Etter en vinter med utallige bilder av meg selv vil du kanskje ikke tro at det finnes veldig få bilder av meg før kreft diagnosen. Spesielt for de som har blitt kjent med meg i ettertid. Det er mange innlegg som er vanskelig å legge ut, men jeg forsøker stadig å utfordre meg selv. Fjerne filteret totalt, fortelle den ekte historien om mitt liv.

Sannheten er at jeg aldri har likt meg selv. Det stammer nok fra en tid med mobbing på barneskolen. En tid der jeg var liten, puslete, sykelig, svak og var eier av ett sett store dumboører. En tid der man ble sett på som en tosk. Når man endelig turte å være seg selv, så var det en kropp full av hormoner. I tenåringsfasen opplever man gjerne ett ytre press om å se bra ut. Fra andres ståsted kunne det kanskje se ut som man ga blanke faen, men jeg slet. Jeg hatet kroppen min, jeg hatet meg selv. Små pupper, lite feminine kurver. Når man til tider fikk kommentarer fra den eldre generasjon -Hvem sin lille gutt er du? Ja, da er det ikke rart man merket det på selvbildet. 

Hvordan løser man slike problemer? Man kler på seg en jeg gir faen maske, man setter opp muren. Når jeg ser på gamlebilder ser jeg også hvilke år som var gode. Alle de vonde årene har jeg gjerne ikke stort med bilder fra, de eneste som er å oppdrive har andre ‘snik tatt’. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ball på ungdomsskolen.

Tross dårlig selvbilde var faktisk ungdomsskolen en god tid. Ikke heng dere opp i sminken, den var frivillig og jeg trivdes best slik. Se heller på brystkassen, en slik brystkasse for en ung jente er et ganske sårt tema. Det var ikke så veldig mye å hente der, aldri noen kløft. Jeg har aldri fått oppmerksomhet for puppene mine… Kanskje derfor jeg ikke sliter like mye med at den ene er borte? 

Videregående for meg var ikke den beste tiden, noe som gjenspeiler seg i antall bilder. De fleste er tatt av en og samme person, takker og bukker. Uten deg ville jeg ha hatt minimalt med bilder. Jeg spilte et stort skuespill på denne tiden, der andre kunne tro alt var flott. De som var nært, daværende kjærest så nok en helt annen side. 

2003/2004, VK1 Høgtun.

For å illustrere hvor dårlig selvbilde jeg har hatt opp igjennom tiden tok jeg et screenshot fra profilbildene mine på facebook. Det første bildet er lagt ut i 2007, neste bilde i 2010. Men de begge er tatt i 2003/2004. Kan vell greit si at 2004 ikke var mitt år, fra der og ut har det vært turbulent. Når man opplever traumer i livet fester de seg, for min del er det slik jeg tidsregner. Om jeg skal frembringe ett minne går jeg alltid tilbake til 2004.

Screenshot av profilbilder fra facebook.

Se nøye på bildet ovenfor, viser det til noen som er stolt av seg selv? Nei, de eneste bildene jeg har er flere år gammel i forhold til når profilen ble opprettet. De andre bildene skjuler jeg meg selv på, eller bruker bilder av bikkja. Som forsåvidt nå er 5 år nå, altså ikke så veldig gamle bilder. 

Bak bildene som ikke eksisterer er en historie som få vet av. De fleste husker meg som hun lille tynne jenta fra ungdomsskolen og videregående. Det er ikke mange sjeler som vet hva som skjedde etter 2004. Det var år med mobbing på barneskolen som nå nådde meg igjen, det var tapet av min far som åpnet øynene mine. Jeg trengte hjelp. Noen venner frafalt naturlig, andre turte ikke opprettholde kontakten etter min fars død, de visste ikke hvordan. Jeg ble isolert fra omverden, fikk sosialangst. Noe jeg enda sliter med, men utfordrer meg selv der også. Destruktive tanker og mistro til seg selv, -Sa jeg noe dumt nå? Jeg begynte på antidepressiva, gikk til samtaleterapi i flere år. Men medisinene, depresjonen og angsten gjorde at jeg la på meg. Ble overvektig, hatet jeg bar til meg selv om min kropp ble enda sterkere.

I 2006 ble jeg sammen med Sigurd, min samboer. Her om dagen gikk han igjennom gamle mobilbilder, han hadde flere av meg. Litt småsjokkert utbrøt jeg -Når tok du disse? Hvorfor tok du dem? Han så på meg, – jeg måtte jo snike meg til å ta noen bilder. Ellers ville jeg aldri ha fått et bilde av deg. Det gikk et lys opp, han hadde rett! Jeg tillot aldri noen å ta bilder av meg, spesielt ikke på denne tiden. 

Jeg vil derfor vise noen bilder som INGEN har sett. Fra en tid der jeg ble overvektig som følge av medisinene, fra en tid der jeg hatet meg selv intenst. De årene som det ikke finnes spor av ellers. Disse bildene er fra 2010 til 2013, men som nevnt startet det lenge før.

Bilder fra 2010 til 2013. En tid som jeg har holdt skjult. 

Jeg var ikke klar over at noen av disse bildene ble tatt. Å det bare fordi min kjære samboer ønsket ett og annet bilde av meg. Det i seg selv er ganske trist, hvorfor lot jeg han ikke ta et ordentlig bilde? Hvorfor tok ikke jeg noen bilder? Svaret har jeg jo allerede gitt, jeg hatet meg selv. 

Vinteren 2014 begynte jeg å legge om livsstilen min, sluttet å snuse og spiste sunnere. Var langt fra fornøyd med meg selv, men merket en endring i humøret. Seponerte derfor meg selv fra antidepressiva sakte men sikkert. Det fungerte, jeg ble bedre, muntrere! Begynte å miste litt vekt, noe som oppmuntret meg til å fortsette.

Vi tok vår første SELFIE sommeren 2014. Aldri hadde jeg frivillig stilt meg slik foran kamera. Aldri hadde jeg tatt et bilde av meg selv på den måten. Vi hadde akkurat vandret opp til fjellheisen i Tromsø, det var tåke og klamt i lufta.

Første selfie i historien, sammen med samboeren og bikkja. Sommeren 2014.

Så oppdaget man kulen… diagnosen ble stilt, hissigpropp av en troll-kreft. Det å bli konfrontert med døden gjorde noe med meg. Det var som om noe i meg sa, -om jeg skal dø, så skal det faen meg være noen ferske bilder. Jeg gikk ut av min egen komfortsone samme dagen, la ut bilde av meg selv naken. Aldri hadde jeg likt å vise hud, så dette var en terskel som det var vanskelig å trå over. Men det hjalp meg i det som skulle komme. Det hjalp meg til å møte alle utfordringer med operasjon og behandling.

Sommeren 2014, før puppen ble operert bort.

I månedene som fulgte har det blitt mange bilder, ikke bare for bloggen. Mest for min egen del, det er nesten som min egen versjon av kognitiv adferdsterapi. Det er en  måte å overvinne min egen frykt for å vise meg fram. En måte å dokumentere endringer som foregikk under behandlingen. Det er en måte å se hva jeg har klart, å derfor legge løypa videre til hva jeg faktisk kan klare. Det er en måte å si føkk off til mitt eget tankemønster.

Noen bilder igjennom behandlingen.

Mange kan nok synes det blir litt vell mye, forstår de godt. Men vet dere, det driter jeg i. Jeg velger å utfordre meg selv videre, daglig. Jeg velger å våge fremfor å gjemme meg. Jeg har blitt tøffere, men jeg har enda ikke oppnådd målet mitt. Å like meg selv for den jeg er, å tro at ikke alle anser meg som en fjott. Gjemmer jeg meg nå, så rekker jeg aldri dit jeg ønsker å nå. Stopper jeg nå mister jeg mye dokumentasjon fra min prosess. 

Jeg er nå i den situasjonen at kroppen har endret seg mer drastisk enn jeg noengang kunne forestille meg. Vekta er såpass lav at den friske puppen er redusert til størrelse 70AA. Rumpa som jeg faktisk likte før, er nå borte.  Kroppen eier ikke muskler, hodet er surrete. Jeg er ikke meg selv. Selv om jeg tar bilder, missliker jeg fortsatt min kropp og min situasjon.

Nå skal jeg komme meg tilbake, å det skal jeg faen meg ta bilder av! Om dere ikke liker mine utallige selfies og annen dokumentasjon, så bryr jeg meg midt i stumpen. Dette er MIN prosess, dette er mitt oppgjør med meg selv.

Som avslutning legger jeg med en sang som jeg lyttet en del til i ungdomsårene. 

Paradise Lost – Perfect mask