Da var julaften endelig her! Julestasen kom sånn høvelig på plass. Skal sies at det var faktisk meget behagelig å bruke bukse i stedet for kjole!
Jeg er ingen poserer. Hodeplagget har også sklidd litt for langt opp. Who cares!
Dagen tilbragte vi hjemme hos mamma. Til vanlig har min bror brukt å se på Karl Bertils jul før vi spiser middag. I alle år har de fleste andre syntes det var ekstremt kjedelig. Så i år, når han ikke er der, da ser vi på Karl Bertil! Hvem skulle trodd det?
Karl Bertils jul
Etter å ha trippet noen runder rundt maten på kjøkkenet var det endelig middagstid! Herlige pinnekjøtt, sossiser og kålerabistappe! Poteter har jeg ikke plass til, så de lot jeg ligge.
Julemiddag!
I ekte familien Ingebrigtsen stil var vi ferdig med middagen etter maksimale 30 minutter. Jeg kommer til å ha store problemer om jeg noen gang skal i noe fancy middagsselskap. Vi kaster oss over maten som sultne hunder! Sigurd viser seg å passe godt inn i våres fullfart spise kultur, enda han er den siste som er ferdig. Han puster ikke når han spiser. Man kan høre han snapper etter luft imellom slagene. Han er i krigen når maten kommer på bordet. Fort, effektivt og mye! Han er bunnløs, akkurat som hundene.
Etter middagen var det dessert, som man egentlig ikke trengte men forsynte seg av uansett. Krumkaker og moltekrem. Det var moltekremen som lokket, den hvisket -Spis meg!
Etter maten skulle bordet ryddes og kaffe lages. Vi bruker å åpne gavene rundt denne tiden, eller begynne å fordele dem strategisk ut i sofa. Vi ventet på min bror, hans kone og deres flotte lille baby. Vi rakk å ta hundene med ut på en luftetur før de kom. Enda en god grunn til å bruke bukse. Hadde jeg brukt kjole måtte Sigurd ha luftet dem på egen hånd.
Når mamma fikk melding om at de var klar til å bli hentet begynte jeg med gavesorteringen. De strategiske dungene med gaver ble plassert der hver person skulle sitte. Sigurd ble muret inne i sofa, så han kunne ikke bevege på bena uten å lage gaveskred.
Vanlig standard hos oss er å starte med den yngste. Dette må selvfølgelig gjelde for lille babyen også, så hun fikk åpne først. Rette sagt åpnet min bror for henne, hun er jo bare noen uker gammel. En etter en ble gavene åpnet rundt bordet. På slutten hadde vi helt glemt av noen fellesgaver, plutselig merket vi dem i mellom oss i sofa -Vi er ikke ferdige! Første året vi hadde flest gaver, kanskje derfor man ikke reagerte. Nå hadde jo min bror & co delt gavene i to, siden de åpnet halvparten hos hans kones familie.
Det blir alltid mye latter og glede når gavene åpnes. Man må jo finne på noe tull, så Jesper hadde i år gitt min bror kommunistpastiller i en rød flott boks. Han overså den høflig å konsentrerte seg mest om absintpastillene som lå i samme pakke.
Jeg fikk begge bøkene som jeg hadde ønsket meg! Fuck tante Augusta av Lene Wikander, skribent av bloggen Tarapi. En utrolig hyggelig, munter og omgjengelig dame som svarer de fleste av sine lesere. Må sies at jeg ble ganske blyg, men beæret når hun linket til bloggen min. Nærmere bestemt broderiene mine. Neste bok er Livsglede, fryd og andre følelser av Lise Askvik. Lise er en engasjert dame, som virkelig gir av seg selv. Hun står på for sine medmennesker og medsøstre. Når jeg fikk brystkreftdiagnosen var hennes bok -Mitt år med brystkreft, den første boken som virkelig fenget meg. Brutalt ærlig.
Begge damene kan man relatere seg til. Lise sier hun brukte å være negativ, det skal sies at jeg også er/var. Det er vell ikke slikt man bare rister av seg over natta. Men når man står der, å får vite slikt, får vite hvor lite som skal til, hvor skjørt livet egentlig er. Da ønsker man å finne gleden i de små tingene, man får rett og slett mer livsglede når man vet hvor viktig livet egentlig er!
Lene tar et oppgjør med alle som sier “stå på!” alle som pusher de med kreft til å være positiv. Selv er hun jo faktisk en positiv dame, det stråler jo lykke ut av henne. Men som hun nevner, det er tøft. Det er direkte DRITT til tider! Hun har så rett. Hun har også bitt seg merke til den gleden man føler. Er det ikke merkelig?
Jeg vil si begge deler. Jeg har faktisk vært mye mindre nedfor enn det jeg som person til vanlig ville ha vært. Hvorfor vet jeg ikke, kanskje fordi det hele har en knagg å henge på? Jeg vet hva som er galt, nå skal det fikses. Jeg nekter å legge meg ned i en dam med selvmedlidenhet. Men skal heller ikke skjule at noen ganger er det dritt, noen ganger får man tanker om døden, om livet videre. Vil jeg noen gang få meg jobb, utdannelse, barn? De samme tankene hadde jeg før kreften, nå er de bare forsterket. Man er ikke automatisk frisk den dagen man er ferdig med cellegift, kroppen skal repareres, bygges opp igjen.
Jeg satte meg på dass for å starte lesingen, Fuck tante Augusta får æren av å bli lest først. Skal sies dass er en passende plass til å lese om brystkreft. Selv om Lene får meg til å le, der hun beskriver prøvene/biopsien som aliens har kommet for å probe henne. Kun anal proben som manglet.
Magen min buler nå av julemat! Noe over 0,5 kg i julemat faktisk, det sier ihvertfall vekta. Skal tro hvor mye den vekta viser når nyttårsaften står for tur, da blir det enda mer god mat. Kjenner jeg blir daff av alt snopet, kroppen min er ikke vant til søtsaker lenger. Fikk avsmak på søtt under FEC kurene, og siden jeg enda er en del tørr i munnen så er ikke søtt det beste å spise. Jeg skal ha jul, sånn er det bare med den saken! Sunt kan jeg spise i januar. Etter februar må jeg uansett starte med å bygge opp kroppen igjen, da trenger den nok en god dose sunnhet.
Tusen takk for mange fine gaver og julekort, det varmet.
God Jul!
Mvh
Mia
#julaften #jul #godjul #godmat #brystkreft
