Jeg vil gjerne vise dere en side som mange kanskje har, men ikke viser i det daglige. En side som man kanskje ønsker å holde skjult fra omverden? Den sinnataggen som bor i de fleste av oss. Min sinnatagg blir ekstra sinna når den er sliten og frustrert på toppen. Ganske så ulogisk kan man også bli. Merk at det er viktig å innse hvor teit man har vært eller kan være. Nå var utbruddet noe som det ble bygget opp til, en svært dårlig start på dagen kan vi vell gjerne si.

Fra en manglende kvittering, til å bruke tusen kroner på under 10 minutter!

Dagen startet med at jeg våknet til en sms med beskjed om at medisinsk yoga ble avlyst. Ok, da kan jeg bruke tiden på å få skaffet ny protese og lever kvitteringer på hodeplagg til NAV tenkte jeg. Kjipt, men ingen skade skjedd. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg begynte å lete fram kvitteringer, rekvisisjon, alt jeg måtte trenge. Dobbeltsjekket om alt lå i konvolutten, faen! Hvor er kvitteringen fra Centimeter? Stresset økte i kroppen, hetetokter satte inn, begynte å merke at man ble sliten av å romstere rundt i leiligheten. Omsider fant jeg den, nederst i en pose. Flaks at den ikke hadde blitt kastet. Jeg oppdaterer min samboer per sms, slik at han vet at jeg ikke trenger å bli hentet i byen senere.

En tullete med oppmuntrende, flink du er 🙂 

Dro inn til byen, holdt på å glemme at jeg skulle av tidlig. Heldigvis hadde noen akkurat plinget. Gikk inn på Medi nor, jeg var alene i butikken. Det var verken kunder eller ansatte innen synsvidde. Jeg fiklet med noen ting i en salgskurv, så kom ei dame opp bak disken. Hun hilser pent, jeg sier – Skulle gjerne ha fått fikset en ny pupp! Damen ser på meg, vi har ikke tid til deg nå, du må bestille time. Bestilte da ingen time sist? Hun spør om det passer idag, nei nå var jeg for oppgitt. Hadde planlagt å bli ferdig med alt idag! Kjente det begynte å koke inni meg. – Nei, det passer dårlig idag. Vi avtalte time i morgen klokken 14.00. 

Jeg sendte melding til min samboer, kjente frustrasjonen boblet mer og mer til overflaten. Det er ett stykke å gå fra Medi nor til NAV. Kjente jo mer sliten jeg ble, jo sintere ble jeg. Hetetoktene meldte også sin ankomst, som de ofte gjør når jeg er stresset. Det ble et meget ulogisk øyeblikk, man kan si at en smører ekstra på i meldingene. På første setning hadde ikke sinnet begynt å koke ordentlig, men etter prikkene derimot.

Jeg kom nemlig til å tenke på at jeg gikk rundt med en pupp som ikke passet. Det hadde seg slik at jeg tok på meg brystholder og protesen, slik at jeg lettere skulle kunne vise damene ved Medi nor hva som var problemet i forhold til størrelsen. Så slapp jeg å drasse det med meg i veska. Hadde håpet å kunne forlate med en ny, passende protese. Det var en opplevelse av å faktisk vite at jeg kom til å måtte vandre rundt hele dagen med en upassende pupp.

Jeg kjempet tårene tilbake, faen heller.. jeg er midt i byen for svarte! Frustrasjonen gjorde meg nok ekstra sliten i øyeblikket. Dro til NAV, satt å ventet på min tur. Fikk levert inn kvitteringer smertefritt, heldigvis. Når jeg først var der dristet jeg meg til å spørre om jeg måtte søke etter arbeidsavklaringspenger (AAP), eller om det gikk automatisk. Jeg fikk for en tid siden brev angående at jeg snart må søkes over på AAP. Han tar meg med bort til en data og skriver. Printer ut samtidig som han forklarer. Jeg må søke på AAP, skrive egenvurdering, oppdatere CV og få skriv fra legen. Han minner meg på at jeg må begynne å sende meldekort da. Jeg undres, skal jeg levere noen sykemeldinger? Nei, per definisjon var jeg syk når jeg fikk AAP. Okej, så skal jeg hake av på meldekortet at jeg er syk? Nei, det skulle jeg heller ikke.

Forstår meg ikke på AAP. Om jeg er syk, hvorfor må jeg da oppdatere CV? Hvorfor må jeg da si at jeg er villig til å ta jobb hvor som helst i landet? Når jeg ikke kan jobbe enda. Føler man settes i samme bås som ordinære arbeidssøkere. Det føles ikke riktig. Det føles som man lyver på papirene, selv om NAV sier man skal skrive det slik.

Han rakte over en tykk bunke papirer som skal fylles ut, 13 sider totalt. Jeg la dem i veska og takket for meg. Kan ikke påstå den bunken gjorde meg lettere til sinns akkurat.

Jeg følte for å sende melding til min samboer for å informere om at jeg faktisk tok bussen videre til Vardesenteret (vi hadde snakket om det tidligere). Vi sender ikke så ofte sms, så idag ble en litt spesiell meldingsdag. Det var omlag 10-15 minutter til bussen kom, så jeg tok meg en runde på kiosken. Enset at de hadde Kicks rett ved siden av, så dro like greit dit. Jeg spurte om hun hadde pudderfoundation, hun viste fram ett produkt og pratet. Primer var det jeg egentlig var ute etter, det hadde hun også. Hun hentet fram en og forklarte hvor skimrende vakker denne skulle bli under foundation. Tiden begynte å bli knapp, jeg stresset. Hetetoktene meldte seg, jeg betalte hurtig og føyk ut døra. Det gikk ikke opp for meg hva jeg hadde gjort før jeg satt på bussen.

 
Det slo meg som lyn fra klar himmel, jeg har ikke råd til dette! Jeg var så jævlig frustrert over meg selv. Er det mulig. Bussen hadde enda ikke begynt å kjøre, jeg sendte meldinger for å få ut litt der og da. Kunne ikke akkurat kjefte høyt på meg selv i bussen heller.

Får melding tilbake fra min forståelsesfulle kjærest.

Jeg var så sint på meg selv! Sta som jeg er blir det ikke returnert heller, kjenner meg selv såpass godt.

Min kjære svarer fortsatt like forståelsesfull.

Gjør et tapper forsøk på å inkludere NAV i sinnet mitt. Det nyttet ikke, visste jo at det var kun ene og alene jeg som faktisk brukte pengene. Ikke kunne jeg kjefte på samboeren heller, han var bare søt og snill. Det er så vanskelig når man ikke har noen andre å kjefte på!

På under 10 minutter klarte jeg å bruke tusen kroner som jeg egentlig ikke har råd til å bruke.  

Jeg dro til Vardsenteret, ble møtt av de hyggelige menneskene. Gode samtaler om både det ene og det andre, drog fram puppen for å vise størrelsen. Det er så greit der, man kan være seg selv. Trenger ikke å bekymre meg over puppen på Vardesenteret, de gir seg katta i om man har stor, liten eller ingen pupp. Herlig plass å være. Fant meg selv sittende der å prate, samtidig som jeg klemte på plastpuppen. La den omsider tilbake, kunne ikke akkurat bare legge den i veska. En plass må den oppbevares, så da fikk det bli brystholderen. Den friske puppen var forsåvidt litt glad for å ha en dag med støtte. Den føler seg litt tilsidesatt, litt glemt. Stakkars friske puppen.

Ble i bedre humør etter å ha snakket om alt mellom himmel og jord med de flotte menneskene på Vardesenteret. Min mamma svippet meg hjem når hun var ferdig på jobb. Jeg måtte lese meldingene til henne, måtte fortelle henne hvor jævla teit jeg hadde vært i løpe av dagen.

Noen dager er teite dager også. Sånn er livet!

Mvh

Mia

#nav #brystkreft #protese #sms #dårligråd #økonomi #sløsing #vardesenter