Søndag fikk jeg en melding på bloggen min fra ei dame i Nordlys. Hun spurte pent om jeg ville dele min historie med leserne. Jeg drøyde til dagen etterpå før jeg svarte tilbake, delvis fordi det var sent på kvelden, og delvis fordi jeg ble litt nervøs. Skal jeg virkelig dele den med hele Nord-Norge, og eventuelt andre som måtte finne på å lese Nordlys?
Kommentar på bloggen min
Jeg sov på saken igjennom natten, drøftet det med min samboer, samt hørte med mamma hva hun syntes om saken. For blottlegger jeg meg, så blottlegger jeg samtidig hele familien. Argumenterte fram og tilbake med meg selv, men fant ingen spesielle grunner til å IKKE gjøre det. Jeg hadde jo allerede blottlagt hele livet i bloggen, jeg hadde ingenting å skjule. Eneste som veide imot var min egen komfortsone. Det å invitere en fremmed hjem i min egen stue, jeg er ikke akkurat den mest folksomme personen. Men jeg bestemte meg. Føkk it! Den som intet våger, intet vinner! Og det ville vært en flott måte å spre bloggen, så kanskje den ene personen som trenger å lese den faktisk finner den! Det er jo en av hovedgrunnen til bloggen min, at en eller annen sjel skal finne trøst eller motivasjon i den.
Jeg sendte mail til henne, måtte nesten spørre i samme slengen om hva artikkelen ville ha fokus på.
Svaret jeg sendte per mail
Fikk svar fra en annen dame som jobbet i Nordlys, Inger, hun hadde kveldsvakt å fikk i oppdrag å kontakte meg. Vi avtalte at hun kunne komme hjem til oss 19.00. På det viset rakk Sigurd å komme seg hjem fra jobb, spise middag, og vi fikk fingeren ut til å shine leiligheten bittelitt. Ble ingen overdreven vasking, men litt anstendig kan det være hjemme hos oss også. Skal sies vi har vært ganske flink på den fronten i det siste!
Det var mye lettere å bli intervjuet enn hva jeg hadde sett for meg. Nå er jeg ganske skravlete fra før, så her holdt man ingenting tilbake. Et annet faktum er jo at alt allerede var skrevet ned i bloggen. Ingenting var hemmelig. Det var et hyggelig møte med ei livlig og entusiastisk dame.
Artikkelen i Nordlys kan du lese her!
Som nevnt håper jeg noen kan finne trøst eller motivasjon i bloggen min. Du er ikke alene! Det finnes nok mange av oss som ikke har seilt igjennom livet på silke med sølvskje i munnen og roseduft i håret.
Mvh
Mia
Edit, PS: Det er to uker siden operasjonen idag!
#nordlys #artikkel #brystkreft #bloggombrystkreft
Du skriver så lett og ledig om vanskelige ting. Flott blogg. Det er nok noen som leser at de ikke er alene, med sine sorger og problemer.
Mamma: Takk mamma 🙂
Dette skal du ta som et stort kompliment Mia! Du viser jo at du berører mange med måten du skriver på, og journalisten kjenner vel igjen en sak som kan få mange til å stoppe opp i hverdagen sin. Alle trenger vel et innlikk i en hverdag som kan møte oss alle.
Klem fra oss.
Storesøster: Tusen takk søster! Er nok mange som glatter over å får livene sine til å fremstilles som perfekte glansbilder, men slik er ikke realiteten. Håper en sjel kan finne støtte i bloggen (kan ikke repeteres nok).
Hils knerta fra meg! <3 🙂
Så flott.. Det er ikke lett å være syk i det “perfekte” live alle skriver om, men jeg tror man har andre verdier å setter mer pris på de små tingene i hverdagen som mange tar for gitt;-/ klem og god bedring <3
Malene Tabita Jacobsen: Tusen takk! Det er generelt ikke enkelt å leve utenfor boksen. Sykdom bare forsterker det man har og ikke har. Hurra for de små øyeblikkene 🙂