Andre runde med FEC100

Da var dagen der igjen, torsdag 02.10.14. Enda en runde med cellegift på menyen, kan ikke si jeg gledet meg akkurat. Men en ting var annerledes, denne gangen skulle jeg legges inn med det samme. Vi pakket sakene dagen i forkant, sørget for å ha nok underholdning med i tilfelle ventetid. Noe venting på påregnes når man tenker sykehus. Troppet opp i informasjonen med navn, fødsel og personnummer. Det har virkelig blitt flittig brukt den siste tiden, kan aldri noen sinne huske å ha repetert fødsel og personnummeret så ofte. Fikk et slikt fint armbånd med navn, adresse og strekkode. Så bar det avgårde til kreft sengepost.

Her skulle jeg tilbringe natten, meldte meg i luken og fikk beskjed om å sette meg å vente. En hyggelig pleier med mørkt hår sa det ble litt lengre venting, de holdt på å vaske rommet. Hun tok meg med på et annet rom for å sjekke blodtrykk og vekt, alt så greit ut. Litt lavt blodtrykk mener jeg å huske hun nevnte, men ikke noe å uroe seg over. Fikk beskjed om at legen ville komme å snakke med meg snart, så vi ventet litt til. Av en eller annen grunn ble jeg besatt av klokken, spurte etter hver beskjed -Hvor lang tid tar det? Når da? Tror den venterunden med veneporten satt sine spor.

Plutselig stod en ung mørk, minst fire meter lang mann foran oss. Jeg tenkte først det var en pleier, men så presenterte han seg. Legevikar stod det skrevet der et navneskilt skulle vært plassert. Er det jeg som begynner å bli gammel, eller legene som blir yngre? Skal ikke leger være mye eldre enn en selv? Hyggelig var han uansett, ble undersøkt fra topp til tå. Alt var i orden, klarsignal til kuren! Den hyggelige pleieren fra tidligere geleidet oss inn på rommet, som forøvrig bare var en dør bortenfor der jeg lå sist. Hun informerte om at jeg fikk dobbeltrom, ville derfor dele rom med en annen hyggelig dame.

Denne gangen skulle kuren settes i veneporten. Pleieren tok av bandasjen og stripsen, hun informerte om at sårene var grodd fint. Hva vet jeg, jeg kan ikke med sår. Men en slik nyhet er alltid god! Hun la på litt bedøvelse, slik som barn får når de skal ta blodprøve. Den fikk godgjøre seg en stund før hun kom inn å skulle sette nålen i veneporten. En slik nål hadde jeg aldri sett før. Nå forstod jeg også hensikten med bedøvelsen, for selv om den skulle kun igjennom huden, så gjorde den vondere enn et vanlig nålestikk. Muligens fordi veneporten var satt inn for seks dager siden, eller det at nålen var rimelig tykk.


Nål i veneport! Ja, dere får bare overleve en bitteliten del av areola. Huden min er enda tørr og gul fra operasjonen.

Da var man altså klar til ny kur. Jeg trodde kuren ville bli gitt på rommet, men de hadde et eget lite rom for slikt. Her satt det to pleiere som kunne overvåke deg hele tiden, det skulle alltid være en i rommet. Det var to andre som fikk kur samtidig som meg, en eldre dame og en mann. Så satt man der, nippet til teen sin og ventet på at cellegiften skulle innta kroppen på nytt. Den store forskjellen var vell at man ikke fikk den kulden i armen når man fikk det rett i systemet. Bedre sånn sett, enklere. En annen ting, jeg ønsker meg en slik fjernstyrt stol hjemme! Det er som å sitte på en trone.


Cellegift trone!

Posene ble pumpet inn en etter en, startskuddet går alltid med saltvann. Det viser seg også at de alltid sparer pose E til slutt, den røde. Lakrissnøret, den som gjør at man får en liten grøssing av farven. Lurer på hvorfor, kanskje man ikke hadde hatt samme forhold til farven om man avsluttet med en blank pose? Hvem vet. Jeg måtte ihvertfall få knipset et bilde under t-skjorten av det røde lakrissnøret som renner inn i kroppen.


Rett i systemet! Her tar vi ingen omveier.

Når kuren min nærmet seg slutten kom pleieren inn. Hun spurte om det var greit at de holdt meg der litt lenger, da hun på rommet måtte snakke med legen sin. Forstod godt hvorfor, alle var her av en grunn. Og min grunn var faktisk en av de milde sorten, kvalme. Det sier litt om hvor mange forskjellige skjebner det var på avdelingen. Jeg takket ikke nei til litt ekstra saltvann, hadde hørt rykter om at det kunne være lurt å spørre etter akkurat det. 

Jeg forventet å være litt pigg etter kuren, det var jeg sist også. Jeg utnyttet derfor tiden til å spise litt mat. Tenkte føre var prinsippet, best å få mat i magen mens man enda kan. Det skulle derimot vise seg at denne runden skulle bli noe annerledes. Damen på rommet fikk lov å reise hjem, men ble fort erstattet med en annen dame. Timene tikket og gikk, jeg sov for det meste. Jeg kan ikke presis si hvem som var inne og når, den første dagen er et eneste sammensurium etter kur. Men en ting merket jeg, ble ikke like dårlig som sist. Jublet innvendig, en trøtt jubel, men likestort en jubel. 

Sigurd dro hjem ca. 21.20. Han var nok trøtt stakkars, en lang dag for han også. Jeg hadde jo forsåvidt sovet bort mesteparten av dagen, ikke at man var våken av den grunn. Kroppen er ganske kaputt etter å få kjørt i seg en salig dose med cellegift. Klarte ikke holde meg lenge våken, forsøkte å se litt på ipaden med ga fort opp. 

Midt på natten brå våknet jeg. Det dundret i veggen, hørte stressede stemmer rope på yttersiden av rommet -Ikke stopp å pump! Kode blå! Da går det virkelig opp for en hvor fort en skjebne kan endres. Cellegiften i kroppen fikk meg til å sovne fort igjen, kanskje like greit. Vet ikke om jeg hadde ville høre mer.

Dagen etter skulle man reise hjem. Legen kom inn med videre sykemelding og et foreløbig utdrag av epikrisen. Avtalte å få satt både neulasta og zoladex før jeg dro hjem. Her trodde jeg zoladex skulle bli satt en uke etter, men der bommet jeg i mitt fantastiske matematiske hode. 


Sykepleieren setter zoladex. Den fine sorte firkanten er lim rester etter operasjonen.

Før man dro hjem bar turen ned på apoteket, fikk resept på noen piller mot sure oppstøt. Hadde jeg visst det var så sykt mye kø, så hadde man dratt til et annet apotek. Ti stykker før meg i køen, og det gikk ikke akkurat fort i svingene. Sliten, trøtt og i ellers pjusk form etter kuren. Jeg ville bare hjem å sove.

Dagene hjemme har vært mye bedre enn forrige runde. Men cellegift er aldri noen fantastisk opplevelse, det skal være sikkert. La oss dele det opp.

1. Piller. Jeg hater å svelge piller, spesielt om de har den distinkte medisin smaken. Hvorfor har ikke alle piller det lille trekket over seg, så man slipper at de går i oppløsning i munnen?


Kvalmeregime piller!

2. Det som skjer når man tar piller. Alle medisiner har bivirkninger, og noen mer enn andre. Men på disse er det en bivirkning jeg aldri tidligere i mitt liv har slitt med. Som også er ganske tabu å prate om. Forstoppelse! Har fått Duphalac (laktulose), smaker som flytende sukker. Funker ikke noe særlig. Har gjort bommelom en gang etter kuren, kunne minne om lamme bajs. En pleier anbefalte meg å prøve parafin, tror jeg skal anskaffe meg det. Selv om parafin minner meg om parafin lamper. Tro om jeg kan lage mine egne aroma lys etterpå?

3. Trøtthet. De første dagene består i hovedsak av å sove. Det er stort sett det man får til, sove og mer sove. Men hodet ønsker å gjøre ting, ingen god kombo.

4. Overgangslader. På grunn av zoladexen havnet jeg i overgangsalderen. Denne omgangen har jeg virkelig fått kjenne på hva det vil si. Det ene øyeblikket ligger jeg å fryser som bare det. Neste øyeblikk svetter jeg ut av min egen kropp! Dere skulle bare visst hvor irriterende det kan være. Vet ikke om kuren også har noen ekstra ringvirkninger på det. De første dagene varierte det på minutter!


Brrrr…kaldt! 10 min etterpå svettet jeg som en gris!

5. Influensasymptomer. Slik ble det beskrevet av en pleier. Neulasta gir muskel og skjelettsmerter, lik de man opplever når man har influensa. Sist varte de ikke så lenge hos meg. De dukket smått opp i går, i dag hadde jeg litt mer vondt. Håper det gir seg fort som fy.

6. Sure oppstøt. Enda en herlig virkning av cellegiften. Denne runden fikk jeg noen piller imot det, gjorde det hele mye bedre!

7. Kvalme. Som nevnt har denne runden vært ganske smertefri i forhold til forgående. Men man er aldri helt fri for virkningene. Da må jeg nok rette en takk til punkt en, som faktisk holder meg noenlunde borte fra dette punktet. Kunne vært verre for å si det slikt.

8. Tørre slimhinner Samme som sist runde. Ubeskrivelig tørr i kjeften. Det går utover både nattesøvnen og halsen min. Tørr som en ørken når jeg våkner. Jeg har greier som hjelper på, men ingenting kan måle seg med ditt naturlige spytt. Til nesen har jeg en nesespray som kun består av olje, gjør underverker. Dette punktet gjelder forøvrig alle slimhinner, så er det nevnt.

9. Hårtap. Denne anser jeg ikke som noe stress egentlig. Håret vokser jo tross alt tilbake. Minuset er at man har storproduksjon av hybelkaniner i leiligheten, å jeg kan ikke skylde på bikkja! Vanskelig er det å dusje også, når man blir dekket av hår.


Vaske håret?

10. Chemo brain. Glemte nesten dette punktet. Jeg vil si det går ikke kun på hukommelsen slik vi anser den, men hele spekteret. Jeg kan glemme ord totalt, glemme hva jeg skulle si, hva en skulle gjøre, eller hva en holdt på med. Rote til ting generelt. Vi kan greit kalle det senil light. Var jeg ikke glemsk fra før, så er jeg det ihvertfall nå.

Listen kan nok gjøres mye lengre, og enkelte ting vil nok bli føyd på med tiden. Er det en ting jeg har forstått fra damene på Brystkraft, så kommer ikke alle bivirkningene med en gang, noen kommer sigende etterhvert. I det hele og store skal jeg være djevelsk fornøyd med at denne runden gikk såpass bra! Nå håper jeg bare energinivået tar seg opp igjen, slik at man får utnyttet dagene før neste kur på best mulig måte.

Mvh

Mia 

#fec100 #fec #brystkreft #cellegift #hårtap #skalla #veneport #vap 

9 kommentarer
    1. Flott skrevet. Jeg er så glad for at det gikk bedre denne gang. Det er bra du holder på humøret, og at du klarer og skrive. Når du skriver vet jeg du føler deg bedre. 💻 🎀 💞

    2. Der va du endelig tilbake på bloggen! Har savna dæ der, og skjønt at du ikke har følt dæ i form. Alltid fint å lese når du skriv, det e både informativt og humoristisk 🙂 Det e en kunst som du skal være takknemlig for å mestre, slett ikke alle gjør det! Glad for å høre at det har gått litt lettere med kuren denne gangen <3 <3 Klem <3

    3. gerd kemming: Tusen takk Gerd 🙂 Nei, jeg skriver først når formen er tilbake. Før det ligger jeg greit langflat i sofa å venter på at energien skal komme sigende. Jeg skylder på pappa, var han som plasserte meg foran datamaskinen som ung, et iherdig forsøk på å forbedre skrivingen min. Er ikke helt stødig på rettskriving, men pytt pytt 🙂

    4. Så godt at noen andre kan sette ord på dette,jeg er såvidt igang m første kur…leser alle blogger jeg kommer over….jeg skulle ønske jeg var like flink å beskrive….mye nyttig lesing er det hvertfall. Skal følge deg videre,stå på:))

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg