Runde 10 med Taxol

Dagen startet med en blodprøve, deretter legetime. På venterommet ble jeg sittende å prate med en hyggelig dame. Jeg har møtt henne flere ganger tidligere, koselig å ha noen å skravle med. Hun er på sin siste FEC kur! Håper hun får bedre dager når de late dagene etter FEC er overstått.

Selv om man skal få cellegift kan man jo "pynte" seg litt. Dvs påtegnet øyenbryn, kajal, øyenskygge, litt  concealer under øynene og øredobber. Mest fordi man ser ekstra sykelig ut når rammen i ansiktet er borte, les øyenbryn. 


Om jeg rister fort på hodet lager øredobbene lyd!

Siden jeg ikke hadde så mye annet å spørre legen om denne gangen, benyttet jeg anledningen til å forhøre meg om diverse andre ting.

- Hva er sjansene for tilbakefall? Han svarte som så at det var mindre sjanse for tilbakefall med tanke på at det ikke hadde spredd seg til lymfeknutene, men han kunne ikke si noe konkret. 

- Om det kommer tilbake. Hvor kan jeg regne med å få det. Rundt om i kroppen, eller den andre puppen? Han informerte om at det som oftest viste seg i/rundt arrvevet. Også her kunne han ikke si noe absolutt sikkert.

Forstår det, det er ingen garanti for noe som helst. Virket som man skulle ha litt i bakhodet angående hissigheten til svulsten. Det er jo forsåvidt derfor de gir meg en såpass kvass behandling. Man kan vell bare satse på det beste i det lange løp. 

- Hva skjer etter jeg er ferdig? Jeg skal jo ikke ha stråling. Han lo litt, ja du er jo faktisk ferdig snart. Da ville jeg bli innkalt til kontroller. Minimum skal man ha en kontroll i året, men han regnet med jeg ville bli innkalt oftere. 

- Rekvisisjon til protese/hodeplagg? Hvor mange og hvilken type protese har man rett på? Joda, det skulle han fikse til meg. Han mente det var to proteser i året. Hvilke typer, det hadde han ikke kunnskap om. Kanskje pleierne visste noe mer (jeg glemte å høre med dem).

Det var egentlig ganske greit å få snakket litt ut om diverse, er jo ting jeg har lurt på en tid. Samtidig visste jeg vell innerst inne at de ikke kunne gi meg noe konkret svar. Delvis fordi de ikke vet, delvis fordi enkelte kanskje misstolker det de sier. Ikke vet jeg, for alt jeg vet kan jo jeg også ha misstolket.

Endelig tikket svaret på blodprøven inn. Alt så bra ut, verdiene hadde økt. Var det jeg visste, jeg har kjent det på kroppen! Man har blitt bra vant til å være sliten, når sliten føles bra i forhold til dødssliten. Rar måte å beskrive det på, jeg vet. Men sofaliggende, apatisk, orker ikke strekke seg etter fjernkontrollen derfor ser man Hotell fucking cæsar sliten er ekstremt! Den formen for sliten har jeg ikke vært denne uken, håper det blir lenge til neste gang, helst aldri. 

Kuren kunne settes igang, jeg hadde med meg boken om Trippel negativ (som jeg var så heldig å fikk låne av ei hyggelig dame). Litt lesestoff er greit når man får kur.


Litt lesestoff

Det enkelte små ting i boka som jeg biter meg merke til. Statistikk kan brukes til så mangt, og man må alltid ha i bakhodet at det er bare statistikk, ikke fakta. I følge boken (og andre kilder) er det trippel negativ fremtredende hos afro-amerikanske kvinner, greit nok det. Men så kom jeg over dette...


Hum?

Sier du det ja... null barn og har aldri ammet. Jeg måtte le litt, her kjente jeg meg ikke igjen. Men som sagt, det er bare statistikk, ikke fakta.

Så over til neste som fikk meg til å tenke litt. Noen vil kanskje ikke tenke at dette har noe med meg å gjøre, men de fleste husker nok bare den lille nette Mia. Det er få som har lagt merke til den Mia som var 60 kg med stor mage. 60 kg og stor mage, ler meg skakk tenker dere kanskje nå. Men dere må ha i bakhodet at med mine 152 på sokkelesten er faktisk 60 kg overvektig. Da var min BMI 25,97. Min normalvekt ligger på ca 50 kg, og 40 kg igjen er undervektig. Jeg har altså en variasjon med 10 kg i begge ender fra undervektig til overvektig. Jeg har vært begge endene. Akkurat nå ligger jeg på ca 43 kg, er enda innenfor normalen når det kommer til BMI. En kilo ned, og det klassifiseres som undervektig. Så små er marginene når man ikke har så mye høyde å fordele vekten på. 

Det som er enda mer interessant er at jeg la om både kosthold og levesett rett før man oppdaget kreften. Har hørt flere som har gjort det samme. Kan det være at man merker noe underbevisst, at kroppen krever en sunnere livsstil?


Sier ikke at jeg har det, men interessant.

Hvordan tester man seg for slikt? Skulle gjerne ha gjort det, bare for å utelukke det. Jo mer man kan utelukke, jo bedre er det vil jeg påstå. Gener er jo ikke helt kartlagt, kan det være at en og samme familie kan ha lignende tendenser og være mer utsatt? Nå bare tenker jeg høyt, eller skal vi si skrivende. 

Etterhvert kom også hun jeg hadde pratet med tidligere inn på behandlingsrommet. Vi ble sittende å skravle om løst og fast til kuren min var over. Ønsket henne lykke til med siste runde FEC, deretter bar turen innom Vardesenteret.

De to damene som vanligvis er der var på kurs idag, helt greit det. Jeg fikk hilse på to nye fjes, hyggelige damer begge to. Omsider var tiden inne for å vende nesen hjemover, jeg sendte melding til mamma.

Imens jeg stod å ventet på at mamma skulle hente meg ved hovedinngangen la jeg merke til en ung gutt. Før hadde jeg nok ikke lagt merke til han, eller hva som feilet han. Jeg kjente igjen posene på stativet, flere stykker. En med saltvann, og flere med cellegift, blant annet en som hadde en rød pose utenpå. Jeg hadde sett akkurat de posene før, på behandlingsrommet. I tillegg var det ikke et hårstrå å spore på hodet. Tenk, jeg hadde nok ikke lagt merke til han før, men nå gjorde jeg det. Han rullet seg røyk, rød 3. Etter en tur på kiosken dyttet han stativet framfor seg og ut døren. Jeg gikk ut for å vente på mamma, gutten dyttet fortsatt stativet nærmere røykeskuret. En gang hadde nok jeg gjort det samme, om det ikke var for at jeg sluttet å røyke for over et år siden. Jeg tenkte hvor stusslig det egentlig så ut, samtidig forstod jeg han. Tro hvor gammel han er, 17, 18 kanskje 19. Men utseendet kan bedra, han kan se eldre eller yngre ut på grunn av manglende hår. 

Mamma kom kjørende, jeg satte meg inn i bilen. Så litt på den vakre lille babyen, tantebanet. Vi dro en kjapp tur på K1, min bror trengte minnebrikke til kamera og noen kroker til å feste på veggen. Deretter bar turen til Pyramiden, jeg kjøpte inn litt garn, så er jeg forberedt til neste prosjekt.

Nå er det snart middag med påfølgende daffetid på sofa. Merker at jeg har gjort litt vell mye til å være kurdag, kjenner det opp i halsen, på øynene og i kroppen generelt.

Mvh

Mia

#cellegift #taxol #brystkreft #kreft

3 kommentarer

the future life

10.02.2015 kl.17:31

Ha en fin dag :)

Gå gjerne inn på bloggen, å Facebook siden vår og trykk liker og del, vis du er i mot mobbing :)

da vi kan nå ut til flere, og det vil gjøre oss veldig takknemlig.

Takk
Forstår at du har mange spørsmål, og det er godt at du kan få besvart noen av de i hvert fall <3 Krysser fingrene for at du bare blir bedre og bedre :) Flotte bilder av deg!

Mia - Alt annet enn A4

12.02.2015 kl.11:19

Karina Larsen: Tusen takk! Ja, mange av spørsmålene vet man jo innerst inne at aldri kan bli besvart. Men føles greit å stille dem uansett, så er de ihvertfall stilt høyt.

Skriv en ny kommentar

Mia - Alt annet enn A4

Mia - Alt annet enn A4

31, Tromsø

Er en gigantisk nerd som har levd et alt annet enn A4 liv! 4 august 2014 fikk jeg diagnosen trippel negativ brystkreft. Nå er kreften behandlet og livet skal taes tilbake! Har fjernet filteret og skriver om temaer som gjerne går usagt, som er tabu å snakke åpent om. Skriver fra levra, vær derfor forberedt på velvalgte ord og litt galgenhumor. Ta gjerne kontakt på ingebrigtsen.mia@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits