Treningsdag igjen, var klar som ett egg tidlig på morgenkvisten. Men når jeg satt i bussen merket jeg at hodet og kroppen ikke var helt enig. Energien hadde rett og slett ikke samme engasjementet som jeg ønsket å ha. Jeg var mildt sagt litt småsurret allerede, tenkte det fikk bare duge for på trening SKAL jeg. Jeg kunne heller hente meg inn igjen senere, setter av torsdagene i tilfelle man skal bli sliten i etterkant av treningen.
Jeg var litt tidlig ute, men det liker jeg egentlig å være til uansett type avtale. Når jeg satt der på venterommet vurderte jeg flere ganger om jeg skulle gå bort å se om gymsalen var ledig, men orket ikke røyse meg. Forsøkte å surfe litt på mobilen for å få tiden til å gå, men klarte ikke konsentrere meg om det som stod skrevet.
Idag er med andre ord en slik dag.
Treningen i seg selv gikk overraskende greit faktisk. Hodet klarte å presse ut en dråpe konsentrasjon de minuttene det stod på. Kroppen hadde ikke noe valg, den måtte bare henge med selv om den følte seg litt matt i dag.
Gymsalen på fysioterapien. Det er ikke store salen, men den duger.
Etter oppvarmingen skulle vi også denne gangen leke litt. Uansett alder, lek er gøy! Hun plasserte en benk midt i rommet, delte oss deretter i to lag. Vi fikk baller i forskjellige størrelser og poser fylt med erter. Hun kalte leken for “rydde i hagen”, den gikk rett og slett ut på at vi skulle få alle baller og poser over på ei side. Det samme skulle det andre laget, så her gjaldt det å kaste over fortere enn motparten. Noen forhåndsregler måtte vi ha, man skulle ikke dryle de avgårde. En ting er at rommet ikke er like langt begge veier, en annen ting er at det står en masse utstyr lengre inn (som vist på bildet). Selvfølgelig ville ballene rulle litt, men det er ikke med vilje. En annen regel var at man bare kunne kaste en ting om gangen, ellers hadde vi kunne hamstre poser og baller for så å kaste de over til den andre siden. Nei her måtte vi springe litt att og fram. Det laget som har fått ryddet mest i hagen er vinneren.
Vi satte igang, full iver. Konkurranseinstinktene på topp hos de fleste. Jeg fikk en ball midt i fleisen, neseputen på brillene ble skjev. Heldigvis lot den seg lett bøyes tilbake. Slikt skjer når man er ivrig og har det gøy. Så lenge man ikke ender opp med blåveis går det meste greit. Stoler veltet også denne gangen. Det var en eldre dame som trente på trimsykkel samtidig som vi var der. Stakkars dame holdt på å bli truffet, hun måtte jo tro vi var rape tullat der vi spratt veggimellom.Tre runder og man kunne høre pesing hos samtlige i rommet, utslitt. Begge lagene vant vær sin runde, og en runde uavgjort
Jeg tenkte høyt, lurer på om barn blir så her sliten? Folk lo litt av egen situasjon. Andpusten av så lite, men gøy var det!
Resten av timen hadde vi styrketrening. Denne gangen gjorde vi alle samme øvelsen, samtidig. Det ble mye rumpe, så regner med at den delen av kroppen blir ganske så støl i morgen. Vi fikk også trent noen muskler som man ikke tenker stort over, de dype magemusklene og sidene.
Denne runden med avspenning gled jeg enda mer ut. Gjorde ingenting egentlig, fikk med meg det mest nødvendige. Og hentet meg selv inn noen ganger. Husker jeg tenkte -Hun dama på cd platen sier man skal ta med seg ting som hører hjemme på stranden, men jeg tar med meg det første som dukker opp i hodet. Det er slettes ingen ting, det er bikkja og samboeren. Hvorfor? Kjedelig å sitte på stranda alene, da vil jeg heller ha med de to som betyr så uendelig mye for meg. Hele familien betyr mye, men det kunne straks ha blitt en litt vell folksom strand. Slik surret hodet mitt litt avgårde i flekkene. På ett punkt tenkte jeg også, denne avspenningen kommer til å ta tid siden jeg ikke klarer å fokusere. Så feil kan man ta. Det ene øyeblikket sitter man på en strand, i neste øyeblikk ber dama på cd platen deg om å komme tilbake til våken tilstand. Alltid like døsig og tung i kroppen når man våkner opp.
Etter treningen ruslet vi ned mot Vardesenteret. Jeg trykket på heisen utenfor fysioterapien, tenkte vi skulle ned. Ei sier -Heisen lenger bort går helt ned. Jeg koblet ikke at vi var i B fløya, av en eller annen grunn sa mitt hode at vi var i C. Så jeg begynte å prate om de tullete heisene de har i D. Det gikk ikke opp for meg før heisendøren åpnes, å jeg ser det ikke er heisene som de har i D. Rotskalle.
Det var allerede en del mennesker på Vardsenteret, så det ble litt spøkefullt nevnt hvor vi skulle sitte. Plass ble det til oss alle på ett vis. Jeg klarer aldri å være så lenge på Vardesenteret etter trening, når jeg merket hodet fikk nok takket jeg for meg.
På turen hjem merket jeg at hodet seilte litt sin egen sjø. Plutselig var vi i byen, å plutselig på fastlandssiden. La også merke til noen bygninger i Tromsdalen som jeg ikke har sett før. I noen sekunder trodde hodet mitt at jeg satt på feil buss, panikk og hurtig orientering grep tak i meg. Selvfølgelig hadde jeg sett de bygningene før, mange ganger. Jeg var på riktig buss, pustet lettet ut. Jeg vet jo at det er kort vei fra Tromsdalen og hjem, så burde jo ha skjerpet meg å fulgt med. Glemte helt av å plinge, skvatt plutselig til å tenkte – Shit, jeg skal jo av! Heldigvis hadde noen andre akkurat plinget, kanskje det som vekte meg fra min egen verden?
Kom meg helskinnet inn døra, der jeg ble møtt av ett trøtt hundetryne. Han tar virkelig livet med knakende ro, glad er jeg for det. Matmor hadde nemlig ikke klart noen tur nå. Både menneskekroppen og bikkjekroppen skal derfor legge seg godt tilrette i såkalt hvileposisjon.
Nyt dagen!
Mvh
Mia
#brystkreft #kreft #vardesenter #trening #tilbaketillivet #unn