Som nevnt tidligere har jeg slitt med angst og depresjon tidligere. Jeg har gått til terapi og fått medisiner, zoloft (fikk en annen før det igjen)  også kjent som antidepressiva. Noen måneder før diagnosen hadde jeg trappet ned på zoloft, sluttet helt. Verden smilte, jeg følte meg for første gang på lenge som et menneske. Et menneske som kunne le på ekte, som ikke bare var apatisk, vandrende i min egen boble. Det er et av problemene med slike medisiner, man blir nummen.

I løpe av de årene lærte jeg å ta på meg en maske, det ble så vanlig at den kom på av ren automatikk. En maske som for omverden får meg til å virke noenlunde normal. Joda, det er episoder der masken ikke holder, der den brister, men man forsøker. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som nevnt i ett tidligere innlegg, jeg aldri fikk den gledesfølelsen som jeg forventet når cellegiften var over. Jeg hoppet ikke i taket av lykke. Noen uker før siste dose merket jeg at humøret sank, litt etter litt falt man ned i ett hull. Tenkte det bare var jeg som var merkelig, det kan da ikke være at jeg ikke ønsker å bli frisk? Jo, det ønsker jeg, vil jo være frisk. Hvorfor denne motstridende følelsen?

Jeg la ut et innlegg på en facebookgruppe for kvinner med brystkreft, Brystkraft heter den. Jeg ble litt sjokkert over svarene, men samtidig lettet. Jeg var langt fra den eneste som hadde det på dette viset. Har jo hørt historier før om folk som opplever traumer, som danser litt med døden. De kan lett bli deprimert i etterkant, men det gjelder da ikke meg? Jeg har da ikke vært igjennom noen traume? Aldri har jeg tenkt på det slik, jeg har bare latt meg fyke igjennom systemet. Pumpet opp på en “dette skal jeg klare” holdning har jeg tatt tak i rekkverket og seil utfor i stor fart.  

Tenkte som så, jaja rett i etterkant er det vell greit. Følelsene har enda ikke justert seg, men det kommer seg nok. I skrivende øyeblikk velger jeg å avholde medisiner og annen form for terapi. En ting er at man har gjort det over lengre tid før, og jeg ønsker ikke å bli avhengig av antidepressiva igjen. En annen ting er at om det er helt naturlig, bør man ikke la seg selv kjenne på det? Leve igjennom det. For ja, man kjenner jo at man lever på et vis.

Men jeg er skjør, som glass og redd for fremtiden… reagerer på alt. Leser en glad nyhet, griner. Leser en trist nyhet, griner mer. Dette går litt sammen med fatigue, jo mer sliten jeg er… jo lettere kommer tårene. Jeg kan regelrett grine for alt. Ikke bare er jeg ekstra utsatt for å klappesammen, men hukommelse og konsentrasjon er fraværende, formulering av ord og setninger svikter. Man blir frustrert, spesielt om man er i en debatt/diskusjon i det øyeblikket. Man føler seg missforstått, å forsøker for harde livet å argumentere, men ordene glipper, forsvinner ut i løse luften. Noen ganger får jeg et press inni meg, dette boblende presset kan eksplodere i enten sinne eller gråt. Begge deler er av en og samme mynt, bare forskjellig utfall i situasjonen. Jeg er også livredd for fremtiden. Ikke bare for tilbakefall, men for at jeg ikke skal sette spor etter meg. For at jeg ikke skal oppnå noe. Livredd for fremtiden! Jeg er også redd når folk missforstår meg, eller om de gjorde det. Redd for å bli sett på som en idiot som egentlig bare er til bry.

Tankene flagrer, og ikke alltid til noen gode plasser. Støtt og stadig får min indre demon bekreftelse på hvor lite verd jeg er. Om noen glemmer meg av, når andre reagerer på mine utbrudd, når jeg eksploderer av ingenting. Når jeg er sliten får min indre demon spillerom, den klarer å ta over kontrollen. All logikk forsvinner, alt overtolkes.

Tanker og spørsmål som kan surre i et slikt hode er:
Hvorfor sløste de bort så mye ressurser på meg?
Hvorfor skal jeg stå opp om morgenen når alt går galt uansett?
Om jeg ikke står opp, hvorfor er jeg her da?
Når de allikevel glemte meg av i angitt situasjon, vil de da merke om jeg er borte?
Sa jeg noe feil, dummet jeg meg ut?
Om jeg forpester de rundt meg, får de til å føle seg nedfor. Ville det ikke da være lettere uten?
Om det blir en neste gang, skal man la naturen gå sin gang?

Jeg har ikke oppnådd en dritt, verken utdannelse eller jobb.

Jeg eksisterer kun, opptar bare plass på kloden.

Husk, jeg har vært på andre siden av gjerdet. Jeg vet hvordan det er å være den som sitter igjen. Jeg ber derfor deg kjære leser om å ikke overtolke mine tanker, det er akkurat det… kun tanker i et sinn som der og da føler seg ganske verdiløs.

Eksempel fra dagen idag. Jeg våknet glad og fornøyd, hadde en god plan for dagen klar. Siden det er tett i tett med bursdager fremover gikk jeg igjennom gaveposen. Fant da ut at en gjenstand til en av gavene var ødelagt. Denne gjenstanden var selve rammen til gaven, uten den er resten bare fjas. Får ikke tak i en slik på nytt. Litt av tanken bak gaveposen var også at jeg skulle kunne handle ting rimelig utover året, så slapp jeg store utgifter til bursdager og jul. Måneder med planlegging rett i dass. 

Krøllet meg sammen i sengen igjen, ble liggende å se i taket. Var faen liten vits å stå opp om man møter dagen med noe surt tenkte jeg. Pokker heller! Min samboer kommer for å trøste, hjelpe, kall det hva du vil. Det hjalp ikke, jeg ble enda mer deppa. Hulket og gråt. Jeg gråt over en gjenstand som kostet 30 kroner! Eller, nei, egentlig ikke. Det er mer sammensatt enn som så. Om du tar en liten stein å legger i en dunge for hver gang en negativ ting skjer, så blir det veldig mange steiner. Om du i tillegg rister litt på steinhauen (sliten i kroppen og toppen), så skal du se at byggverket raser sammen ganske fort.

Ser på klokken, nå er den snart 13.00. Å der røyk planene for resten av dagen! Planen var å komme seg avgårde tidlig på handling, slik at jeg fortsatt skulle ha energi når man vandret på kjøpesenteret. Med fatigue gjelder det å planlegge etter energimengde. Jeg visste at med en handletur senere på dagen, så ville jeg lide utpå kvelden. Nå skulle det vise seg at jeg ville merke det tidligere enn som så…

Vi kom oss avgårde på Jekta. Lite visste jeg at det var noe bryllupsgreier over hele senteret, masse folk. Flere ganger måtte jeg sette meg ned å ta en pust i bakken. Sliten i kroppen og toppen, hetetokter, stressa av folkemengden. Dette skulle bli en interessant handletur. I hovedsak var vi ute etter en gave til min bror, jeg hadde sett den her tidligere. Da hadde min samboer sagt -Vi vet nå hvor de har den, kan kjøpe senere. Dette er lenge siden vell å merke. Plutselig hadde bare dagene passert, han har bursdag i morgen. Vi gikk fra butikk til butikk… ingen hadde den inne. Kjente frustrasjonen boblet opp innvendig. Holdt meg sammen, må ikke la tårene komme på en offentlig plass. Lar jeg tårene slippe fram, så får jeg ikke skrudd de av. Da renner det bare ustanselig. 

Vi gikk fort videre. Etter å ha vandret igjennom hele neste butikk spurte jeg om min samboer kunne betale. Jeg måtte sette meg, ellers hadde jeg blitt bedre kjent med gulvet. Trives ganske godt med forholdet jeg og gulvet har til nå, trenger ikke å møtes noe nærmere. Benken var opptatt, to jenter tok opp en hel stor benk. De satt på midten med pikkpakket rundt seg. Jeg klarte ikke stå. Sank på huk ved siden av benken… de fikk bare se dumt på meg tenkte jeg. Jeg dreit i det, må man sitte, så må man! Jeg er for høflig til å be de flytte seg. Når de gikk satte jeg meg på benken, det samme gjorde en annen mann. Og enda var det god plass der. Tufsete jenter som breier seg ut. 

Vi dro hjem. I bilen klarte jeg ikke holde alt tilbake lengre, tårene kom. Ingen eksplosjon, bare tårer. Min samboer spurte om han skulle kjøre meg hjem. Jeg var for sliten til å røyse meg. Så ble sittende i bilen… han løp inn på pyramiden for å se om de hadde gaven til min bror der. Ingen hell. Han handlet mat, og jeg satt i bilen. Øynene føltes som de var på vei ut av skallen. Kroppen føltes mørbanket. Åh, så sliten….

Hvorfor skriver jeg om noe som egentlig er så privat? Fordi det er mange som er i samme situasjon. Ikke bare er det mange der ute som sliter i hverdagen generelt, og med lange køer til psykolog blir det ikke bedre. Det er vanskelig nok å ta det steget, spesielt første gang. Men det bør være mer fokus på slikt etter kreftbehandling, etter traumatiske situasjoner i det hele og store.  Det bør være en del av behandlingen! Etterbehandling generelt mangler, og mange blir gående rundt fortvilte. Uten å egentlig vite hva som skjer nå. Vi får en følelse av å bli kastet ut, nå får du klare deg selv. Alle bør idet minste få tilbudet om å snakke med noen, andre bør kanskje overtales litt. For ja, jeg var gira hele veien, ingenting som tilsa at jeg skulle falle tilbake på gamle tankemønster. Å har du ikke vært der før, så er det kanskje ikke like lett å se tegnene. 

Etter å ha pratet med X antall personer har jeg enda ikke møtt noen som direkte har jublet når de var ferdig behandlet. Glad for at det var over ja, men ingen jubel eller gledesfølelse. Flere har spurt om jeg har blitt deppa eller merket noe til angst. Første gangen jeg fikk spørsmålet hadde jeg enda noen måneder igjen med behandlingen, da var svaret nei. Nå er det motsatt.

Beskrivelser som går igjen er å synke i et dypt sort hull. Støtteapparatet er borte, man føler seg alene. Redd og usikker på fremtiden.

Ha tålmodighet med oss, vi er bare mennesker ikke roboter. Kroppen trenger å komme seg, men det gjør faen meg hauet også! 

Mvh

Mia 

Alle bildene er funnet på det O’store internett. Søkte bare etter quotes, å ga en god faen i hvor de befant seg 🙂 

#depresjon #indredemon #kreftbehandling #brystkreft #angst #tilbaketillivet