En bønn til alle foreldre.

Kom over en artikkel fra ScienceDaily som tar for seg senskader etter mobbing. De sier faktisk at mobbing kan gi verre senskader enn mishandling (merk, kombinert kan det være enda verre). Senskader kan komme mange år etter at mobbingen faktisk fant sted! 

Professor Wolke said: "The mental health outcomes we were looking for included anxiety, depression or suicidal tendencies. Our results showed those who were bullied were more likely to suffer from mental health problems than those who were maltreated. Being both bullied and maltreated also increased the risk of overall mental health problems, anxiety and depression in both groups."

Jeg er en av de som fikk senskader etter intens mobbing på barneskolen.

Jeg har derfor en bønn til dere foreldre med barn og tenåringer i hus.
Har fortalt om dette før, så vi tar en kjapp oppsummering. Oppsummeringen er ment for å gi dere ett tydelig bilde av hvordan livet kan arte seg etter man har vært utsatt for mobbing. Eller, senskader som psykologen min kalte det.

Barneskolen var for meg ett rent helvete. Jeg ble mobbet på skolen daglig, alt fra stygge bemerkninger til utfrysning. Det var veldig mye psykisk mobbing. jeg var liten og tynn (4 år i klær og 9 kg som 7 åring). Og tok veldig lett til tårene, det gjør jeg den dag idag også. De elsket det, de frydet seg når jeg gråt. Det var som om målet deres var å få meg til å gråte. Jeg trenger ikke lukke øynene for å få den samme følelsen i brystet, den vonde smerten. Den smerten bør ikke barn trenge å føle. Du kan lese mer om hva de gjorde fra ett tidligere innlegg om saken, her. Følelsen er vanskelig å beskrive til en som aldri har vært utsatt for mobbing. Følelsen av å være alene, smerten, tårene som trenger seg på, ingen som forstår. Man føler seg verdiløs. Ett lite barn skal ikke slite med slike tanker.


Bildet er fra Pixgood

Ungdomsskolen var de beste årene i mitt liv, venner og alt var flott. Jeg bygget meg opp, det tok tid og viljestyrke utav tusen! Men jeg fikk det til, ene og alene fordi mobberne ikke var i min klasse. En ny sjanse. Så kom videregående, vi ble splittet på ny. Jeg ble aldri mer mobbet, jeg stod opp for de svake. Ble regelrett forbanna om jeg så noen harselere med andre. Men jeg falt sammen, ble deprimert. Visste ikke hva det dreide seg om på den tiden, bare at noe ikke var riktig. Angsten kom, depresjon ble verre. Selvskading ble min måte å kontrollere smerten. I 2004 døde min far, jeg seilte rett utfor. Samtidig som jeg dalte mer fikk jeg også hjelp. Innså hvilken vei jeg var på tur ned. 

Vennene forsvant. Delvis fordi pappa døde, og de var for unge til å vite hvordan de skulle forholde seg til meg i etterkant. Og delvis fordi noen flyttet tilbake til hjemstedet sitt, eller lengre sør i landet for videre skolegang. Slik er det den dag i dag. Mange bekjente, ingen kaffebesøk venner. Har egentlig ikke tort å etablere alt for sterke vennskap, da jeg er vant til at man plutselig sitter igjen alene. Nå har jeg heldigvis Vardesenteret, en av grunnene til at jeg har kommet meg igjennom behandlingen.

Egentlig skulle jeg ha fortsatt lengre med terapien i første omgang, men jeg ønsket å fullføre videregående. Fraværet steg, jeg hadde erklæring fra legen om hvorfor. Jeg sov hver andre natt, det var eneste måten å få blund på øynene. Dårlig hukommelse og møkk sliten, men jeg kom meg igjennom det. Det tok noen år ekstra, men jeg fikk fullført tegn form farge og generell studiekompetanse var i boks.

Resten kan vi oppsummere enda kortere: Terapi og medisiner igjen. Forsøk på videre skolegang (lærerskolen). Mer terapi og medisiner. Endelig seponert fra medisinene, fikk meg jobb. Sluttet å røyke og forbedret livsstilen. Brystkreft! Nå skal jeg jobbe meg tilbake, på nytt! Men min CV vil for alltid være hullete.

Min bønn til dere foreldre

Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om deres barn blir mobbet, ta det seriøst. Få det til å stoppe! 

Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om deres barn er en mobber, ta det seriøst! Få han/hun til å stoppe!

ALDRI bruk denne setningen "mitt barn gjør ikke slikt".
Ditt barn kan være den mest perfekte engel hjemme, men den trenger ikke være det mot andre barn.

Du ønsker ikke, att ditt barn skal slite senere i livet. 

Du ønsker ikke, att ditt barn skal være skyld i å ødelegge en annens liv.

Jeg ber derfor dere, kjære foreldre. Om å være et godt forbilde for barn og unge. Ikke sjikaner andre verken muntlig eller skriftlig (netthets/sms). 

Mvh

Mia 

#mobbing #skole #barn #ungdom #foreldre #tenåring #netthets #familie

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Mia - Alt annet enn A4

Mia - Alt annet enn A4

30, Tromsø

Jeg er en dame på 30 år som ikke har levd det typiske A4 livet. Denne bloggen vil handle om hvordan livet kan arte seg. Kommer også til å ta for meg generelle tema som engasjerer meg der og da. Forsøker å krydre med litt humor til tider. Skriver fra levra, vær derfor forberedt på velvalgte ord. Jeg har fjerner filteret og skriver om temaer som gjerne går usagt, som er tabu å snakke åpent om. Jeg er også en gigantisk nerd! 4 august 2014 fikk jeg diagnosen trippel negativ brystkreft. Nå er kreften behandlet og livet skal taes tilbake. Ta gjerne kontakt på ingebrigtsen.mia@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits