De siste dagene har en video av kreftpasienter som danser gått som en farsott i media. Reaksjonene har vært blandet, noen har elsket den, andre har hatet den. Alle har rett til sitt eget synspunkt. Men når en forsker uttaler seg til VG, å kaller det for en runkevideo, da gikk det litt over streken. Kjære Runi Børresen, er du sikker på at det ikke er ditt eget synspunkt som trer frem? 

I kommentarfeltet fant var det en kar som sa det veldig fint, han hadde også et sitat som Runi Børresen absolutt bør lese!

Velger å ta med hele teksten, har markert med gul der han siterer. Merk dette er et svar til ei som mener videoen fremstiller kvinner med kreft i et dårlig lys.
 
Jeg har aldri hatt noe godt selvbilde, spesielt ikke når det gjelder kropp. Kan ikke si jeg har så godt selvbilde idag heller, og mye på det O’store internett kunne jeg vært foruten. Har alltid vært missfornøyd med mine egne bryst, men når puppen forsvant skjedde det noe med meg. Å ha den perfekte kropp var ikke like viktig lenger, å ha bryst i det hele og store var ikke så viktig lenger! Det å fjerne kreften er viktigere! Men vet dere hva som er nesten like viktig, å beholde humøret. Som nevnt i tidligere innlegg har jeg slitt med depresjon, jeg har også hatt mitt å stri med. Jeg vet hvor mye en god latter gjør med et menneske, hvor viktig det er å le, smile, leve. 

For tre måneder siden ville nok sikkert jeg også reagert med avsky på videoen. Når jeg startet den tenkte jeg først, denne er alt for lik originalen, kjedelig. Så brått forandret den seg, de zoomet inn på arrene. Jeg kjente en tåre presse på, flere arr, flere smil, mer glede. Der satt jeg å så på en “runkevideo” og gråt mens jeg smilte. Hva er greia?

Saken er den jeg ble så ufattelig glad av å se en gjeng muntre damer (og en mann) danse, le og nyte livet! Samtidig følte jeg med dem når jeg så arrene, jeg kjenner den smerten. Jeg ser vene porten på brystet til hun ene (en kul under huden), å vet at jeg snart også skal få en slik. Jeg ser når hun tar av seg parykken, og tenker det der er meg i slutten av denne måneden. Det gjorde meg ikke trist, men glad. Ikke fordi jeg skal gå igjennom det samme, men fordi denne gjengen klarte å beholde smilet sitt! Det skal være en video for å oppfordre til aktivitet/trening, men for meg ble den like mye en video for å leve livet, smile og le. 

Om man synes denne videoen viser perfekte kropper har man rotet seg langt ut på vidda. Her er det damer i en ganske så vid aldersgruppe 20-50 år, altså ikke bare ungdom. Damene har alle fasonger, tykke lår, tynne lår, mage, lav og høy. Om du bare ser bevegelsene går det deg kanskje hus forbi at de er så forskjellige. Her er det absolutt ikke det perfekte som er i fokus. 

Jeg ber deg derfor om å se forbi bevegelsene (om de plager deg), se heller gleden de får av å være aktiv, av å være sammen. Se heller arrene deres, tross hva de har vært igjennom (er igjennom, noen er fortsatt under behandling) så er de glad i livet.

Jeg har selv sprengt mine egne grenser, min egen komfortsone. Enkelt og greit fordi man ser noe annerledes på livet etter å ha vippet på stupet. Jeg ønsker å fortsette med å sprenge mine egne grenser. Om jeg gir opp livet, setter meg ned og er stakkarslig, så har kreften vunnet. Selvfølgelig er det lov å være syk, det kommer nok jeg også til å være. Jeg vet for eksempel ikke hva morgendagen vil bringe, da starter jeg på cellegift (FEC100), kroppens reaksjon er for meg uviss i dette øyeblikk. Ja, jeg er redd, nervøs, gruer meg enormt til morgendagen. Men man må bare hoppe i det. Det ville vært unormalt om man ikke gjorde seg noen tanker rundt egen situasjon. Men det betyr ikke at kreften kan ta fra meg de små gledene i livet. Når man er “syk” lærer man seg å nyte vært eneste lille gode øyeblikk.

Velger å si “syk”, for onkolog Blix sa det så fint -Du er ikke syk. Og vi skal sørge for å holde det slik. Det kan være en fin mantra, jeg er ikke syk! 

Når du møter en kreftpasient, ikke sykeliggjør oss. Hei oss frem! Vi trenger oppmuntring, ikke nedtrykking. 

Legger ved to videoer fra youtube. Først selve musikkvideoen, deretter historien bak videoen. Anbefaler alle å se den siste, der får du litt av historien til damene.

Remake Eric Prydz’s sexy Call on me

 

The full story!

Til sist ønsker jeg at ALLE skal leve livet fullt ut! Du vet det kanskje ikke nå, men tro meg, livet er til for å leves! Gled deg over de små øyeblikkene, gå ut, se løvet falle, nyt høstluften. Se på ditt barn, ditt kjæledyr, kjæresten din, foreldrene dine. Se smilet deres, se øynene deres, nyt at de er der, nyt at du har noen i livet. Beveg armer og bein, nyt at du har en kropp som fungerer. Le, mye og ofte! Gråt av glede, lev livet!

Mvh

Mia  

#kreft #brystkreft #dans #aktivmotkreft #damer #pasienter

4 kommentarer