printes ut her.

2. Du vil motta svar fra HELFO der de sier at ditt opphold ved Montebello er godkjent. Disse papirene ble sendt inn under punkt 1. Omlag en måned før kursstart vil du få vite om det ble plass til deg på angitt kurs. Får du ikke plass vil du bli overført til neste om du ønsker det. I brevet vil det også stå når du skal møte opp ved Montebellosenteret.

3. Du legger ut for reise/transport og opphold. Ta godt vare på alle kvitteringer, disse må du sende inn til HELFO i etterkant.

4. Dagen før avreise kontakter du taxibyrå i Lillehammer per mail (Booking@06565.no), skriv dag og tidspunkt du skal være ved Montebellosenteret. Etter kort tid vil du få mail tilbake om hvor og når taxien plukker deg/dere opp. Eksempelvis fikk vi beskjed om klokken 16.00 i nærheten av bussholdeplass nummer 1 ved Lillehammer togstasjon. Der ble vi møtt av flere korthårede damer og deres pårørende, hele to maxitaxier kom å hentet oss. Kjøreturen tar omlag 15 minutter og regningen blir fordelt på alle i taxien.



Vell fremme blir man ønsket velkommen av personalet. Under innsjekkingen får man tildelt rom, kortnøkkel og en mappe med informasjon om kurset og timeplan for uken. Den første dagen går mest ut på å bli kjent på området for egen maskin. Det litt over 7000 kvm bygget tar tid å utforske, heldigvis har man kart tilgjengelig! Hele tomten er på 300 mål, så her er det plass nok i massevis. 18.30 er det middag, da får man en mulighet til å bli litt bedre kjent på en uformell måte.





Hva lærer man på kurset?

Jeg forstod det slik at det kan variere litt på underholdningsfronten, men at de forsøker å ha den faglige biten med faste foredragsholdere. Siden dette er et trinn 1 kurs for brystkreft så passet det seg fint med et foredrag fra en representant fra brystkreftforeningen på Hamar. Hun hadde med seg noen flotte puter som ble delt ut. Det slo meg at denne puten kan brukes på flere måter. Den kan benyttes rett etter operasjon, den kan brukes i forbindelse med lymfødem. Eller den kan brukes slik jeg gjør nå, for å legge press mot arret i et forsøk på å bedre følelsen i området. 




Faglig påfyll.

"Brystkreft", v/Håvard Njå (onkolog), med mulighet for spørsmål underveis. Han gikk grundig til verks, alt fra generelt om kreft og brystkreft i historien. Vi fikk lært litt om brystkreftens diagnostikk, blant annet om histologi og karakteristika for de som er interessert i å vite mer spesifikt om sin diagnose. Kan være greit å vite hva de skriver på legespråket. Vi fikk en gjennomgang av de forskjellige behandlingsmulighetene, og hva som kunne følge. Deriblant lymfødem og fatigue ble tatt opp. 

"Når livet svinger av veien", v/Sigvor Ljone (gestaltterapeut). Dette foredraget glemmer nok ingen, det kan nesten ikke kalles et foredrag. Hun berørte oss alle rett inn i hjerterota. Ved bruk av humor gjør hun det enklere for oss å gripe om et sårt tema, sorgprosess. Men ikke tro hun ler det hele bort, det er alvor iblant latteren. Sigvor snakket også en del om angst og depresjon i forbindelse med tiden etter. Hun inkluderte de pårørende, slik at vi skal forstå dem bedre og de skal likeså forstå oss. Skal ærlig innrømme at jeg bet meg i kinnet flere ganger, for å holde meg fra å grine. Til slutt sprakk også jeg, på lik linje med flere andre i auditoriet. Sigvor Ljone kan ikke beskrives, hun må oppleves. Tips, man kan nå få kjøpt Sigvor med seg hjem på DVD!

"Lymfødem" v/fysio Sabrina. Dette var ikke så relevant for min del, heldigvis. Grunnen er enkel, har bare fjernet vaktpostlymfeknuten, det er derfor meget liten sjanse for at jeg skal utvikle lymfødem, men greit å vite hva andre går igjennom. Jeg tror de fleste som har lymfødem nyttet godt av foredraget til Sabrina. En viktig ting Sabrina understrekte, selv om man ikke har lymfødem nå (etter fjerning av X antall lymfer), så kan man få det mange år etter, vær derfor obs på symptomer.

"Fysisk aktivitet", v/Kristin Halla (idrettspedagog/sykepleier). Halla tok i hovedsak opp den daglige aktiviteten, og hvordan man kan med enkle tak forbedre den. Et eksempel er rulletrapp/heis eller vanlig trapp, det er litt enkelt å velge det letteste alternativet. Hun tok også tak i hvordan vi var før behandling, og nå i etterkant. Hun stilte oss et spørsmål -Hva er den beste treningen? Svaret var enkelt men tror ikke noen tenkte på det, den vi gjennomfører! Nå vil jeg våge å påstå at foredraget til Kristin ikke bare foregikk innomhus i auditoriet, men også utendørs der vi faktisk fikk brukt kroppen.

"Fatigue, selvbilde og seksualitet" v/Randi Gjessing (kreftsykepleier/sexolog). Gjessing tok virkelig tak i tema som man ikke får snakket så mye med legen om under behandlingen. Hun tok for seg bivirkninger fra hormonbehandling og andre forandringer som senker driften på sengeværelset. Randi tok også opp fatigue, som forekommer ganske hyppig etter kreftbehandling. Det sier vell seg selv at om man er sliten blir det lite action i sengehalmen. Et foredrag som virkelig var verd å få med seg, spesielt for våre maker. De får da kanskje en større forståelse for hvorfor vi enda ikke er som vi engang var på den fronten. 




Refleksjonsgrupper.

Det høres kanskje skummelt ut, du tenker kanskje - Dette er ihvertfall ikke noe for meg. Det første du bør vite er at det ikke foregår slik man ser på film. Første dagen fikk vi utdelt navneskilt med en farve på, hver farve representerte en gruppe. Gruppene var også delt inn etter alder, med 5-8 stykker på hver gruppe. De pårørende hadde flere grupper, om man var samboer/kjærest/ektefelle, venninner, søsken, eller mor. På dette viset fikk alle noen de kunne relatere seg til. De pårørende fikk en viktig beskjed, i gruppene skulle de ikke snakke om den som hadde vært berørt av kreft, men seg selv!



Det viktigste punktet var nok taushetsplikten ovenfor hverandre, kan ikke si jeg hørte noen nevne hva som ble sagt innad i gruppene. Hva snakker man egentlig om i en slik gruppe? Før gruppesamtalene gikk vi igjennom temaet for dagen, det var altså en funksjon i hvert møte. Vi fikk hjelpeark slik at man lettere skulle vite hva som var aktuelt. Jeg regner med gruppene fant hver sin måte å skrive ned stikkord, for deretter å prate rundt det. 

Her er et eksempel på hjelpeark, temaet var mestringutfordring. Hva som gir mestringsfølelse, hvordan man kan lettere få mestringsfølelse, og hva som kanskje ikke er like bra iforhold til mestring.


Hva med de pårørende? Dette spørsmålet stilte jeg per mail til Montebellosenteret før jeg meldte meg opp til kurset, hva skjer med dem? Selv om jeg fikk vite om disse samtalegruppene, så visste man ikke hvordan de var utformet. Hva man kunne forvente, eller om de pårørende ville ha nytte av dem. Jeg valgte å vente til vi kom hjem før jeg spurte ut min samboer hva han syntes (men ingen detaljer om hva de snakket om). Han fortalte at det var fint å vite hvordan andre hadde det, å se at man ikke var alene i hvordan hverdagen kan arte seg. De pårørende havner ofte i skyggen av den som er syk, men sannheten er at de faktisk tar en tung bør på deres skuldre. Jeg tror de hadde godt av å føle at de også var blant likesinnede, andre som hadde opplevd det samme som dem. 

Mat/kosthold.

Montebellosenterets syn på kosthold falt virkelig i smak hos meg, de følger rådene som ernæringsfysiologene gir til kreftpasienter generelt. Spis variert, litt av alt. Det er vell egentlig det man blir lært til å gjøre fra barnsben av, slik skal vi altså fortsette å spise. Man skal ikke trenge å holde seg unna verken det ene eller det andre, med mindre det ligger andre grunner bak selvfølgelig. Kokka ga klar beskjed om at det ikke var hennes feil om vi la på oss under oppholdet, mengden mat måtte vi styre selv.

Hadde man spesielle dietter, allergi eller intoleranse så fikk man det tilrettelagt. En veldig fin ting var at kokka alltid sa hva som var på menyen før servering, da gikk hun også igjennom allergener i maten, å sa ifra om at vi som ikke tålte diverse kunne komme på kjøkkenet for å få et annet alternativ. De hadde alltid noe annet på lager, så her ble ingen gjort forskjell på. Det var også små skilt ved alt som ble servert, her påførte de hva retten inneholdt og hvilke allergener som var i den enkelte rett. Ganske greit, spesielt med tanke på oss som ikke har så god hukommelse.

Tror ikke noen gikk sulten den uken, det var alltids noe man kunne spise (valgte fritt). Til frokost fikk man gjerne smoothie, brød/rundstykker, egg, diverse pålegg, frukt, frokostblanding, yougurt, havregrøt ,eller lignende.

Til lunsj varierte det, men var alltids en varmrett man kunne velge. Grøt, fiskegrateng, suppe, rester fra middag er noen av varmrettene vi fikk servert. Jeg tok som oftest en salat, det var grei variasjon. Den ene dagen salat inspirert av havet, en annen dag kyllingsalat. 



God variasjon til middag, alt fra fiskekaker til kalkun, tror vi var innom de fleste matgruppene. Men en ting var sikkert, det var ingen slankekost, heller god husmannskost. Her fikk man alt man trengte, og det var alltids godt med tilbehør å velge blant. Tror aldri jeg så en tom tallerken. Du kan berolige deg selv og din make, på Montebellosenteret serveres det god mat! 



Som nevnt er det ingen slankekost her, det var ofte dessert på menyen. De dagene det ikke var ble vi nesten paff, hadde blitt så vandt til noe søtt etter middagen. Skal sies dessertene var meget gode. Er du typen som liker slikt, spar litt rom i magen, for her kan du glede deg.




Underholdning/aktivitet.

Nå var det ikke bare faglig påfyll man fikk på kurset, men også samhold med andre i lik situasjon. De satte fokus på den formelle (gruppene) og uformelle kontakten oss imellom, utveksling av erfaringer og gode samtaler. Om du ikke er av den sosiale typen, så gjør ikke det noe. Noen ganger er det kanskje godt å bare le litt, uten å prate. Det var aktiviteter som for det meste foregikk på 'fritiden', noen måtte man melde seg på, andre var det bare å møte opp på.

Kino med 'Hundreåringen', en utrolig gøy film. Om du trenger en god latter, så anbefales denne på det sterkeste.



Vi hadde besøk av en skuespiller ved navn Morten Jostad, litt av en kar. Han fortalte og dramatiserte eventyr med stor innlevelse. Det beste eventyret var om Adam og Eva, nå vet vi hvordan barn blir til for å si det slik.


Morten Jostad, bilde er lagt ut med tillatelse fra han selv. 

Det var sminkekurs, toving, humorkveld der ei sprek dame fortalte vitser, bootcamp/stavgang/tur og avspenning. For ikke å snakke om alt vi hadde tilgang til utenom, svømmebasseng, nydelig natur, kanopadling, treningsrom mm. Det var altså nok å henge fingrene i, jeg fikk tilogmed lagt opp ei bukse når jeg var der. Som hun sa, føl dere som hjemme.


Bassenget holdt 31 grader konstant.



Padletur <3



Nydelig natur.

Man hadde tilgang til tørrmat, yougurt, melk, kaffe, te, frukt og nøtter hele døgnet. Rundt om på huset var det plassert koselige små kaffebarer, her var det bare å forsyne seg. De hadde også pledd tilgjengelig om det skulle være litt småkjølig. Ekstra koselig på kveldene å sitte ute på terrassen med pledd og en god kopp te.


Kaffebaren ved kjellerstua.

Det var mange stuer rundt om, så her kunne man greit velge hvor man ville være (om man ikke var på rommet). Det var to tv stuer, ei storstue, kjellerstue og bibliotek for å nevne noen. 

Jeg håper dette kan gi en pekepinn på hva du har i vente om du velger å reise til Montebellosenteret. Det er vanskelig å sette ord på en plass som tar pusten ifra deg, rett og slett et nydelig sted. Gi gjerne beskjed om det er noe du følger mangler, som reisende bør få med seg. Har du spørsmål som ikke ble besvart her, spør i vei, så skal jeg svare etter beste evne.

Om du velger å ta turen til fantastiske Montebello, god tur! 

Mvh

Mia

#montebellosenteret #montebello #mesnali #lillehammer #kreft #brystkreft #kurs #pasient #likesinnede

4 kommentarer

Tone

20.08.2015 kl.09:15

Utrolig spennende å lese. Du er flink til å sette ord på den stemninga og tilbudet. Må ha vært veldig innholdsrik uke, med mange sterke inntrykk og mange følelser. Kan tenke meg at du nesten var litt mentalt sliten etterpå, kanskje, selv om det gjorde godt.

Husker min mor vurderte montebellosenteret, men slo det fra deg fordi hun følte det ville bli opp ripping i noe hun ville glemme. Kanskje det ikke hadde vært så dumt å dra likevel... :)

Mia - Alt annet enn A4

20.08.2015 kl.13:03

Tone: Å enda var dette skrevet godt nedtonet fra hvordan det føltes å være der, med tanke på at det skulle virke informativt for de som vurderer å reise dit.

Ja, jeg ville anbefalt alle som har/hatt kreft å reise dit, utrolig godt for både kropp og sjel. Tror også nære pårørende hadde godt av å være med. Greit at en får vite hvordan den som ble berørt av kreft har det, og at den som pårørende ikke er alene med sine følelser :)

Janne B.

22.09.2015 kl.17:28

Så fint å lese om dine erfaringer fra Montebellosenteret. Jeg er omtrent ett år "bak" deg i sykdomsforløpet: ble operert i slutten av juli og har hatt en omgang med cellegift til nå. Snart skal jeg inn igjen for cellegift nr 2. Jeg har også tenkt at jeg skal på kurs på Montebello etterhvert. Til forskjell fra deg bor jeg bare 20 min unna, så jeg er godt kjent i området, kan man si... Jeg må prøve å få med meg mannen min på oppholdet også. I alle fall deler av det!

Og hjerteputene ... <3 Jeg ble operert på Hamar sykehus, og der fikk jeg hjertepute av brystkreftforeningen da jeg ble innlagt. Den har vært med meg overalt etter operasjonen. Nå er den stort sett i bruk om natten og i bilen. Flott tiltak!

Takk for en lesverdig blogg! Stå på, sterke du! :)

Mia - Alt annet enn A4

22.09.2015 kl.20:02

Janne B.: Anbefales på det sterkeste. Din mann kan få sykemelding for oppholdet. Snakket med ei fra Brystkreftforeningen Hamar nå i helgen, det var flere foreninger rundt om i landet som har begynt å lage de putene. Fint med inspirasjon fra hverandre, den ligger så godt under armen.

Blir så glad når jeg hører noen finner bloggen verd å lese, eller at den hjelper dem på annet vis :) Slikt gjør skrivingen verd det!

Nyt de gode dagene! Ta godt vare på deg selv <3

Skriv en ny kommentar

Mia - Alt annet enn A4

Mia - Alt annet enn A4

30, Tromsø

Jeg er en dame på 30 år som ikke har levd det typiske A4 livet. Denne bloggen vil handle om hvordan livet kan arte seg. Kommer også til å ta for meg generelle tema som engasjerer meg der og da. Forsøker å krydre med litt humor til tider. Skriver fra levra, vær derfor forberedt på velvalgte ord. Jeg har fjerner filteret og skriver om temaer som gjerne går usagt, som er tabu å snakke åpent om. Jeg er også en gigantisk nerd! 4 august 2014 fikk jeg diagnosen trippel negativ brystkreft. Nå er kreften behandlet og livet skal taes tilbake. Ta gjerne kontakt på ingebrigtsen.mia@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits