Leste idag en artikkel i Nordlys om Magnus Jackson Krogh som måtte avlyse bokbad på grunn av “truende” melding. Nå ble jeg kanskje litt vell engasjert i kommentarfeltet, og meningene mine kom kanskje ikke helt riktig fram.
Jeg forstår godt faren, og jeg oppfattet ikke meldingen som truende. Men mer en der han setter øynene litt i han, skremmer han litt med personlig oppmøte. Jeg vet ingenting om datteren, om hvordan hun har det idag. Men jeg vet hvordan det er å leve med ettervirkning av mobbing.
Jeg ble mobbet igjennom hele barneskolen. Det var ingen lykkelig barndom. Jeg var mye syk, jeg var liten og tynn. Jeg brukte 4 år i klær, veide 9 kg og gråt lett når jeg begynte på skolen. Med andre ord, jeg var et lett offer. Det verste er når de få vennene man har snur ryggen til straks mobberne kommer. Den følelsen glemmer man aldri, uansett hvor gammel man blir.
I kommentarfeltet til saken jeg leste tidligere i dag sier de man må gå videre, ikke dvele ved fortiden. Det er ikke så enkelt når man får ettervirkning av mobbing. Og ettervirkning kan komme som lyn fra klar himmel, uansett alder. Min kom en tid før pappa døde, men etter at han gikk bort innrømmet jeg for meg selv at det var noe som skurret. Jeg fortalte mamma om sårene på armen, at jeg trengte hjelp. Det har tatt meg mange, mange år å komme dit jeg er idag. Og er det noe jeg er ekspert på, så er det å sette på tøff maska. Late som verden er en ok plass å leve. Sannheten er at man fortsatt sliter med de samme tingene, man har bare fått noen hjelpemiddel til å komme seg igjennom dagene. Man kan greit si at mobbingen på barneskolen faktisk har ødelagt resten av livet mitt. Ettervirkningene fikk meg inn i psykiatrien, jeg fikk hjelp, medisiner, samtaleterapi. Men følelsene går aldri bort. Følelsene av ensomhet i en båt med masse folk.
Det er meget vanskelig for folk som ikke har opplevd dønningene mange år etterpå å faktisk sette seg inn i hvordan det er. Det er ikke bare å gå videre. Det er ikke bare å ta opp en egen kamp, be om en unnskyldning. Det er ikke bare… uansett alder. Er man langt nede, så skal det så uendelig mye mer til for å drege seg opp av gjørma!
I denne saken innrømmer han at han både ble mobbet og var mobber. Når først det steget er tatt, når han først sier det til media.. så ville han fått så mye mer respekt om han beklaget seg i samme slengen. Beklaget det han påførte jenta. Det han heller gjør er å gjemme seg bak diagnosen sin. Ja, det var nok ikke like enkelt for han heller. Men det er nok en grunn til at hennes far, såpass mange år etter faktisk ber om en unnskyldning for hans datter.
Er det noe jeg intenst hater, så er det mobbing. I kommentarfeltet føltes det som jenta fikk enda mer dritt mot seg. Som om hun skulle ha spurt etter unnskyldningen selv, ikke hennes far. Som om han ikke kan klandres for det han gjorde, fordi han var et barn. Både sant og ikke sant. Han var et barn den gang, han visste nok ikke konsekvensene av det han gjorde da, men han vet de nå! Nå bør han vite hva mobbing kan gjøre mot et menneske, han bør derfor også ha selvinnsikt til å kunne si unnskyld. Han er sikkert en grei kar. Jeg håper bare artikkelen er litt skjevt skrevet. I kommentarfeltet blir hun bedt om å gå videre, ikke leve i fortiden. Det er enklere sagt enn gjort. Lever man med ettervirkningene, så slipper man ikke unna fortiden.
Jeg klarte ikke la vær å stå opp for jenta. Jeg tenker hva føler hun når hun leser kommentarene, når hun leser at folk mener hennes far gjorde noe enormt feil. Når hun ser at mange støtter en kjendis, og ikke henne. Fordi det hele skjedde for lenge siden. Jeg følte noen måtte være på hennes side! Så får bare folk tolke meg feil, legge meninger i min munn som ikke har blitt talt, de får trampe over meg istedet.
De eneste jeg har fått unnskyldning fra er gutta, de beklaget det hele på ungdomsskolen, de var passive mobbere og innså det allerede da. Jeg glemmer aldri den unnskyldningen. De skulle bare ha visst hvor mye det egentlig betydde for meg. Jeg husker hvem som var tilstede og hvor, kommer aldri til å glemme de ordene. De blir noen gode fedre som hadde såpass innsikt allerede på den tiden! Fra trekløveren av jentene uteblir den. Jeg forventer heller aldri å høre noe fra den kanten. Det eneste jeg kan håpe på er at de har lært av egen erfaring. At de ser når barn blir mobbet, at de forstår at egne barn også kan gjøre slik. Den er en klassiker, og kom ofte igjen -Nei, mitt barn gjør ikke slikt mot andre! Jo, akkurat ditt barn driver med psykisk og verbal mobbing mot en annen elev.
En av de hendelsene som har brent seg inn på netthinnen. Jeg og noen venninner hoppet strikk. Trekløveren kom syklende, de stopper på veien. Begynner å rope meget slemme ting, ting som man ikke skulle tro barneskole jenter kunne noe om. De roper -Du har sex med bikkja og brordin! De jentene som hoppet strikk sammen med meg trekker seg tilbake, stille. Jeg forstår hvorfor, de ønsket nok ikke å bli et offer selv. De ønsket ikke å assosieres med meg i den situasjonen. For den populære trekløveren hadde nok sikkert rett.
En annen hendelse er når en av de utagerende guttene (som flyttet før ungdomsskolen) kastet en isklepp på vinduet. Pappa sprang etter han, nådde han rett før han skulle inn til en av trekløver jentene. Han fikk tak i jakken hans, det var eneste måten å stoppe han fra å løpe. Moren til en av trekløver jentene sa at hennes barn ikke gjorde slike ting! Hun skulle også anmelde pappa.
En tredje hendelse, husker ikke hva som ledet opp til den. Husker bare jeg løp, løp så fort jeg kunne. Så bak meg, masse folk kom etter. Jeg løp enda fortere. De stoppet før de nådde slutten av lilleskogen. Jeg løp hjem, gjemte meg på boden. Livredd, gråtende og lei meg. Så kom ei av trekløverne sammen med læreren, hun visste hvor jeg bodde. De fant meg. Nå var hun i lærerens øyne den snilleste jenta i hele klassen. Hun viste jo vei, hun fant meg jo. Hun måtte jo bry seg om meg. Sannheten var at hun var pådriveren, sjefen av trekløveren.
Det er mange, mange flere hendelser som jeg aldri kommer til å glemme. Følelsen jeg hadde da kan jeg mane frem å kjenne på den dag i dag. Den kommer ofte frem når det er snakk om mobbing. Eller som i kommentarfeltet i denne saken, når det for meg virket som jenta og faren ikke fikk noe særlig støtte. Jeg så for meg hvordan det ville vært å lese etterpå. Hvor uendelig mye mer sårende det må være for henne, og faren. Jeg syntes hun og faren også fortjente en stemme som støttet dem.
Jeg er en meget følsom person. Jeg gråter ved tanken på hvordan hun må føle det etter å ha lest kommentarfeltet. Fordi jeg vet hvordan det føles å bli tråkket på når man allerede ligger nede.
Jeg håper de fleste foreldre idag har innsikt til å se at selv deres egne barn kan ta del i mobbing. Om en lærer forteller dere om slikt, ikke gå i forsvar -Mitt barn gjør ikke slikt! Snakk heller med barnet, forklar barnet hvorfor man ikke gjør slikt. Lær barnet at mobbing er galt. Gå i dialog med mobbeofferets foreldre, vær åpen og ærlig med hverandre. Gå sammen om å løse problemet i stedet for å jobbe imot hverandre. Skolen kan ikke løse alle verdens problemer, de trenger å ha foreldrene til å spille på deres lag når noe oppstår. Det er alt for enkelt å kun skylde på skolen, når store deler av ansvaret ligger hos foreldrene. Det er dere som skal lære barnet empati, medmenneskelighet. Barn tester grenser, de trenger dere foreldre til å guide dem igjennom jungelen, på både godt og vondt.
Nå leser jeg kommentarfeltet på nytt, og endelig får jenta og faren litt mer støtte! Følte meg ganske alene i kommentarfeltet en stund.
Ja, han var et barn når mobbingen fant sted. Men han er nå voksen å vet hva konsekvensene av mobbing kan være. Det er aldri for sent å si unnskyld. Det er et tøft ord å si, men det betyr så utrolig mye for den som trenger å høre det!
#mobbing #antimobbing