Jeg har ikke skrevet blogg på en stund nå, over en uke faktisk. Dette kommer derfor til å bli litt langt. Har vært helt utmattet den siste tiden, kur nummer 8 tok virkelig på kroppen. I begynnelsen tenkte jeg at man skulle klare ting som før, ente med at jeg nesten svimte av på en liten spasertur. Måtte ringe Sigurd å be han gå imøte med meg, greit å ha noen der i tilfelle man deiser i bakken. Etter det ble jeg for det meste liggende på sofa…
Har fått noen ekstra bivirkninger siden sist også. Jeg blir spesielt tungpustet når jeg blir sliten, skulle tro noen campet på brystkassen min. Nevropatien har meldt seg, heldigvis ikke så mye. Det er numment og prikker litt i fingrene, er høvelig konstant. Har også en følelse av å være pløsete i fingrene. Men jeg får enda til å hekle for å si det slik, god måleenhet for hvor ille eller bra det er. Vil påstå det er greit så lenge jeg kan gjøre håndarbeid. I føttene merker jeg stortsett ingenting, kun ved temperaturforskjeller. Jeg har også vondt under neglene til tider, vet ikke hva det kommer av. Også har vi den intense trøtt/slappheten.
I helgen var jeg å fikk en kjapp innføring i hekling hos mamma, det skulle vise seg å komme godt med.
Tirsdagen kom og det var på tide med ny kur. Slik skulle det ikke bli. Fikk beskjed om at blodverdiene mine var for lave, det ble derfor utsettelse til Torsdag. Greit for meg egentlig, kroppen følte seg elendig. Tok meg en tur på Vardesenteret, koselige samtaler. Nå skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker hvem og hva man pratet om på tirsdag. Hukommelsen har blitt hakket verre. Det ble en god dose sofatid før torsdag, heldigvis hadde jeg heklingen.
Kjedelig å bare ligge på sofa…
Så skjedde det noe enda mer merkelig. Jeg tilbragte det meste av tiden som nevnt på sofa, altså minimal bevegelse. God matlyst, spiste så det holdt. Overspiste meg på pizza, til grensen vondt i magen. Det var altså verken matmangel eller sult her i huset. Jeg veier meg morgen og kveld for å holde et ekstra øye med vekta, siden jeg gikk ned så mye under fec kurene. Først merket jeg meg at jeg veide mer på morgenen enn kvelden. Hvordan kan man gå ned iløpet av dagen? Neste dag ble jeg litt skremt for å si det mildt. Jeg har vært stabil på 44 til 44,4 kg siden fec…nå viste vekta noe helt annet, å det på noen få dager.
For langt ned..
Torsdagen kom, jeg gikk til blodprøvetakinga. Tenkte som sist at det kunne være greit å få tatt blodprøven tidlig, så den var klar til klokken 9.00. Det var en ung jente som skulle ta prøven, hun stakk og stakk, men ingen dråper med blod kom. Jeg informerte henne om at jeg hadde VAP, så i verste tilfelle kunne jeg ta prøven på avdelingen. Hun sa at hun ikke ville rote mer, og beklaget unødvendig stikking. Jeg informerte om at det sikkert ikke var hennes feil, men årene.
Null blodkontakt.
Vagget meg ned til avdelingen. Satt på venterommet å heklet imens jeg ventet på at pleierne skulle bli ferdig med morgenmøtet. Fikk tatt blodprøven, siden det nå ville være litt ventetid gikk jeg på Vardesenteret. En kaffekopp og litt småprat senere gikk jeg tilbake. Hadde ikke hørt at de hadde forsøkt å nå meg per telefon. De kunne informere om at blodverdiene mine fortsatt var lave, de hadde ikke endret seg i noen retninger. Siden jeg liker å vite hva som foregår med min egen kropp, så måtte jeg forhøre meg om hva som egentlig var lave. Svaret var de nøytrofile ligger på 0,9 (Heter det nøytrofile eller neutrofile? Eller er det to forskjellige?). Immunforsvaret mitt er derfor ikke helt topp. Spurte også om det kunne være en av grunnene til at jeg er så ekstremt trøtt og sliten, svaret var ja, det hadde nok sin innvirkning på det. Jeg må derfor vente til tirsdag, har også legetime da, sånn sett passet det bra. Da får man forhørt seg litt ekstra med legen om hvordan kroppen oppfører seg nå om dagen.
Jeg holdt på å takke for meg, snu og gå…enda med nålen i veneporten. Måtte le når jeg innså hva jeg var på vei å gjøre. Hadde nok ikke vært noen krise, skulle jo på Vardesenteret uansett, kunne jo bare spasert tilbake. Fikk meg en koselig dag på Vardesenteret. Møtte ei med samme type brystkreft som meg, hun var typen menneske som det var utrolig enkelt å prate med. Nå har jo jeg også fjernet alle filter, men tror hun taklet det bra, og forstod at jeg ikke hadde noen imot å dele verken det ene eller det andre.
Jeg ser ikke vitsen i filter lenger, er så mye enklere å bare si ting som de er. Hvorfor skal jeg trå på eggeskall rundt min egen situasjon? Om noen ikke takler å høre, så får de la vær å spørre. Nå gjelder ikke dette (som jeg vet) noen av de jeg har møtt til nå.
En annen dame kom også innom. Hennes historie rørte ved meg, så mye uflaks. Det skulle ikke vært mulig. Når man hører slikt legger man virkelig merke til hvor heldig man har vært. Ønsker henne alt godt, håper hun får en god tid fremover, det fortjener hun.
En eldre herre er snart ferdig med sitt opphold på UNN. Trønderen med de grove vitsene og godt humør. Håper han får gode nyheter fra legene, slik at han kan nyte hjemreisen og tiden i etterkant. Selv om jeg ikke husker alle navn, er svært dårlig på navn. Så husker jeg deres vesen, denne herren er et slikt godt menneske.
Hadde egentlig tenkt meg på strikkekveld på Vardesenteret, litt trist at man ikke kom seg dit. Først dro vi til ny leiligheten til min bror og hans kone. Jeg satt for det meste på en stol å sang for babyen. Koselig å dulle litt med henne imens de fikk organisert litt saker. Plutselig gikk strømmen, i hele landsdelen. Bemerket meg at det var trafikk kaos på øya, alle trafikklysene hadde jo også røket. Bestemte meg derfor for å ta turen til mamma, min søster og tantungen skulle også komme dit. Fikk hilset litt på dem, så gikk luften helt ut av meg. Strikkekveld kommer sikkert igjen en annen gang.
Jeg hadde fått kulden helt inn til beinet i den kalde leiligheten til min bror. Satt inne hos mamma med jakken på, til tross for fyr i peisen og masse stearinlys.
Tromsø var mørklagt i noen timer.
Rett før distriktsnyhetene kom strømmen tilbake. Vi så litt nyheter, så ga jeg opp. Måtte hjem til sofaen. Det teite er, uansett hvor trøtt jeg var, så fikk jeg ikke sove på natten. Vi gikk tidlig til sengs, og jeg lå enda våken klokken 1.00. Omsider sovnet man, men ente med å våkne X antall ganger iløpet av natten. Så lenge man fikk litt søvn er jeg fornøyd egentlig.
I morges veide jeg 43 kg, så den stiger sakte men sikkert ser det ut til. Greia er at jeg kan jo ikke overspise heller! Litt ekstra mat har det blitt, bare for å dytte vekta i riktig retning.
Verken vektnedgangen eller immunforsvaret hjelper noe på energinivået mitt. Det minner meg litt om de siste dagene etter fec100. For å si det slik, å gå i bratt terreng, en varm sommerdag uten et vindpust kan ikke måle seg med dette. Å ligge febersyk med influensa, kan ikke måle seg med den intense følelsen kroppen min gjennomgår nå. Jeg er så sinnsykt sliten trøtt og slapp! Hvor lenge dette kan henge i kroppen når jeg er ferdig med cellegiften er meg uvisst, håper det passerer med tiden.
Nå skal jeg slenge meg på sofa med heklingen igjen. Skal forsøke å få oppdatert jevnlig, men kan ikke love noe. Jeg lar kroppen bestemme litt over hva som gjøres iløpet av dagen.
Mvh
Mia
#cellegift #strømbrudd #taxol #utsettelse
