Dagen var kommet, men både jeg og min samboer var innstilt på at denne skulle gå bra. Jeg spurte damene på Brystkraft hva de hadde brukt å spise etter kurene, å handlet inn deretter. Regnet med at mye av maten ikke ble til å falle i smak hos meg, men det fikk så være. Bedre med for mye enn for lite.

Klokken 09.00 skulle vi være på kreft poliklinikken. Det kom og gikk folk, men ingen som ropte mitt navn. Heldigvis er det ganske så behagelige stoler på venterommet der. Etter 45 min gikk jeg å forhørte meg i skranken, jeg måtte stikke hodet inn til pleierne å høre med dem. Greit nok det. Jeg møtte på en hyggelig pleier, hos henne fikk jeg de pillene jeg ikke hadde fått tatt hjemme, og beskjed om at det kunne ta en 30 minutter før kuren kom. 

Venterommet på Kreft poliklinikken

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Siden det kunne ta en stund før kuren kom dro min samboer å handlet litt. Jeg tok turen opp til vardesenteret. Der fikk jeg smake noen nydelige hjemmelagde kjeks, å pratet litt med de som var tilstede. Skal ærlig innrømme at hodet mitt er som bomull nå, så husker ikke alle hendelser de siste dagene i detalj. Derfor er det ganske greit å knipse en del bilder i tillegg. 

Fikk en nydelig rosa sløyfe fra vardesenteret. Som hun sa, en liten lykke amulett til kuren. Den fortjente plass ved siden av kreftforeningens pin.

Omsider var klokken klar for å ta kuren, jeg ble tatt godt imot av opptil flere pleiere. Alle var smilende og glade, det hjelper på når man møter så muntre mennesker. Siden min samboer var på handling kunne jeg like greit sitte i fellesrommet med resten som fikk kur. Noen leste, noen så litt uggen ut. Kunne tydelig se at det var forskjellige kurer ut fra posene. En pleier legger hånden min på en myk pute, og plasserer en varmeflaske over hånden. Skulle visst gjøre det enklere for henne å sette veneflonen på det viset. Jeg nøt bare varmen fra flasken siden jeg generelt bruker å være relativt kald på hendene.

Skal sies hun var flink å stikke. Veneflonen var på plass å man var klar til å begynne, i første omgang litt saltvann. 

En hyggelig pleier tok bilde for meg. Startskuddet med saltvann.

Jeg kjente det ilte kaldt igjennom blodåren, ikke ekkelt, bare kaldt. La faktisk ikke merke til at neglelakken min matchet veneflonen før en pleier bemerket det. Etter en stund kom hun med tre små poser, F, E og C. E var rød, minnet meg om slike tulleposer man kjøper på nett. Hun koblet til en av de små blanke posene.

Snop eller dusjsåpe i den røde kanskje?

Det var egentlig bare å lene seg tilbake å slappe av i mens man fikk kuren. På et punkt begynte jeg å lekke, eller det ble ihvertfall vått rundt veneflonen/tapen. Vi fant ingen kilde, så da satser man på at det ikke var noe cellegift som stakk av. Fikk både frukt, is-vann og gulrotkake i mens man satt der å ventet på at kuren skulle bli ferdig. Skylling med saltvann imellom vær pose. Når jeg skulle spise appelsin begynte det å pipe, jeg tenkte ikke noe over det. Vi var jo flere i rommet, og det pep alltid når en pose var ferdig. Neida, nå var det jeg som bøyde armen slik at det ble knekk på slangen. Når pleieren peilet seg inn på meg måtte jeg le litt og si -Er det jeg som piper? Ja, det var nok det.

Så var tiden inne for siste pose, E. Den beryktede røde posen, den som ser ut som dusjsåpe eller godteri. Sigurd syntes den minnet om lakrissnøre på bildet.

Lakrissnøre?

Etter siste pose med cellegift fikk jeg skylt litt saltvann igjennom på nytt. Mamma kom innom en liten tur for å se til meg, jeg var fortsatt i god form. På turen hjem skulle Sigurd hente mamma, da hun hadde fått fikset noe med bilen sin. Jeg kjente en uggen følelse i halsen, så valgte å dra hjem. Skiftet til slummeklær i det jeg kom inn døra. Var fortsatt ellers i god form, spiste greit, pratet som bare det. Sa til Sigurd jeg må enda nyte å være på topp, jeg akter å holde meg oppe så lenge som overhodet mulig!

Hadde godt selskap av sykepleier Jesper i sofa.

Jeg ble trøtt, tenkte en blund kunne ikke skade, man må lytte til kroppen. Hadde jo også hørt at ganske så mange sov i 3-4 dager i strekk etter kuren. Jeg ruslet opp på rommet å la meg til å sove. Våknet i 16.00 tiden, forsøkte å sove mer, men fikk ikke til. Kvalmen kom i bølger over meg, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Forsøkte å ta mer kvalmestillende uten funksjon. Det eneste jeg klarte å gjøre var å puste, dypt inn og dypt ut. Forsøkte å kontrollere kvalmen, lite visste jeg at dette ville gjøre det hele verre.

Jeg ropte på Sigurd, sa til han at jeg ikke taklet dette mer, det gikk bare ikke. Hva skulle jeg gjøre? Forsøkte litt til, så ringte jeg til sykehuset. Først til kreft poliklinikken, de hadde stengt. Deretter til sentralbordet, ble satt over til sengepost, ringte sentralbordet igjen, så ble en satt over til vakthavende kreftlege. Litt mye att og fram, men så lenge man får tak i den man skal snakke med. En hyggelig kreftlege ba meg komme inn til sengeposten. Når vi ankom var det ingen på vaktrommet, Sigurd forsøkte å dunke på døren, ingen der. Omsider kom det en ung sykepleier, det første hun sier etter å ha hilst på oss var -Du ser litt blek ut… fikk seng med en gang. Åh, så godt å legge seg ned etter den rusleturen til og fra bilen. 

Det var ikke en god dag.

Pleierne og legen var eksemplarisk! Blodtrykket var ok, feberen var ok. Kun kvalmen…og prikkingen. Den uendelige prikkingen i hender og knær. De forstod ikke helt hva det kom av, hun måtte forhøre seg med en annen lege. I mens jeg lå der å ventet ble prikkingen verre, den gikk til føttene og kinnene. Når fingrene mine begynte å stramme seg, da ble jeg redd. Klarte ikke å rette ut fingrene i det hele tatt. Overlegen sa det kunne komme av pustingen min. Når jeg har forsøkt å kontrollere kvalmen med dype pust, så har jeg egentlig pustet for dypt, for fort. Det merkelige er, jeg har hyperventilert før, jeg har hatt angst. Dette var bare helt merkelig. Jeg fikk to vival for å slappe av, hun sa de skulle hjelpe mot kvalme også. Det kunne jeg informere henne om at de ikke gjorde, jeg var fortsatt like kvalm. Når fingrene/hånden endelig slapp taket gjorde det utrolig vondt. Straks jeg flyttet litt på hånden ynket jeg fram et lite -Au… Fikk noe reisesyktabletter (50mg), da kvalmen slo ekstra inn hver gang jeg snudde meg. De hjalp en hel del! Men tross to vival (10mg totalt) så fikk jeg ikke sove, var kun sløvet ned. Fikk da litt sovetabletter i tillegg, sov nesten hele natta, våknet noen ganger.

Illustrasjonsfoto. Sigurd kommenterte årene på halsen min også, jeg ba han ti i still der og da. He.

Dagen etter var formen mye bedre. Var fortsatt uggen, men det regnet jeg med og ikke minst, det overlever man! Jeg ble på avdelingen til de fikk satt neulasta, som jeg skal ta etter hver FEC100 kur. Neulasta skal få opp nivået av hvite blodceller i beinmargen, så immunforsvaret kommer seg fortere. Som Onkolog Blix sa, immunforsvaret går helt ned, men med denne sprøyten kommer du deg fortere opp igjen. Jeg spurte overlegen om det var mulighet for at jeg kunne få bli lagt inn neste gang, det var ingen problem. Kjente jeg pustet lettet ut, neste gang kan de flotte pleierne ta vare på meg fra dag en. Litt dumt jeg ikke husker navnet på dem alle, for de fortjener absolutt en god dose takk. Så til alle pleiere og leger ved kreft poliklinikken og sengeposten, takk for at dere er fantastiske!

Vi tok oss en kjapp tur opp på vardesenteret før vi dro hjem igjen. Var litt koselig å slå av en prat før man vendte nesen hjemover. Kjente jeg var sliten i kroppen og trengte en hvil. Før jeg dro fikk jeg en flott lue med meg, tusen takk til ei ved navn Eva som har laget den. Og tusen takk til alle de fantastiske menneskene i Kjærlighet og varme på veien, dere aner ikke hva et lite hodeplagg kan bety for noen som skal/har mistet håret. Nå venter jeg bare på at håret mitt skal falle av, jeg har ihvertfall en god lue å bruke på hodet nå når det er høst. Tenk, en så liten ting kan bety så uendelig mye.

Tusen takk til Eva og til Kjærlighet og varme på veien <3 Jeg ser nok ikke helt topp ut på bildet, var tross alt dag 2 etter kuren.

Nå er det dag 3 etter kuren, er fortsatt uggen/kvalm, men klarer å holde det i sjakk med medisinen. Må bare huske å spise, uten mat blir man ikke akkurat bedre. Har blitt hektet på melon av alle ting. Fargen byr meg litt imot, men smaken er så herlig. Fikk samboeren til å kjøpe honningmelon, får se om smaksløkene liker den også. Det er noe med at melon er saftig samtidig som den smaker godt. Muligens fordi jeg tørster konstant. Vann har fått en heslig bismak, så har litt sitron i vannet. 

Neulastaen har begynt å fungere, kjenner det i muskler og bein. Overlegen ved sengeposten hadde rett, det føles ut som man har influensa i kroppen. Glemte bare å høre med henne hvor lenge den influensafølelsen varer. Fikk med meg noen paracet i tilfelle smertene ble for meget, forsøker å unngå å ta for mye piller, så de ligger fortsatt urørt.

Min samboer har vært fantastisk, hva skulle jeg gjort uten han? I dag kom han hjem fra handletur med en søt nattdrakt til meg. Er det noe jeg kommer til å trenge så er det slikt. Spesielt dagene etter kur, så jeg ikke ødelegger sengsettet alt for mye. 

Nattdrakt fra min kjære <3

Tross innleggelsen har det hele til nå gått bra vil jeg påstå. Noen humper i veien må man regne med. Håper formen er mye bedre i morgen (eventuelt i kveld) så man får ruslet litt tur med hunden, frisk luft er bra for hodet. Vondt skal vondt fordrive, er det ikke så man sier?

Mvh

Mia 

#cellegift #fec100 #fec #sykehus #unn #brystkreft #innleggelse #kvalme